I sommer har Subjekt skrevet masse om regjeringens kamp mot desinformasjon og EU-reguleringen Digital Services Act.
Engasjementet har blitt godt mottatt. Mange er takknemlige for at vi er den eneste avisen som dekker denne saken omfattende. Det har resultert i mange delinger på sosiale medier, flere abonnenter og at både partileder Dag-Inge Ulstein (KRF), kulturpolitisk talsperson i Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, og Rødts intellektuelle stjerne, Mímir Kristjánsson, har løftet saken i Stortinget. FRP og Venstre har også gått hardt ut mot loven i Subjekt.
Men ikke alle er imponerte. Forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Paul Buvarp, har vært aktiv i debatten – til støtte for DSA. Sist ut i Aftenposten valgte å anklage Subjekt for å lyve.
Det er fristende å slå like hardt tilbake, men jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det. Debatten mellom Subjekt og Buvarp er blitt stygg nok. Men påstandene hans kan heller ikke stå uimotsagt.
Les også: Kritikken hagler mot DSA. Nå kommer MDG regjeringen til unnsetning
Ikke bare Subjekt som er skeptiske
Buvarp mener Subjekt overdriver, unnlater å nevne detaljer i lovverket, mistenkeliggjør ham fordi han tidligere har stilt til valg for samme parti som ønsker å innføre DSA (Arbeiderpartiet) og feilinformerer leserne om hvordan desinformasjon skal bekjempes med DSA.
Alt dette er greit å mene, men det er unødvendig å gå til det skrittet å anklage oss for å lyve. Det er snakk om uenighet og ulike tolkninger av DSA.
Buvarp mener at Subjekt lyver fordi vi hevder at «Regjeringen vil gi bøter for å bekjempe desinformasjon på sosiale medier». Han skriver:
«Mot desinformasjon er DSAs virkemidler annerledes. De største plattformene oppfordres til å delta i en frivillig «Bransjenorm mot desinformasjon». Ingen statlig sannhetsdomstol. Ingen bøter for feilaktige innlegg om energipriser eller vaksiner», men: «Det finnes også en mulighet for bøter dersom plattformene unnlater å håndtere «systemiske risikoer» for offentligheten.»
Så han mener altså ikke vi tar helt feil. Men at vi overdriver og skriver noe som er unyansert. Han påker at vi «sauser sammen» lovlig desinformasjon og ulovlig innhold.
Men vi har aldri vært kritiske til at EU og Norge vil håndheve svindel og trusler på nett strengere. Det er spesifikt kampen mot desinformasjon vi er kritiske til.
Buvarp er veldig opptatt av detaljene i DSA-loven. Vi er mer opptatt av de prinsipielle problemstillingene, og forsøker å gjøre de tilgjengelige for vanlige folk som ikke har doktorgrad i statsvitenskap eller jus.
Så kan man godt mene at vi gjør en dårlig jobb. Men slik dekkes saken i medier internasjonalt: Tittelen på en sak i BBC er som følger: «Big Tech must deal with disinformation or face fines, says EU». Ganske lik vår tittel, altså. Og hør på dette utdraget fra New York Times: «European Union regulators are preparing major penalties against Elon Musk’s social media platform, X, for breaking a landmark law to combat illicit content and disinformation». Vi får unnskylde NYT for å sause sammen lovlig desinformasjon og ulovlig innhold. Eller er det egentlig EU som gjør dette?
Jeg mener Buvarp snur saken på hodet. Hele poenget til de kritiske kommentatorene i Subjekt er at EU ikke burde «sause sammen» dette. De kan gjerne bekjempe ulovlig innhold, som overgrepsmateriale, svindel og trusler. Men de burde nøye seg med det. Dette er ytringer som direkte griper inn i andres frihet. Såkalt hatprat og desinformasjon gjør ikke det (selv om førstnevnte i dag er ulovlig). Nettopp derfor, i tillegg til at makthaverne ikke klarer å definere dette på en tilfredsstillende måte, burde de etterlate håndteringen av disse problemene til folket.
Så har Buvarp rett i at fremgangsmåten for å bekjempe desinformasjon og ulovlig innhold er ulik. Det er greit å påpeke, men ikke det mest vesentlige i denne saken. Selv om ikke EU og regjeringen vil gi bot for påstander som at «Jorden er flat» eller «Arbeiderpartiet er ærlige», så vil de likevel «bekjempe desinformasjon» med en rekke virkemidler. Når Buvarp fremstiller dette som «frivillig», er det likevel med en trussel om straff dersom man ikke samhandler.
På ett eller annet punkt tvinges altså selskapene til å luke ut det noen er blitt enige om at skal defineres som «desinformasjon». Som for eksempel at koronaviruset stammer fra et laboratorium som drev med ulovlig forskning finansiert av den amerikanske dypstaten. Eller ting som er enda mer i gråsonen.
