De siste ukene har vist at mange i Norge trenger skolering i hva fred faktisk betyr.
Den ukritiske omtalen av Trumps såkalte 20-punkts fredsplan er absurd. Dette er ikke en fredsplan – det er en kapitulasjonsplan.
På orwelliansk vis fremstilles ofrene for folkemord som overgriperne som må «demilitariseres» og «deradikaliseres».
Når Israel og vestlige stater snakker om fred og sikkerhet, snakker de egentlig om sin egen fred og sikkerhet – retten til å bli latt i fred mens de dikterer betingelsene for andres eksistens eller ikke-eksistens.
Les også: Glissent oppmøte og arrangører som må intervjue seg selv. Så skjer det noe
En orwelliansk tid
Ingen bør la seg forlede. Fred oppnås ikke gjennom diktater, men når palestinerne får sine rettigheter oppfylt og sin selvbestemmelse sikret.
Når palestinerne nå må forhandle for å få slutt på sitt eget folkemord, er det ikke fred – det er nykolonialisme forkledd som diplomati.
Og dette hykleriet blir enda tydeligere i dekningen av «gisselbyttene»: Palestina skal frigi 20 israelere, samtlige er soldater eller reservister. Israel skal frigi 2.000 palestinere – flere av dem barn, helsepersonell og journalister – kidnappet og torturert kun fordi de er palestinere
Etter at 1.139 israelske liv (mange drept av Israel selv) og flere hundretusen palestinske liv har gått tapt, sitter Israel fortsatt på tusenvis av palestinere – livstidsdømte for å ha motsatt seg en okkupasjon verden knapt vil snakke om.
Så hvorfor får vi liveoppdateringer om de israelske gislene, men ikke om de palestinske? Hvorfor får vi portretter og tårevåte reportasjer om den ene siden, mens den andre reduseres til tall?
Når språket brukes til å snu virkeligheten på hodet – når undertrykkelse kalles «sikkerhet» og kolonisering kalles «fred» – da lever vi i en orwelliansk tid.
Les også: Det er viktig med fri og kritisk tenkning i skolen. Eller hva, norske politikere?

Burde vi være overrasket?
Også Nobelkomiteens valg bør få oss til å tenke. Å hylle Maria Machado – en Trump-støttet opposisjonell som applauderer regimeskifte i Venezuela, støtter Israels folkemord og europeisk fascisme – som fredsaktivist sier sitt.
Men kanskje vi ikke burde være overrasket. Henry Kissinger fikk fredsprisen. Barack Obama fikk den.
Kanskje det er på tide å slutte å forvente at maktens menn og deres komiteer vet forskjell på fred og ufred.
Les også: Høyesterett må ta et oppgjør med sin praksis i barnevernssaker
