Jeg skriver dette innlegget med en viss nøling, men også med en følelse av plikt overfor mitt yngre jeg. For hvis jeg ikke deler mine erfaringer, er jeg ikke noe bedre enn de autoritetspersonene som sviktet meg og mine venner i ungdommen gjennom sin passivitet og feighet.
Mye blir skrevet om ungdomskriminalitet og utfordringene blant ungdom på Oslo øst, men få av disse tekstene kommer fra noen som faktisk har levd gjennom disse utfordringene. Aviser og TV fylles med intervjuer og debatter med tidligere gjengledere, kvinnelige annengenerasjons innvandrere som sier kombaya, politikere og eksperter, men få av disse representerer den gjennomsnittlige opplevelsen til en ung gutt som vokser opp i disse nabolagene.
Jeg er kanskje ikke det perfekte eksempelet selv, men jeg kan i det minste tilby et perspektiv fra noen som har vært tett på både det vanlige norske samfunnet og «gangster»-subkulturene som preger disse områdene.
Ble invitert med i gjengen
Jeg er født på 80-tallet, og vokste opp på Holmlia. I min barneskoleklasse er litt over halvparten av de som ble boende i Norge til voksen alder, straffedømte. Det omfatter kidnapping, vold, kredittkortsvindel, drapsforsøk og narkotikaforbrytelser, og minst én av dem ble tatt som gissel på et tidspunkt.
Statistikken fra ungdomsskolen min er neppe noe bedre. Allerede på barneskolen hadde vi minst to rivaliserende gjenger. En av dem, «The Red Eagles», ble ledet av en somalisk gutt som senere ble kjent gjennom NRK-dokumentaren «Gjeteren fra Holmlia».
Denne gutten var en gjenganger i ranssaker og ble sendt tilbake til Somalia av familien sin i et forsøk på å få ham på rett kjøl. Han var snill nok til å invitere meg med i gjengen, men da opptakskravet var at man sloss med eksisterende medlemmer, og jeg var ganske spinkel, så måtte jeg høflig avslå.
Allerede den gang, for nesten 40 år siden, ble det skrevet artikler om problemet med ungdomskriminelle, og hvordan rettssystemet manglet verktøyene for å håndtere dem.
Les også: Dine barn trenger straff, mine barn trenger hjelp
Sviket
Jeg nevnte et svik i begynnelsen av denne teksten. Dette sviket var at de samme personene som gang på gang gjorde livet utrygt for mange barn, fikk fortsette med det uten konsekvenser. Alle visste hvem de var, og hvis det noen gang var noen form for straff, var den ikke tilstrekkelig.
Enten de ranet et barn eller slo jenter mange år yngre enn dem selv, var de tilbake på gaten neste dag. Jeg kunne aldri forstå hvorfor samfunnet ikke fjernet disse individene fra våre skoler og nabolag, og jeg ser det fortsatt som et svik fra de voksne. For etter 40 år har samtalen knapt endret seg, og vi virker like langt unna meningsfull handling i dag som vi var den gang.
Den offentlige samtalen spenner fra det absurde – som å forsøke å forklare problemet gjennom «trangboddhet» – virkelig? Vi vokste alle opp i de samme leilighetene. Hva med Japan, som er ekstremt trygt til tross for små boliger per familie? – til det manipulerende, ved å legge skylden på rasisme, og det utopiske, ved å tro at problemet kan løses med fritidsklubber og sportsaktiviteter.
La meg adressere punktet om rasisme, som jeg mener er det mest skamløse. Ja, det finnes rasisme på Oslo øst, men i en overveldende grad kommer den fra minoritetsmiljøer. Jeg er selv blandet, med en afroamerikansk mor og en norsk far, men lys nok til å kunne passere som etnisk norsk. Jeg har vært i miljøer med både minoriteter og etniske nordmenn, og selv om rasisme finnes på begge sider, kan det ikke sammenlignes.
Jeg har svært sjelden, kanskje noen få ganger, hørt hvite nordmenn si noe like grovt og hatefullt som det som regelmessig ytres i minoritetsmiljøer om norske menn og kvinner, og til og med andre utlendinger som oppfører seg for «norsk». Det er ikke engang i samme liga.
Statistikk over kriminalitet viser også at etniske nordmenn utgjør det store flertallet av ransofre, nettopp fordi de er norske og blir utpekt som mål på grunn av sin etnisitet. Likevel er det kun hendelser der gjerningspersonen er etnisk norsk som får oppmerksomhet fra de selvutnevnte «antirasistiske» forkjemperne.
Selv har jeg blitt utsatt for vold og ranet, og har også vært til stede mens andre har blitt ranet og slått til blods dusinvis av ganger.
Les også: Det er på høy tid med strengere straffer, også for tenåringer
På tide å gjøre ting bedre nå
Problemene er langt større enn folk flest forstår når de ser på statistikk over knivstikkinger og lignende.
Bare en liten brøkdel av volden og truslene blir faktisk rapportert til politiet. Om du ikke vil ta meg på ordet, så sjekk ut Nasjonal trygghetsundersøkelse.
Livssituasjonen er ikke normal på flere områder enn vold. Om det så er rusavhengighet, frafall fra skolen eller religiøs ekstremisme, så finnes alt i større mengder på Oslo øst.
En venn av meg fortalte nylig hvordan han måtte gripe inn i en slåsskamp mellom sønnen sin og en overgriper for noen år siden. Etterpå ble han forfulgt av en gjeng tenåringer hver dag når han hentet sønnen sin ved bussholdeplassen. Til slutt måtte situasjonen forhandles av en lokal «gudfar». For de fleste nordmenn er dette nærmest utenkelig, men slik er realiteten i disse områdene.
Politikerne må slutte å lete etter den perfekte løsningen som tar best vare på overgriperne, samtidig som lokalsamfunnene brukes som deres boksesekk. Vi må begynne å snakke om hvordan vi kan gjøre livet bedre dette skolesemesteret – ikke fire år fra nå.
Dette betyr å sette ofrene først, ved å fjerne uønskede elementer fra skolene og holde de som bryter loven, i fengsel til de faktisk viser tegn til reform, som å fullføre en utdanning, eller i det minste oppføre seg bra.