Les også: Ti eksempler på desinformasjon fra Arbeiderpartiet
Sensur og sensur …
I 2021 skrev Medietilsynet, som vil få et utvidet mandat til å håndtere DSA i Norge, at:
«Kun ulovlig innhold skal kunne fjernes av nasjonale myndigheter: I forslaget til DSA gis nasjonale myndigheter rett til å kreve at ulovlig innhold fjernes, men det ligger også en mulighet til å fjerne skadelig innhold. Desinformasjon og hatefulle ytringer er et samfunnsproblem, selv om det er lovlig, men må bekjempes med andre midler. Skadelig innhold har heller ingen klar definisjon, med fare for vilkårlig behandling. I diskusjonene i EU har Medietilsynet understreket dette prinsippet. »
Medietilsynet delte altså en bekymring for denne typen regulering, og har ikke endret syn siden det, opplyser de til Subjekt.
Min antagelse er at vi rett og slett ikke vet så mye om hvordan desinformasjon vil håndheves fremover. Begreper som «systemiske risikoer» og «trusler mot det offentlige ordskiftet», som Buvarp viser til, er både vage og vide – og vil avhenge av tolking.
Allerede har vi sett flere eksempler på problemstillingene spille seg ut, først og fremst i EUs forsøk på å regulere X:
Avisen Politico skriver: «When the Commission announced its preliminary findings in July 2024, Musk said his platform had resisted efforts by EU regulators to censor users. “The European Commission offered X an illegal secret deal: if we quietly censored speech without telling anyone, they would not fine us,” he wrote to more than 200 million followers. “The other platforms accepted that deal. X did not.”»
Poenget mitt her er ikke at Elon Musk er verdens mest troverdige mann. Men scenarioet han presenterer, virker ikke altfor søkt. Da han skulle intervjue Donald Trump foran valget i fjor, fikk han et offentlig trusselbrev fra EU-topp Thierry Breton om at intervjuet kunne bryte med DSA, blant annet med begrunnelse i desinformasjon. Det er en uhørt forsøk på innblanding i valget, og ble kritisert deretter. Men det er visst glemt nå.
Det er mer nyttig å se på handlingene enn på lovnadene EU bruker for å selge inn DSA. Mens Buvarp virker å stole på EUs intensjoner i denne saken, er jeg skeptisk. Det finnes det veldig mange grunner til.
Les også: Er det desinformasjon å si at det finnes to kjønn? Nå må Jaffery svare i Stortinget
EUs manglende toleranse for ytringsfrihet
Professor ved George Washington University Law School og ytringsfrihetsekspert, Jonathan Turley, kaller DSA «en av vår tids største trusler mot ytringsfriheten». Da jeg trakk frem dette i Facebook-debatten Buvarp-siterer i Aftenposten, svarte han: «Turley sier mye rart som virker mer for å skremme tilhørerne på Fox and Friends enn å opplyse debatten».
Jeg synes ikke det er en tilfredsstillende måte å avfeie meningen til en av USAs mest anerkjente eksperter ytringsfrihet. I hvert fall ikke etter at Buvarp selv anklager Subjekt for å spekulere i hans «skjulte motiver». Turley er såpass ekspert at han jevnlig inviteres til å vitne i Kongressen, og har skrevet boken «The Indispensable Right: Free Speech in an Age of Rage» (2024).
Det er neppe særlig kontroversielt å hevde at ytringsfriheten er svekket i Europa. Det er ikke bare hykleren J.D. Vance som mener det. Den danske professoren og svært anerkjente ytringsfrihetseksperten, Jacob Mchangama, mener at Europa har et ytringsfrihetsproblem og skriver: «European governments are increasingly turning to censorship and speech restrictions in a misguided attempt to defend democracy.» Avisen Wall Street Journal skriver at «Europe’s Crackdown on Speech Goes Far and Wide».
Eksemplene er mange: I Tyskland fikk en kvinne hardere straff enn en voldtektsmann, fordi hun kalte ham «en gris»; og en mann fikk politiet på døren for å kalle en politiker «idiot»; i en rekke land kan du få store bøter og år i fengsel for å fornærme statsledere og monarker; EU sensurerer russiske medier; I Tyskland arresteres tusenvis for ulovlige ytringer på Facebook. Dette rammer heller ikke bare rasistiske, hvite menn, men også klimaaktivister og propalestinske demonstranter.
Disse eksemplene er ikke bare «anekdoter» – men klare eksempler på at vi har en ytringsfrihetskrise hos dem som nå vil regulere ytringer på nett strengere.
Er det dette vi vil at skal skje i Norge? Nei. Det er altså med god grunn av Senterpartiets kulturpolitiske talsperson, Åslaug Sem-Jacobsen, uttaler til Subjekt: «Ytringsfriheten er beskyttet og regulert i Grunnloven. Det kan vi ikke forpakte bort i EØS-avtalen».
Hun minner om at EØS-avtalen er hevet over norsk lov, og at Norges grunnlov ivaretar ytringsfriheten mye bedre enn EU. Til og med Jonas Gahr Støre har sagt seg enig i dette tidligere.
