I sitt tilsvar til min kritikk av samtidens mangfoldsretorikk forsøker Mateo Norheim å treffe meg. Men han bommer – ikke fordi han er uinformert, men fordi han insisterer på å svare på en tekst jeg aldri har skrevet.
En velkjent strategi: Kariker motparten, tildel ham usympatiske motiver, og avfei ham så som useriøs. Det krever lite, men gir en illusjon av moralsk overlegenhet. Det er retorisk effektivt, men intellektuelt lite forpliktende.
Norheim trekker inn alt jeg ikke har skrevet: debatten om biologisk og sosialt kjønn, juridiske kjønnskategorier, kampen om identitet. Som om jeg hadde angrepet individers rett til å være seg selv. Det har jeg aldri gjort. Det han bygger, er ikke en motargumentasjon, men en stråmann – en demonisk figur som passer inn i en fortelling han ønsker å etablere. Det sier mindre om meg, men mer om hans behov for å ramme inn debatten slik at uenighet fremstår som trussel, og kritikk som krenkelse.
Tåler ikke motforestillinger
På ett vis bør jeg takke Norheim. For med sitt innlegg gjør han, nærmest ufrivillig, mitt poeng tydeligere enn jeg kunne gjort selv: Når han reduserer mangfold til spørsmål om kjønn og identitet, bekrefter han nøyaktig hvordan begrepet i dag ofte handler om symbolske og visuelle forskjeller – ikke om reell pluralisme i tanke og verdi.
Derfor leser Norheim min kritikk av mangfoldsideologien som et angrep på mennesker. Der jeg stiller spørsmål ved konsensuskulturens dogmer, ser han en trussel mot minoriteters trygghet. Der jeg etterspør et rom for uenighet, tolker han det som et forsøk på å legitimere undertrykkelse.
Det er en form for moralsk kortslutning som i seg selv illustrerer at mangfoldsideologien, slik den nå praktiseres, ikke tåler motforestillinger – fordi den har flyttet seg fra idé til identitet, fra argument til anklage.
Les også: Donald Trumps tale til Kongressen ryster LHBT-miljøet i Norge
Fornuft fremfor indignasjon
Norheim skriver indignert at «det er ingen som ønsker å drive sosial kontroll gjennom å stå opp for et mangfoldig samfunn». Nettopp. Ingen «ønsker» det. Men sosial kontroll er sjelden et produkt av ond vilje. Den oppstår når visse idealer gjøres uangripelige, og all kritikk av dem leses som kjetteri.
Når uenighet vekker moralsk mistenksomhet snarere enn refleksjon, utøves makt – ikke ved undertrykkelse, men ved stempling. Det er nettopp den typen makt Norheim selv tar i bruk når han tilskriver meg meninger jeg aldri har ytret.
Og avslutningsvis kaster han inn det klassiske retoriske knepet: å spørre hvilken «side» jeg står på, før han erklærer at han selv står med «dem som må skjule seg i redsel for mobbing og krenkelser». Dermed er slaget over: Virkeligheten deles i to – de gode og de onde. Ikke etter argumenter, men etter identifikasjon. Og selve debatten reduseres til et moralsk hierarki, hvor motstand ikke drøftes, men diagnostiseres.
Men her finnes en vei ut. Den går ikke gjennom karikatur, men gjennom idédebatt. Ikke gjennom moralsk rangering, men gjennom rasjonell uenighet. Ikke ved å spørre hvem som har den rette identiteten, men hva som har den beste begrunnelsen. Hvis det å insistere på det gjør meg reaksjonær, så la oss ta den samtalen også. For kanskje er tiden moden for å gjenreise en radikalitet som ikke kler seg i indignasjon, men i fornuft.
