Norge vant fredag 3–0 i en historisk seier over Italia. Italia, som vi har tapt for både i VM i 1994 og 1998. Nå, med seier over nettopp Italia, har vi aldri vært nærmere å kvalifisere oss til vårt første fotball-VM siden det.
For meg er dette spesielt. Mitt første VM som guttunge var nettopp USA-VM i 1994. Noen av mine aller beste minner. Nå gleder jeg meg på vegne av min sønn – en førsteklassing som har Haaland som sitt store idol. Kanskje får han oppleve det samme som jeg vokste opp med: Norge i verdenstoppen i fotball.
Men samtidig melder det seg et annet viktig spørsmål: Hvor er debatten om boikott nå?
Da Qatar arrangerte VM i 2022, kokte det i Norge. Kampanjer, boikottopprop, appeller, moralske lederartikler. Norske fotballprofiler, journalister og menneskerettighetsforkjempere var klare og tydelige: brudd på menneskerettighetene skulle få konsekvenser. Både Russland og Qatar måtte de siste årene gjennomgå hard kritikk.
Blant de mest profilerte stemmene var fotballpresident Lise Klaveness, som holdt en mye omtalt tale under Fifa-kongressen. Amnesty International Norge, ved John Peder Egenæs, var ekstremt aktive. Norske redaksjoner som VG, NRK og TV 2 dekket debatten bredt og sterkt.
Selv stilte jeg den gang spørsmål ved dekningen. Ikke fordi jeg mente at brudd på menneskerettigheter skulle bagatelliseres, men fordi den åpenbare selektive moralen var vanskelig å overse.
Hvor var for eksempel boikott-debatten da OL gikk av stabelen i Kina? Hvor er den nå – når vi ser frem mot USA-VM i 2026?
Pipa får en annen lyd?
USA er i dag en av verdens mest aggressive militærmakter.
Landet har millioner av liv på samvittigheten etter krigføring i Vietnam, Irak, Afghanistan, Libya, Somalia – og listen fortsetter. De blokkerer systematisk FN-resolusjoner som forsøker å stanse Israels nådeløse bombing av sivile i Gaza. De undergraver Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Den internasjonale domstolen (ICJ).
Internt i USA er menneskerettighetssituasjonen også alvorlig: migrantarbeidere og lavtlønnede arbeidere utsettes for grov utnyttelse. Minoriteter møter systematisk diskriminering. DEI-arbeid (Diversity, Equity, Inclusion) bekjempes aktivt i flere delstater. Bokbålene er tilbake. Kvinners rett til abort rulles tilbake.
Det var slike forhold man mente var uforenlige med norsk deltagelse da det gjaldt Qatar. Hva er forskjellen nå?
Les også: VM er over. Nå kan vi endelig snakke om den hyklerske boikotten
Hvor er de nå?
Jeg har ventet spent siden Qatar-VM på når boikotten av USA-VM skal starte. Når skal vi få høre fra noen av de mest høylytte stemmene fra Qatar-debatten:
Lise Klaveness: Vil det komme en ny tale til Fifa om menneskerettighetssituasjonen i USA? Amnesty International Norge: Blir det en ny kampanje, slik vi så rundt Qatar-VM? VG, NRK, TV 2: Vil vi nå se like sterke lederartikler, reportasjer og sendinger i forkant av USA-VM?
Eller er det slik at boikott og moralsk indignasjon kun aktiveres når det gjelder muslimske land? Er vi bare prinsipielle når det er populært – men tier stille når det gjelder våre nærmeste allierte?
Og hva med landslaget? Hva med våre egne landslagsspillere?
Før Qatar-VM stilte det norske landslaget opp med T-skjorter med teksten «Human Rights – On and off the pitch» før flere av kvalifiseringskampene. Dette ble applaudert som et sterkt og viktig signal.
Skal prinsippet virkelig gjelde, burde man nå forvente at landslagsgutta gjør tilsvarende før en kamp mot USA, eller før kvalifiseringskamper til USA-VM.
Hvis dette uteblir, vil det bekrefte det mange allerede mistenker: at slike markeringer ofte handler mer om image enn om prinsippfasthet.
Prinsipper på trygg grunn?
Skal vi være prinsippfaste, må prinsippene gjelde uansett. Hvis vi virkelig mener at land som begår grove menneskerettighetsbrudd, ikke skal være vertskap for internasjonale idrettsarrangementer, da må vi tørre å si det også når det gjelder USA.
Eller er det slik at vi kun fremstår som modige menneskerettighetsforkjempere de gangene vi er på politisk trygg grunn?
Personlig håper jeg inderlig at Norge kvalifiserer seg til USA-VM. Dette er noe vi har ventet på lenge. Men jeg finner meg ikke i å lese moralske prekener fra norske menneskerettighetsforkjempere eller trendy aktivist-kommentatorer som later som de er opptatt av brudd ett sted, men ikke løfter en finger mot den åpenbare krigsmaskinen USA.
Det finnes et åpenbart hykleri i måten vi fører disse debattene på. Om man var prinsipielt engasjert i Qatar-spørsmålet, bør man være minst like engasjert nå.
Om man ikke er det – da må man i det minste være ærlig om at det aldri handlet om prinsipper, men om politikk, smak og popularitet.
Les også: Angrepene på Messi stinker av moralisme og smålighet
En utfordring til norsk presse
Jeg utfordrer dem som oppfordret til boikott av Qatar og Russland til å gjøre det samme for USA-VM. Hvis ikke, sender dere signaler om en urettferdig, partisk og selektiv dekning som bare vil bidra til ytterligere polarisering.
NFF, Lise Klaveness, Amnesty, VG, NRK, TV 2, norske fotballprofiler, politikere – skal vi ta boikottdebatten om USA-VM nå? Eller gjelder prinsippene bare når det er lettest å mene noe?