Les også: Et skrekkeksempel på blind aktivisme
Misbruk av kampen mot desinformasjon
Norges og EUs mål om å regulere amerikanske sosiale medier er sterkt påvirket av Demokratenes feilslåtte forsøk på det samme i USA.
«Etter tapet mot Trump i november, ble desinformasjon blant syndebukkene på demokratisk side. Desinformasjon hadde visst hjulpet Trump», skriver USA-ekspert Henrik Heldahl i Nettavisen.
Men det startet før dette. Barack Obama, Clinton og andre demokrater har i flere år jobbet for å innføre mer kontroll over internett for å stoppe desinformasjon, og har rost EUs DSA i så måte. Mange av organisasjonene som har drevet lobbyarbeid for DSA, er også finansiert av den amerikanske staten – frem til Trump tok over.
Apropos Trump: Hans seier burde være en vekker. Ikke bare fordi Trumps løgnaktighet viser hvor dårlig idé det er å gi politikere kontroll over ytringsfriheten. Men også fordi Demokratenes kamp mot frie ytringer hjalp Trump å vinne. Utrolig, men sant. I fjorårets valg var ytringsfrihet den nest viktigste saken for velgerne – mer enn kriminalitet og innvandring – kun slått av inflasjon.
For nordmenn kan dette virke rart, fordi denne saken har fått lite dekning i norsk media. Men i USA har det vært mye debatt om hvordan kampen mot desinformasjon er blitt misbrukt.
Da Elon Musk kjøpte Twitter og hyret journalister som Matt Taibbi, Bari Weiss og Michael Shellenberger til å dykke ned i dataarkivet, ble det avdekket hvordan selskapet sensurerte avvikende meninger, særlig knyttet til korona. Høyresiden ble mest sensurert. Og det var ikke bare snakk om sensur bestemt av selskapets egen ansatte. De ble presset av statlige aktører, inkludert ansatte i FBI og CIA.
Dette ble kjent som Twitter files, men norske medier var lite interesserte. Det har heller ikke vært overveldende interesse for hvordan 51 (tidligere) etterretningstopper løy om at den grumsete laptopen til Hunter Biden var «russisk desinformasjon» like foran valget der far Joe Biden slo Donald Trump. Mark Zuckerberg og Twitter-gründer Jack Dorsey har begge innrømmet at de angrer på at de lot seg presset til sensur av avisartikler som dekket saken.
EU- og Arbeiderparti-tilhengere får ha meg unnskyld for at jeg er usedvanlig skeptisk til at staten skal få hjemler til å bekjempe «desinformasjon».
Les også: Ikke overbevist av Lubna Jafferys forsikringer. Nå løfter Rødt saken til Stortinget
«Vi skal ikke kødde med Grunnloven»
Paul Buvarp er opptatt av tilliten i samfunnet, og hvordan desinformasjon truer den. Det er bra. Jeg er også opptatt av tillit mellom nordmenn, og mener det kanskje er vår fremste styrke som nasjon. Men jeg har mindre tillit til dagens norske og europeiske politikere.
De har også lite tillit til meg. Norge har nylig innført en massiv økning i overvåking på nett, til tross for store protester fra Tekna og Datatilsynet. EU jobber for å utrydde privatliv på nett, slik at de kan scanne alle meldinger du sender på telefonen din – inkludert på krypterte apper. Begrunnelse: tryggheten vår.
Jeg ønsker ikke å gi de samme politikerne som er i ferd med å deindustrialisere og destabilisere Europa med sin energi- og innvandringspolitikk, mer makt over ytringer.
Om man ikke liker håndhevelsen av hatprat og desinformasjon på de ulike plattformene, kan man simpelthen forlate dem. Det er nettopp det mange på venstresiden gjorde da de forlot X til fordel for Bluesky i protest mot Elon Musk. Og igjen: Lovbrudd er en annen sak – det bør slås ned på.
Ting er ikke perfekt nå. Vi kan bli bedre til å håndtere trusler og svindel. Men vi kan også gjøre ting mye verre. Ikke minst fordi vi ikke vet hvilke politikere og lover vi får i fremtiden.
Det er ikke lenge siden blasfemi var offisielt var forbudt, selv om det var lite håndhevet. Jonas Gahr Støre ville det annerledes i 2009 – som NRK skrev om dagens statsminister den gang: «Ville straffe ytringer om religion».
Om han hadde fått viljen sin, ville DSA vært enda mer problematisk i Norge. Hvem vet hvilke ytringer politikerne i 2030 vil til livs?
Jeg håper egentlig Buvarp har rett. For jeg kan ikke komme med bombastiske konklusjoner om at DSA garantert vil føre til massiv sensur. Men han kan heller ikke utelukke det. Jeg mener det er en dårlig idé å gi politikerne muligheten.
For å sitere Sem-Jacobsen (SP): «Vi skal ikke kødde med Grunnloven».
Les også: KRF mobiliserer som om det står om livet. Kan partiet gjenoppstå?
