Å delta på Astana International Forum 2025 i Kasakhstans hovedstad Astana – som førsteamanuensis og geopolitisk analytiker – gir et unikt innblikk i hvordan et land kan kombinere strategi, politikk og kultur med imponerende presisjon.
Forumet samler mer enn 5.000 deltagere, inkludert ett titalls statsoverhoder, næringslivsledere og akademikere fra hele verden, og er i ferd med å bli et av årets viktigste globale møtepunkter. Men det som virkelig gjør inntrykk, og som fortjener å fremheves, er hvordan Kasakhstan – hver eneste gang – løfter frem sin nasjonale kultur med ekte stolthet.
Kultur brukes aktivt som verktøy
Når store internasjonale konferanser arrangeres her, er det ikke vestlig glam og internasjonale stjerner som dominerer. Det er kasakhisk kultur: dansere i fargerike folkedrakter, rytmer fra steppens dype historie, tradisjonelle retter som beshbarmak og kymyz, og musikk som bærer århundrers identitet. Her møtes du av dombraens klang og koreografier som gjenspeiler nomadisk liv og kasakhisk fellesskap.
Dette er ikke tilfeldig. Kasakhstan – et land med over 130 etniske grupper – har valgt kultur som brobygger og nasjonsbygger. Gjennom folkedans, mat, drakter og musikk bygger de identitet i et mangfoldig samfunn.
Kultur brukes aktivt som et geopolitisk og diplomatisk verktøy, og signalet er tydelig: «Dette er oss. Vi er stolte av hvem vi er.»
Når jeg deltar i slike fora, ser jeg det også som min oppgave å reflektere over hvordan Norge fremstår i tilsvarende sammenhenger. Og ærlig talt – sammenligningen er tankevekkende. Hvor ofte ser vi at Norge viser frem sin egen kulturarv i møte med verden?
Les også: Freddy Kalas, Kygo og Hamsun. Dette er «folkets» bidrag til norsk kulturkanon
Er vi for forsiktige?
Ved flere anledninger, som under utdelingen av Nobels fredspris, har vi valgt å fly inn internasjonale superstjerner fremfor å bruke våre egne kulturuttrykk.
Vi har en nasjonalskatt i bunader, hardingfele, langeleik og folkedans, men hvor ofte bruker vi det som virkemiddel i diplomati og representasjon? Hvor ble det av kulokket, kvedingen og bygdedansen når Norge skal vise hvem vi er for verden?
Vi har mer enn 450 bunader – hver med sin unike historie og geografiske tilknytning. Vår folkedans, enten det er springar fra Valdres, halling fra Telemark eller rull fra Hedmark, er mer enn tradisjon – det er identitet og fortelling. Våre mattradisjoner – fra rømmegrøt og spekemat til fersk fisk og flatbrød – er både autentiske og universelle.
Det er dette vi burde vise frem når Norge står på internasjonale scener. Men det gjør vi sjelden.
Er vi blitt for forsiktige? For internasjonalt orienterte? Har vi mistet evnen til å se verdien i det norske – og forstå hvordan kultur også er strategisk kommunikasjon?
Les også: – Bunader er norsk kulturarv som fortjener norsk håndverk
Kultur splitter ikke, den forankrer
Som akademiker med bakgrunn fra både næringsliv og geopolitiske analyser ser jeg hvordan andre land – særlig i Eurasia – bruker kulturbevissthet som en del av sin nasjonale posisjonering.
De kombinerer moderne teknologi og internasjonal tilstedeværelse med lokal forankring og kulturarv. Kasakhstan er et lysende eksempel på dette. Det er en balansekunst – men den er fullt mulig. Og den virker.
Norge trenger å våge mer. Våge å vise frem det som gjør oss unike. Våge å hente frem folkedrakter, danser, instrumenter og smaker – og gjøre det med stolthet, ikke som kuriositeter.
For det er ikke nasjonal kultur som splitter – det er den som forankrer. Og i en fragmentert verden er det nettopp forankring vi trenger. Her har vi mye å lære – og mye å vinne.
Astana International Forum har minnet meg på det igjen: Kultur er ikke bare hvem vi var. Det er hvem vi fortsatt kan være – hvis vi vil.
