I høst får vi rekordmange norske kinopremierer: Hele 22 nye norske filmer er klare for kinoene. Samtidig pågår en intens valgkamp – men kultur glimrer med sitt fravær i debatten.
I valgomatene kan du bli spurt om surrogati, men ikke om kunstens plass i samfunnet. Det er ikke bare merkelig – det er alvorlig.
I en tid med krig, polarisering og økende mistillit er kunst og kultur en del av demokratiets grunnmur.
Les også: Norske bygder avfolkes. Et styrket kulturliv kan være redningen
Kulturloven forplikter
Under Arendalsuka arrangerte Norsk filminstitutt (NFI) et seminar om politisk satire og kunstnerisk frihet – med utgangspunkt i komedien «Ingen kommentar» (2025).
Allerede før premieren er den blitt en av årets mest omdiskuterte filmer, om en statsminister med en ektemann som handler aksjer, og en aggressiv spinndoktor som skal redde valgseieren. Filmen er både morsom og absurd, og viser hvordan vi kan kommentere samtiden gjennom humor.
Satire lar oss le av det vi ellers ville blitt sinte over, og gir oss nye perspektiver. Denne friheten er ingen selvfølge – selv i Europa ser vi land der ytringsrommet snevres inn. I Norge er prinsippet om armlengdes avstand blitt lovfestet i kulturloven. Det forplikter.
Flere av høstens premierer er originalskrevne norske familiefilmer. Et sterkt filmtilbud til barn og unge er ikke bare underholdning – det er kulturpolitikk på sitt mest langsiktige.
I dag møter mange barn fortellinger nesten bare i korte klipp på telefonen. Problemet er ikke teknologien i seg selv, men at evnen til fordypning svekkes. Å følge en historie over tid, forstå komplekse sammenhenger og gå inn i et univers er en kjernekompetanse vi trenger i livet.
Kinoens lange fortellinger, opplevd i fellesskap, trener denne evnen. Kinoen er også et møtepunkt på tvers av alder og bakgrunn, et sted der vi ser, reagerer og reflekterer sammen.
Les også: Denne filmen bør du se: Pinglete av Erna Solberg å ikke dukke opp

Myk makt er like verdifull som politikk
Norsk film har store talenter og enorm skaperkraft. I år har vi hatt et internasjonalt gjennombrudd: Gullbjørn i Berlin til «Drømmer» (2024) og Grand Prix i Cannes til «Affeksjonsverdi» (2025).
Disse seirene er ikke bare kunstneriske – de er kulturelt diplomati. Når norsk film reiser verden rundt, møter den publikum som får oppleve våre historier, vår humor og våre dilemmaer. Det bygger tillit, forståelse og interesse for Norge – en myk makt som er like verdifull som handel og politikk.
Men sterke norske fortellinger av internasjonalt format kommer ikke av seg selv. De krever tid, ressurser og rom for kunstnerisk risiko. Offentlig finansiering gir rom for de modige fortellingene – de som ikke nødvendigvis gir størst avkastning på kort sikt, men som er uunnværlige for vår felles forståelse og identitet.
Som direktør i Norsk filminstitutt tror jeg på filmens kraft til å samle oss, speile oss og utfordre oss. Offentlige midler til norsk film er en investering i demokratiet vårt. Det står ikke i valgomaten – men du forstår det hvis du går på kino i høst.
Les også: En av Kultur-Norges mektigste stillinger er ledig. Nå hagler spekulasjonene
