Det er utallige historier om en «dehumaniserende vind» i det norske helsevesenet. Sykepleiere, jordmødre og leger overarbeides, og altfor mange pasienter, spesielt gamle og sårbare, får ikke den omsorgen de skulle ha hatt. I verste fall ender det i tragiske og unødvendige dødsfall.
Den sistnevnte gruppen har dessuten ikke muligheten til å delta i de politiske prosessene som kan bedre deres situasjon. Derfor er det desto viktigere å lytte til kvinners opplevelse i møte med fødetilbudet i Norge. Om vi ikke greier å sørge for fødsler hvor kvinners verdighet blir respektert, hvor stor er sjansen for at vi er flinke til å gi mennesker en verdig død?
I april publiserte NRK en sak om Rimbareidsverdet, et 3.000 år gammelt sverd som ble brukt som fødselshjelp i Fitjar på 1800-tallet: «Sverdet ble strøket over underlivet til fødende kvinner, i tro om at det skulle sikre en lett fødsel.» Som et innlegg i debatten om hjemmefødsel, skulle det vise hvor redde folk var for å føde før i tiden, en frykt vi i dag (angivelig) har mistet.
Sverdritualet ble videre referert til som «overtro», selv om det samtidig ble innrømmet at det kunne hatt en reell psykologisk virkning.
I saken sa lege Trond Markestad at det er uforståelig at noen velger uassistert hjemmefødsel. Men hva gjør man med det man ikke forstår? Forsøker man å forby det? Skal man stemple dette også som «overtro»?
Les også: Økningen i hjemmefødsler er ikke vanskelig å forstå. Den er heller ikke vanskelig å stoppe
Medisin og politikk uten mennesket i sentrum
Legevitenskapens historie er langt fra en solskinnshistorie med tanke på å ta hensyn til det menneskelige og stille seg på de svakestes side.
Tvangsbehandling innenfor psykiatrien er et godt eksempel på dette, det samme er tvangssterilisering. Tvang og unødvendige inngrep har også fødselsomsorgen blitt kritisert for både av barselopprøret og av jordmødre.
Vi har kanskje byttet ut de rase- og samfunnshygieniske argumentene fra 1900-tallet, med at økonomiske hensyn skal veie tyngre enn de menneskelige, men det hjelper lite å bytte én ideologi ut med en annen, om den er like uforenelig med omsorg. Tvang er bare ekstremtilfellet av det mer utbredte: å legge til side det menneskelige til fordel for effektivitet og økonomi.
Dette er enda en grunn til at debatten om fødetilbudet i Norge er så viktig, fordi det bare er et spesialtilfelle av fortellingen om systemer som kontrollerer oss – noe vi står på sidelinjen og observerer, utnytter for personlig gevinst eller er ofre for. For dette er feil, medisin som all annen teknologi er et verktøy.
Alle verktøy skal bedømmes ut fra hvor godt det kan utføre en bestemt oppgave. Dette fordrer et bestemt mål. Og hva dette målet er, det bestemmer vi.
Vitenskap skal ikke brukes til å redusere verden til noe annet enn det den er, heller ikke en fødsel. Den skal bidra til helheten ved å gi oss kunnskap om sitt spesifikke domene. Mange trekker frem at vi har et godt fødetilbud i Norge, fordi tallene på mødre og babyer som dør, er lave.
Selvsagt er overlevelse generelt en stor fordel, men dette argumentet viser nettopp at man ikke har skjønt poenget, og at man fremdeles sitter fast i en reduksjonistisk ideologi, hvor ting får høyere verdi ut fra om det er mulig å måle.
Det burde være ukontroversielt å slå fast en gang for alle at målet med å føde ikke er å overleve, men å føde. Det ville vært absurd å anse andre store overganger som bryllup eller en konfirmasjon som en suksess, bare fordi vedkommende ikke døde i prosessen.
Derfor blir det også absurd når et sverdritualer eller doulaer anklages for overtro eller kvakksalveri. Nettopp fordi fødsel er mer enn medisin. Rituelle handlinger eller «holistisk» omsorg og smertemestring befinner seg stort sett utenfor rammene til hva medisin kan si noe om.
Bare fordi leger har lite poetisk og rituell kompetanse, er det ingen grunn til å avvise denne kunnskapen, og heller ikke sverd som fødselshjelper.
Les også: Vil politisk polarisering mellom kjønnene gå ut over fødselstallene?
Så hva er fødsel?
Rimbareidsverdet ble dessverre tatt fra kvinnene på Fitjar og befinner seg i dag på museum.
Selv har jeg født to ganger. Den siste gangen tviholdt jeg rundt to kammer, fordi smerte motvirker smerte (vanligvis tilbys Tens-elektroder eller det sprøytes saltvann under huden på den fødende), men jeg er sikker på at det hadde vært mer meningsfullt å knuge et sverd. Metaforer hentet fra krig blir forbundet med styrke, mot, selvoppofrelse og tradisjonelt også kjærlighet – i hovedsak sloss man ikke mot noe, men for noe man elsker.
Dette er helt essensielt i enhver fødsel, og gode ambisjoner å ha både som mor og far. Jeg vil påstå at Rimbareidsverdet ikke hadde en effekt på grunn av «placebo» fremprovosert av overtro, men fordi det materialiserte det dypt menneskelige i det å føde.
En fødsel er på mange måter et initieringsritual. Uansett når eller hvor man føder, er det en heftig og transformerende opplevelse. I det å sette et nytt liv til verden ligger uendelige lag av mening. Det betyr å få en ny identitet, både privat, men også på samfunnsnivå. En familie rotfester seg i samfunnet på en helt unik måte, både som trengende, og som ressurs. Ved å bli foreldre blir man et ledd i en slekt med en fremtid større enn seg selv.
For mange er det kanskje første gang man virkelig «mister» kontrollen over kroppen, og blir konfrontert med både sin kroppslighet og dødelighet. Det setter noe så intimt som seksualiteten inn i en bredere kontekst av skapelse, liv og fellesskap. Fødselen i seg selv blir en prototyp på den kjærligheten som er nødvendig mellom to foreldre og mellom foreldre og barn. På et mot som konfronterer smerte for kjærlighetens skyld.
Det fine med fødsel og spesielt morskapet er at det i sin natur ikke kan innordne seg det materialistiske, teknologiske paradigmet, og om det må, kommer det alltid til å lide. Å føde alene på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt, eller ikke få dra til sykehuset tidlig nok, og dermed heller ikke få praktisert smertemestringen man har lært på fødselsforberedende kurs, har ingenting med en verdig fødsel å gjøre selv om man overlever.
Vi må løfte samtalen om fødsel vekk fra for eller imot medisinsk inngripen til å snakke om hvilke fødsler vi ønsker oss, og hvordan medisin og politikk kan tjene dette målet.
