Når mediene skal forklare hvordan statsbudsjettet, renteendringer eller lønnsoppgjøret påvirker oss, tyr de nesten uten unntak til ett begrep: «lommeboken».
«Dette betyr det for din lommebok», lyder overskriftene. Begrepet er lettfattelig, men det er også en kognitiv felle som koster oss dyrt, både personlig og som samfunn.
Språk er ikke nøytralt. Forskning innen kognitiv lingvistikk, blant annet ved NHH, viser at metaforer er grunnleggende for hvordan vi forstår abstrakte konsepter, som økonomi. Når vi rammer inn privatøkonomi som en «lommebok», aktiverer vi en mental modell av en fysisk beholder for penger som skal brukes.
En lommeboks funksjon er umiddelbare transaksjoner. Innholdet er ment for forbruk, ikke for vekst eller langsiktig sparing.
Les også: Nei, unge menn er ikke manipulert til å stemme mot formuesskatten
Gjeldens usynlige plass
Det farligste med «lommebok»-metaforen er det den utelater. En fysisk lommebok inneholder ikke gjeld.
Gjeld er en forpliktelse, et abstrakt passiva på din personlige balanse. Ved å konsekvent snakke om «lommeboken», definerer vi ubevisst gjeld som en ekstern kraft, ikke en integrert del av vår økonomiske stilling. Et forbrukslån blir til «mer penger i lommeboken» – en umiddelbar positiv hendelse. Den langsiktige byrden skyves ut av den mentale rammen.
Dette er adferdsøkonomi i praksis. «Lommebok»-språket fungerer som en konstant «nudge» – en liten dytt – mot forbruk. Det forsterker vår naturlige «nå-bias», tendensen til å overvurdere umiddelbar belønning og undervurdere langsiktige konsekvenser.
Resultatet ser vi i tallene: Norges samlede usikrede forbruksgjeld var på 161,6 milliarder kroner i første kvartal 2024, en økning på 5,3 prosent fra året før.
Les også: Han gir Høyre skylden for underskuddet. Nå åpner AP lommeboken
Fra personlig gjeld til kulturell devaluering
Her ligger den spissfindige, men brutale konsekvensen for kulturfeltet. Når en hel nasjons økonomiske diskurs er kalibrert etter «lommebokens» kortsiktige logikk, smitter det over på hvordan vi verdsetter fellesgoder.
Kultur, i likhet med langsiktig sparing, gir sjelden umiddelbar, målbar avkastning i den enkeltes lommebok. Verdien av et teater, et bibliotek eller et kunstverk er kollektiv, langsiktig og kompleks. Den bygger kritisk tenkning, fellesskap og et opplyst ordskifte – selve fundamentet for et velfungerende demokrati.
Men i «lommebokens» regneark blir kultur en ren utgiftspost. Den blir en luksus vi må kutte når tidene er trange, fordi den ikke kan vise til direkte, positiv effekt på hver enkelt borgers disponible inntekt.
Kulturfeltet tvinges inn i en defensiv posisjon hvor det må legitimere sin eksistens med instrumentelle argumenter om næringsutvikling og turisme – argumenter som allerede har akseptert «lommebokens» snevre premiss.
Les også: Noen ganger må demokratiet voktes mot demokratiforkjemperne
Fra «lommebok» til «kulturell kapital»
Hvis vi skal endre våre vaner – både som forbrukere og som samfunnsborgere – må vi starte med språket. Vi må pensjonere «lommeboken» og erstatte den med begreper som fanger en mer helhetlig forståelse av verdi.
For privatøkonomien kan vi snakke om «økonomisk helse». For kulturfeltet må vi gjenintrodusere begrepet «kulturell kapital». Dette rammer inn kultur – ikke som en kostnad som tapper oss, men som en ressurs som beriker oss. Det er en investering i samfunnets intellektuelle og emosjonelle infrastruktur, som gir avkastning i form av et mer robust demokrati og økt skaperkraft.
Ved å bevisst endre ordene vi bruker kan vi endre tankesettet som ligger bak. Det er på tide å ta kontroll over vår økonomiske fortelling – og dermed sikre både vår personlige og vår kollektive kapital for fremtiden.
Les også: Økningen i hjemmefødsler er ikke vanskelig å forstå. Den er heller ikke vanskelig å stoppe
