Igjen pågår massive protester i Iran, og den regnes som den største siden 2022 – da iranske folk tok til gatene for å protestere mot politidrapet på Mahsa Amini.
Nå tyder flere ting på at det iranske regimet går inn i sine siste dager.
Flere er med på protestene. Streikende basarer (små markeder) i Teheran har utviklet seg til landsomfattende demonstrasjoner mot prestestyret.
Det gir direkte konsekvenser. Ikke minst har den iranske valutaen, rialen, falt i verdi.
Det er grunn til å støtte opp om protestene, spesielt fordi de ser nærmere ut til å lykkes, enn noen gang før.
At iranere risikerer livet i kampen mot presteregimet (en styreform der makten utøves av en gruppe prester eller islamske skriftlærde, i praksis på vegne av en guddom, red. anm.), har ikke utløst den samme mobiliseringen i Vesten som andre internasjonale konflikter. Tvert imot er stillheten fra våre politikere slående, til tross for at disse ofte er blant de mest høylytte i møte med urett begått av vestlige stater.
Hvis frihet og menneskerettigheter skal være universelle verdier, kan ikke Irans frihetskamp møtes med stillhet.
Les også: Fem tiår med islamisme kan snart være over. Jeg håper de lykkes
Ikke noe nytt. Men …
Store protester mot regimet er riktignok ikke noe nytt i den islamske republikken. Likevel er noe vesentlig annerledes denne gangen.
Protestene ledes nå av brede lag av det iranske samfunnet – inkludert basarklassen – en gruppe som ikke har vært en synlig del av opposisjonen siden revolusjonen i 1979.
Den gang var deres støtte avgjørende for å velte sjahen (monarken) og bane vei for den islamistiske revolusjonen. Det gir dagens protester en pondus som kan utgjøre regimets største utfordring på flere tiår.
Protestene som nå ruller gjennom Irans byer, er selvfølgelig mer enn en reaksjon på økonomisk sammenbrudd, selv om dette har blitt gitt som en enkel forklaring i enkelte vestlige medier.
De springer nemlig også ut av en dypere, politisk og sosial legitimitetskrise mot et fundementalt og islamistisk verdigrunnlag.
Subjekt spør: Er hijab underkastelse eller frigjøring?
Når undertrykkelse ikke passer narrativet
Gang på gang har det iranske regimet overlevd ved hjelp av frykt, vold og undertrykkelse. Denne gangen er det ikke sikkert at det er nok.
Regimets bruk av overdreven makt ser snarere ut til å forsterke motstanden, og det er all grunn til å hylle de modige demonstrantene.
Deserteringer er rapportert i Basij-militsen, og i Abdanan viser videoer hvordan politistyrker har gått over på demonstrantenes side. Det betyr helt enkelt at demonstrasjonene får nye, store og viktige dimensjoner.
Dersom dette faktisk er iranernes beste sjanse siden revolusjonen, er stillheten fra norske menneskerettighetsmiljøer vanskelig å forstå.
Det er ingenting som tyder på at denne stillheten er et resultat av mangelen på informasjon. I de siste to ukene har saker fra Iran jevnlig ligget på toppen av norske nyhetssider som VG og NRK.
Sosiale medier er også fulle av videoer fra de pågående demonstrasjonene, og kronprinsen Reza Pahlavi har den siste uken nådd hundrevis av millioner brukere på Instagram alene.
I stedet tyder det på selektiv indignasjon hvor kampen for menneskerettigheter ofte synes å være betinget av hvem som begår overgrepene.
Partier som SV, Rødt og MDG har hatt få problemer med å fordømme autoritære tendenser hos vestlige land. Det er både riktig og legitimt å kritisere illiberale trekk. Problemet oppstår når den samme målestokken ikke brukes universelt.
At kvinner leder an i kampen mot et av verdens mest kvinneundertrykkende regimer, har heller ikke vært nok til å vekke tilsvarende engasjement blant vestlige feminister.
Det kan virke som at når undertrykkelsen kommer fra autoritære regimer som ikke passer inn i et Vesten-mot-resten-narrativ, forsvinner både engasjementet og solidariteten.
Det er et svik mot dem som faktisk betaler prisen for frihet med egne liv.
Les også: Sarah Gaulin flyktet fra Iran. Men føler hun seg trygg i Nye Norge?
Frihetskampen kan avgjøres av Europa
Politisk støtte til den iranske opposisjonen kan bli avgjørende for om presteregimet endelig lar seg velte av det iranske folket.
Omfanget av protestene i 2022 var betydelig, men likevel nølte Norge sammen med EU og USA med å øke presset mot regimet, selv etter godt dokumenterte overgrep.
Manglende internasjonal anerkjennelse bidro til at den allerede fragmenterte iranske opposisjonen ikke evnet å samle seg, og dermed nok en gang lot seg kue av regimet.
Man kan mene mye negativt om Donald Trump, men han har gjort det andre vestlige ledere ikke har våget: Å gi tydelig støtte til den iranske opposisjonen.
Trusler om internasjonale represalier ved drap på demonstranter, ser ut til å begrense regimets voldsbruk. Samtidig har møter mellom amerikanske embetsmenn og kronprins Reza Pahlavi gitt opposisjonen et klarere lederskap.
Hadde det heller ikke vært for Trump-administrasjonens ytterligere sanksjoner, ville den iranske økonomien neppe blitt brakt i kne. Her burde det være en lærdom både norske politikere og EU bør ta med seg.
Dersom Norge og EU igjen velger tilbakeholdenhet, risikerer de ikke bare å svikte den iranske opposisjonen, men også å bekrefte at menneskerettigheter fortsatt håndheves selektivt. Denne gangen kan historien faktisk endres, men bare hvis vi velger å ta stilling mens det ennå betyr noe.
