Jeg har lyttet til statsminister Jonas Gahr Støre sin nyttårstale for 2026 flere ganger.
Ikke overfladisk.
Ikke i bakgrunnen.
Men konsentrert. Fordi dette er landets viktigste tale. Det er her retningen settes. Det er her fellesskapet defineres. Det er her landets verdier løftes frem.
Skuffende
Retorisk er talen trygg. Den er strukturert, emosjonelt kontrollert og politisk korrekt.
Og nettopp derfor er det umulig å overse dens mest påfallende mangler.
For i en tale som hyller trygghet, beredskap, demokrati og velferd, er det én avgjørende gruppe som glimrer med sitt fravær: De som faktisk bygger landet økonomisk og strukturelt.
Entreprenørene. Familiebedriftene. De små og mellomstore virksomhetene. Eierne som tar risikoen før staten får inntektene.
Ikke én eksplisitt takk.
Ikke én tydelig anerkjennelse.
Ikke én setning som viser forståelse for hvem som skaper grunnlaget for alt det talen feirer.
Dette fremstår dessverre ikke som en forglemmelse.
Nei, tvert imot så har det over tid dannet seg et mønster.
Hele fundamentet
En klar majoritet av verdiskapingen i Norge skjer i privat sektor. Det vil si at helsevesenet, skolen, forsvaret, politiet og beredskapen avhenger av dette helt direkte gjennom skattefinansieringen.
Alle disse velferdsgodene oppstår ikke av gode intensjoner eller sterke fellesskapsfølelser. De oppstår fordi noen tar risiko, investerer kapital, bygger virksomheter og skaper arbeidsplasser – ofte med personlig ansvar, lange dager og betydelig usikkerhet.
Her ligger også en grunnleggende ansvarsasymmetri som talen ikke berører: Staten taper sjelden egenkapital. Men entreprenøren taper huset.
Staten kan feile og regulere seg ut av det. Entreprenøren får ikke en ny sjanse.
Likevel fremstilles velferdsstaten i talen nærmest som et selvbærende system – forvaltet av staten, understøttet av frivillighet og offentlig innsats, men løsrevet fra verdiskapingens realiteter.
Statsministeren takker – med rette – soldater, politifolk, helsepersonell, lærere og frivillige. Det er hederlig. Det er viktig. Men det er også ufullstendig. For uten privat verdiskaping i bunn, finnes det lite å fordele – og enda mindre å forsvare.
I en tid der norsk eierskap er under økende press, risikokapitalen tørker inn, kapital og kompetanse flytter på seg, og gründere og eiere i økende grad ser mot Sverige, Danmark og Sveits, er det direkte urovekkende å snakke om nasjonal motstandskraft og beredskap uten å erkjenne at privat eierskap og entreprenørskap er en del av landets kritiske infrastruktur.
Økonomisk bærekraft er ikke et sideprosjekt. Det er fundamentet.
Og her kommer vi til det statsministeren ikke sier høyt: I en tale som advarer mot ytre trusler, sies det ingenting om de indre forutsetningene for motstandskraft.
For nasjonal sikkerhet handler ikke bare om grenser, allianser og militær beredskap. Den handler også om eierskap, kapital og investeringer. Og viljen til å bygge nettopp her hjemme, og ikke et annet sted.
Tar han det for gitt?
Når verdiskaping ikke lenger nevnes, er det ofte fordi den anses som gitt. Med dette følger en rekke negative konsekvenser.
For når verdiskapingen tas for gitt, behandles den også som uuttømmelig. Og historien viser oss hva som skjer når samfunn begynner å tro nettopp det.
Derfor sitter jeg igjen med en stadig sterkere undring.
Enten trenger statsministeren bedre taleskrivere, og en dypere forståelse for hva som faktisk skaper samfunnets bæreevne, eller så har vi fått en politisk kommunikasjon der verdiskaping tas for gitt – og dermed ikke lenger verdsettes.
Fellesskap kan ikke bare defineres ovenfra, gjennom stat og forvaltning. Det bygges nedenfra. Gjennom bedrifter, eiere og entreprenører som hver dag tar beslutninger som avgjør om folk har jobb i morgen, om lokalsamfunn overlever, og om velferden faktisk kan finansieres også i fremtiden.
Jeg ber ikke om applaus. Jeg ber ikke om særbehandling. Det handler om noe helt annet.
Det handler om hvorvidt vi har en statsminister som erkjenner realitetene. Ser han selv hva verdiskaperne bidrar med?
For et samfunn som slutter å se, løfte frem og anerkjenne sine verdiskapere, risikerer over tid å stå igjen med sterke ord, høy moral – og et stadig svakere fundament.
Og det er et langt farligere utgangspunkt enn noen av de truslene talen ellers advarer mot.
