Rettssikkerhet og demokrati hører sammen. Når Stortinget etter alt å dømme vedtar en samtykkelov, utfordres rettssikkerheten.
Arbeiderpartiets kollektive historie har alltid vært en demokratisk utfordring for partiet.
Da Eduard Bernsteins brøt med Karl Kautsky, Rosa Luxemburg og Vladimir Lenin i 1899 førte han den sosiale rettferdighetskamp inn i et demokratisk spor. Arbeiderpartiet har imidlertid hatt problemer med å skille mellom den kollektive arbeiderkamp og demokratiske prosesser. Demokratiske prosesser tar utgangspunkt i enkeltmennesket og rettsvernet. Kollektive bevegelser gjør ikke dette.
Kollektive bevegelser har alltid eksistert. Kommunismen er den mest kjente. Den såkalte samtykkealliansen (AUF, Amnesty og så videre) har trekk som ligner på en slik kollektiv bevegelse. Den forenkler komplekse problemstillinger, og bruker språket aktivt for å nå sine mål. Mange seksuelle overgrep som ikke innebærer bruk av vold, blir nå betegnet som voldtekt.
Det fører til at det blir vanskelig å kritisere alliansens syn. Alle er jo imot vold. Straffelovrådet la på sin side vekt på rettssikkerheten. Rådets anbefalinger reduserte muligheten for at voldtektsbestemmelsen rammet mennesker som ikke burde bli rammet av dette harde straffebudet. Rådet tok utgangspunkt i at det var motstand mot uønsket seksuell omgang som burde være kriteriet for domfellelse, ikke det aktive samtykke, slik det nå er formulert i forslaget til en ny § 291 i straffeloven.
Les også: Samtykkeloven er en oppskrift på justismord og sexangst for menn
Lite pedagogisk lov
Arbeiderpartiets lovforslag innebærer at det som for mange fortoner seg som vanlig sex, kan bli en straffbar handling. Det er ikke alle som innhenter et aktivt samtykke før de har seksuell omgang.
Faren er at flere, oftest unge menn, blir dømt som voldtektsforbrytere ganske enkelt fordi de har misforstått språk og signaler. Det kan erodere menns tro på rettssikkerhet og demokrati.
Kommentarene til Arbeiderpartiets juridiske talsperson, Hadia Tajik, viser svakhetene ved lovforslaget. I et innlegg i Aftenposten 5. mai skriver hun at tiltalte kun kan dømmes, hvis det kan bevises ut over rimelig tvil, at den tiltalte forsto at den andre ikke samtykket. Lovteksten er imidlertid det førende, og den inneholder ikke slike forbehold. Det trygger ikke rettssikkerheten at en må lese seg til og tolke uklare og komplekse forarbeider for å forstå hva lovgiverne egentlig mener med lovforslaget.
Straffelovrådets forslag er da både tydeligere, og faktisk strengere. Det virker som om Arbeiderpartiet, for å tilfredsstille Samtykkealliansens krav om det «aktive samtykket», har gitt etter for et politisk press. Straffelovrådets forslag er også mer pedagogisk.
Undersøkelser viser at ungdom kan ha vanskelig å forstå «samtykkekonseptet». Da er det enklere å forstå og kommunisere motstand: et nei. Det er ikke slik at Straffelovrådets forslag ikke er samtykkerelatert. Rådet anser at deres anbefalte forslag er dette, og at sex skal være frivillig. Men deres forslag fokuserer på rettssikkerheten, og er mer kjønnsnøytralt.
Les også: Altfor mange har ikke pult før fylte 25. Sånn kan vi ikke ha det
Nedvurdering av kvinnen
Jeg leser ofte at kvinner som går inn for det aktive samtykket, uttaler at siden det er menn som tar initiativ til sex, er det det også menn som er ansvarlig for å innhente samtykke. Betyr det at kvinner ikke er i stand til å ta ansvar for egne handlinger? At kvinner ikke kan si nei, yte motstand?
Det nedvurderer kvinner som tenkende og handlende personer, men kan også bety at vi trenger en samtykkelov for kvinnelige styrerepresentanter, slik at de ikke blir overkjørt av sine mannlige kollegaer.
Lovforslaget som nå fremmes, kan sette rettssikkerheten som demokratiet baserer seg på, i fare. Både politikere og rettsinstanser bør derfor følge opp konsekvensene av lovendringene.
Det harde straffebudet «voldtekt» bør ikke ramme mennesker som ikke bør rammes av dette. Skjer dette, bør politikere ta initiativ til en ny saksbehandling som bedre ivaretar Straffelovrådets utredning og anbefalinger.
