TV 2 skriver at Francesca Albanese mottar massiv støtte etter at hun projiserte et bilde av Israels statsminister på Oljefondets vegg i New York.
Artikkelen gir inntrykk av at Albanese forfølges fordi hun har kritisert Israel og anbefalt rettsforfølgelse i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). At USA har sanksjonert henne, fremstilles som hevn, drevet av høyresiden og senator Marco Rubio. Men virkeligheten er langt mer kompleks og alvorlig.
Les også: For å få slutt på krigen må Israel gå etter hodet på blekkspruten de kjemper mot
Ikke bare kritikk fra høyresiden
Sanksjonene handler ikke bare om uttalelser knyttet til ICC.
Albanese er under granskning for økonomiske uregelmessigheter, og har blitt offisielt fordømt for antisemittisme av regjeringene i USA, Frankrike og Tyskland.
En rapport fra organisasjonen UN watch viser at hun blant annet har hevdet at USA er underkuet av den jødiske lobbyen. At hun gjentatte ganger har rettferdiggjort Hamas’ massakre 7. oktober 2023 som en legitim reaksjon på undertrykkelse, og sammenlignet Israel med Nazi-Tyskland og trukket en direkte parallell mellom Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Adolf Hitler.
Albanese har tatt til orde for å ekskludere Israel fra FN og har spredt dokumentert feilinformasjon, blant annet om dødstall og sult i Gaza, som senere er tilbakevist eller vist seg å være sterkt overdrevet.
Dette er ikke uenighet om politikk, men et mønster av ekstremisme og hatretorikk. Derfor har både den amerikanske spesialutsendingen for bekjempelse av antisemittisme, Deborah Lipstadt, og EU-parlamentarikere krevd hennes avgang.
Kritikken kommer ikke bare fra høyresiden, men på tvers av politiske og diplomatiske skillelinjer.
Les også: Det sekulære israelhatet er vår tids avlatsbrev
Ikke et forbilde
Disse opplysningene er totalt fraværende i både TV 2s artikkel og forrige uke i NRKs dekning i Dagsnytt 18.
Det gjør det vanskelig for publikum å forstå hvorfor Albanese er kontroversiell – og hvorfor det er problematisk at SVs Marian Hussein og Rødt har valgt å nominere henne til Nobels fredspris. Når Albanese løftes frem som en verdig fredsprismottager, overses det fullstendig at hun samtidig legitimerer Hamas og sprer antisemittiske forestillinger.
Det er helt legitimt å kritisere Israels politikk og stille spørsmål ved Oljefondets investeringer. Men å gjøre en FN-rapportør med et etablert mønster av antisemittiske ytringer og ekstremistiske forbindelser til et moralsk forbilde, visker ut grensen mellom kritikk og hat.
Når både medier og folkevalgte svikter sitt ansvar om å informere, utfordre og nyansere, svekkes demokratiets evne til å beskytte seg mot ekstremisme – uansett hvilken side den kommer fra.
