I dag behandles spørsmålet om samtykkelov i Stortinget.
Jeg er en av de kvinnene som ville fått mer å slå i bordet med, dersom det som skjedde med meg hadde skjedd etter at samtykkeloven var vedtatt.
Selv opplevde jeg det som skjedde med meg som et overgrep. Jeg sa nei, men saken min var definisjonsmessig i en gråsone for hva som blir definert som overgrep.
Jeg ble av advokaten min fortalt at dersom det hadde vært en samtykkelov, ville det vært mer sannsynlig at saken ville ha gjennomslag.
Uten å gå inn på om samtykkeloven bør bli vedtatt eller ikke, ønsker jeg å fortelle min egen historie, og fremsette et førstehåndsperspektiv på en handling som kunne hatt et annet utfall med et annet lovverk.
Les også: Samtykkeloven er en oppskrift på justismord og sexangst for menn
Jeg kapitulerte
Jeg er del av et minoritetsmiljø, og familien min vil mest sannsynlig bli påført skam hvis det ble kjent at jeg som ung kvinne var blitt utsatt for det jeg mener var en seksuell overskridelse. Av hensyn til familien min, men også fordi det jeg er i ferd med å fortelle, er svært personlig, er jeg derfor anonym.
For noen år siden hadde jeg begynt på universitetet. Jeg var ferdig på videregående, der jeg var en av dem som fokuserte på karakterer fremfor fest. Jeg gikk ut med et snitt over 6, og søkte meg til et studium jeg syns var spennende.
Ung og naiv hadde jeg lyst til å oppleve en annen verden, og gledet meg til fadderuken og å møte nye folk. Fadderuken var koselig, og jeg møtte mange nye, blant dem en gutt som var noen år eldre enn meg. En grei kar jeg kunne se for meg å være venn med, men ikke noe annet.
Uken etter fadderuken ble jeg, etter det jeg oppfattet som en hyggelig, vennskapelig kveld ute med han og en til studiekamerat, invitert hjem til ham.
Det var sent på kvelden, og vi hadde kjøpt en hasjbrownie. Etter å ha kommet hjem til ham, ble vi begge fort svært ruspåvirket, og han ville ligge med meg. Det var ikke noe jeg ville, så jeg sa nei. Men han ga seg ikke, og jeg oppfattet ham som sint og frustrert. Etter hvert sa han det jeg oppfattet som, med sint stemme: «Du kan ikke komme hit uten å ha sex med meg».
Jeg ble veldig, veldig redd. Det var et lite hjem, mer bestemt en van han hadde pimpet opp slik at det faktisk var ganske koselig der inne. Det hang kniver på kjøkkenveggen. Ettersom rusen var kraftig, var han på dette tidspunktet etter min oppfatning litt psykotisk.
Jeg var kanskje litt paranoid av hasjen, eller muligens redd med god grunn. Det var ingen naboer rundt oss siden vanen han bodde i, sto på en parkeringsplass langt unna boligområder, og klokken var 3–4 på natten. Og jeg visste jeg var svakere enn han og dessuten veldig, veldig ruset. Jeg opplevde at mulighetene mine for å flykte eller gjøre motstand mest sannsynlig bare ville gjøre vondt verre og gjøre ham enda mer sinna.
Så jeg kapitulerte. Jeg stivnet til og sa ingenting. Etter mye press ga jeg til og med et svakt nikk. Dette ble oppfattet som en godkjennelse av samleiet, siden han tross alt var ute etter at jeg skulle si ja sånn at han kunne ha sex med meg, selv om jeg egentlig ikke ville.
Les også: Det er noe alvorlig galt med den norske rettsstaten
Starten på mange vonde år
Han tok av meg klærne. Heldigvis fikk han den ikke opp, og den slappe penisen ble i et oppgitt forsøk tamt dyttet inn i underlivet mitt, uten at han fikk ereksjon.
Likevel gikk jeg til overgrepsmottaket dagen etter, og anmeldte forholdet. I møtet med advokaten ble jeg fortalt at dette var i gråsonen for hva som juridisk er definert som overgrep og straffbart.
Jeg ble også fortalt at jeg burde være forsiktig med hvordan jeg omtaler dette til andre, siden det kan medføre ærekrenkelse. Etter en stund, kanskje ett år, får jeg et brev i postkassen hvor det står at handlingen blir sett på som ikke straffbar.
Spol frem noen år, til nå. Dette var det første overgrepet, og starten på en periode som skulle romme mye vondt. Blant annet det som av en psykolog jeg hadde, ble beskrevet som «noe seksuelt utagerende adferd», år med dårlige valg av partnere og flere seksuelle og fysiske overskridelser, og ett møte med politiet siden naboer hadde hørt slag.
I det siste har jeg også hatt mareritt som har brent seg inn i hodet på meg, der jeg blir voldtatt av min far og veilederen min på masteroppgaven. Tanker om at jeg kan bli voldtatt, kommer automatisk i forbindelse med mulige situasjoner der jeg må være alene med menn, en frykt jeg ser på som irrasjonell og klarer å håndtere. Kanskje takket være at jeg har hatt mange års psykiske problemer og arbeid hos psykolog.
Les også: Sjokkerer landet. Flere etterlyser et oppgjør med seksuell trakassering
Kanskje han burde vært straffet
Jeg vet ikke hva jeg egentlig skal tenke om samtykkeloven. For i stor grad oppfatter jeg at mannen bare var uvitende. Han skjønte ikke hvor redd jeg var, og at jeg følte at jeg egentlig ikke hadde et valg.
Jeg tror ikke han skjønte hvor traumatisk det var for meg å bli avkledd og «la ham ha sex med meg» når jeg egentlig ikke ville, men fordi jeg oppfattet at det ikke var en reell mulighet å si nei.
Etter hvert som årene har gått, skjønner jeg mer og mer hvor traumatiserende denne hendelsen var for meg. Det virker som om nye psykiske reaksjoner på hendelsen dukker opp når jeg tror jeg endelig har kommet meg over det.
Men jeg tror oppriktig at han ikke visste hva han gjorde, og jeg vet ikke om jeg burde visst bedre med tanke på om jeg faktisk hadde et valg, eller om jeg burde gjort mer motstand fordi det hadde vært nok til å få ham til å gi seg.
Jeg har lidd mye som et resultat av det som kanskje eller kanskje ikke juridisk sett var et overgrep. For meg var det dypt traumatisk – uansett juridisk definisjon.
Jeg vet ikke hvordan han har det. Kanskje ville det vært rettferdig at han ble straffet og måtte lide litt – eller kanskje vi burde prøve å fikse dette på en annen måte.
