Søreide blir trolig leder fordi partitoppene ønsker det, og ikke fordi det er et ønske fra partiets medlemmer, velgere eller mulige velgere. Den siste ukens avsløringer gir imidlertid partiet en gyllen sjanse til å ombestemme seg. Lite tyder på at de vil gripe den.
Det er forstemmende at vi nok en gang går mot et ledervalg, i et stort norsk parti, uten noen motkandidat. Det virker som partiene tror at velgerne ønsker enighet, fred og fordragelighet over alt annet.
Når ledere klappes gjennom uten motstemmer, dras tankene mine raskt mot land vi ikke liker å sammenligne oss med. I land som Nord-Korea og Kina sitter hele salen og klapper når den nye (eller helst den samme) lederen igjen «velges».
Les også: Barker sammen om Marius Borg Høiby
Ledervalg uten reell konkurranse
Men hvordan endte vi opp her? Det er dessverre en lang tradisjon i Norge for at partiledervalg skjer på bakrommet. Når valget omsider når landsmøtet, er avstemmingen mest til pynt.
Jeg kan ikke huske sist det var en faktisk avstemming om ledervervet i et norsk parti. Selv Jagland og Stoltenberg klarte å unngå en direkte avstemming dem imellom på landsmøtet.
Dessverre ser vi gang på gang at mulige lederemner, mer eller mindre frivillig, trekker seg, eller aldri stiller formelt, slik at bare én eller ei står igjen på landsmøtet. Det er uendelig feigt. Ledervalg uten motkandidat burde underkjennes.
Les også: Ness og Beckheim tar igjen hovedstrømsmediene
Et system som konsentrerer makt
Likevel er kanskje partienes valgordninger den største utfordringen. Disse er alle svært indirekte og innrettet for å beholde makta på toppen. Det naturlige hadde vært at alle partimedlemmer hadde lik stemmerett ved ledervalg. Valget burde skje fysisk på papir for å sikre hemmelige og redelige valg. Da hadde partitoppene måttet henvende seg til partiets grasrot for å sikre seg verv. Partimedlemskap hadde fått en betydning.
Istedenfor har partiene laget et system med utsendinger, gjerne flere ledd slik at utsendinger velger sine utsendinger. I Høyres tilfelle velges lederen av landsmøtet, som igjen velges av fylkesårsmøtene som igjen velges av lokallagene.
Jo flere ledd man har i en slik kjede, jo mindre har det å si hva de på bunnen stemmer og jo større betydning får kjennskap og vennskap. Selv med helt redelige sendemenn vil utfallet bli feil ved for mange ledd. I praksis fungerer hvert valg som en avrunding, og runder man av mange nok ganger blir resultatet til slutt galt.
De norske partiene har ikke funnet opp slike systemer selv. Politikere elsker valgordninger som gagner dem selv og deres venner. Det kanskje beste eksempelet på slike valgordninger blant land som typisk omtales som demokratiske er EU. Der har Ursula von der Leyen og resten av EU-pampene svært stor makt, til tross for at ingen velgere har stemt på dem. Også i Norge velges regjering og statsminister i praksis av Stortinget framfor velgerne.
Valgordningene er ikke de eneste problemene. Partiene utstyrer seg i tillegg med såkalte valgkomiteer og nominasjonskomiteer. Disse er en liten klikk som har uforholdsmessig mye makt. Ofte vil disse komiteene være ytterst lojale mot øverste partiledelse. For ikke å snakke om i AP hvor LO kjøper seg en plass (som de får tilbakebetalt med fagforeningsfradraget AP sørger for å gi dem). Disse komiteene burde blitt avskaffet først som sist.
Jeg nekter å tro at utsendingene til landsmøtene er så dumme at de trenger å bli fortalt hva de skal stemme. Hvis de mot formodning ikke skulle evne å tenke selv, burde de gjøre landet en tjeneste ved å tre av.
Så vil mange sikkert innvende at disse komiteene bare gir anbefalinger og ikke pålegg, noe som i og for seg stemmer. Likevel skjer det kun unntaksvis at landsmøtene trosser komiteenes anbefalinger. Og hva skal vi med disse komiteene?
Se for deg hvor uhørt det hadde vært om Stortinget hadde oppnevnt en valgkomite som ga anbefalinger om hvordan folk skulle stemme ved stortingsvalget. Like dumt er det at de som ønsker å styre på vegne av oss trenger å bli fortalt hvordan de helst skal stemme.
Les også: Når «antisemittisme» brukes som skjold mot maktkritikk
Når makt får vare for lenge
Direkte valgordninger og avskaffelse av valgkomiteene er likevel ikke nok. Er det noe historien har vist oss gang på gang, er det at makt over tid gir maktsyke. Den eneste kuren mot dette er å fordele makt både på flere personer og over tid.
Det burde derfor innføres tidsbegrensninger for viktige politiske verv. Ingen burde få sitte mer enn to perioder på Stortinget, to perioder som statsråd og to perioder som statsminister.
Altså inntil seks perioder om man går hele veien til topps som statsminister. Partiene burde også innføre begrensninger for hvor lenge partilederen kan sitte. Det kanskje beste eksempelet på at dette er nødvendig er Erna Solbergs lederskap. Det er tiår siden hun var mer opptatt av hva hun ville bruke vervene til enn å få selve vervene.
Ved å påtvinge en utskiftning vil man hele tiden bryte opp i nettverkene og begrense betydningen av kjennskap og vennskap. I tillegg vil man bekjempe at politikken blir et yrke. Jeg tror politikere som har tatt seg ærlig arbeid, gjerne i privat sektor, er mye bedre enn yrkespolitikerne vi har i dag. En tidsbegrensning vil også gjøre det lettere for gode politikeremner å nå til topps.
Slik det er i dag, må man gjerne vie hele yrkeskarrieren sin til politikken for å bli statsminister. Det gidder ikke de som burde ha blitt politikere. Ved å knuge på partilederrollen i 22 år sperret i praksis Solberg for en hel generasjon med mulige partiledere. Solberg gjorde imidlertid ikke dette alene.
Gang på gang valgte den lydige saueflokken på landsmøtene å gjenvelge henne, og ingen av dem turte å stille til valg mot henne.
En tidsbegrensning er likevel ikke helt uten mulige ulemper. Den hadde forkortet virket til markerte politikere som Carl I. Hagen, Einar Gerhardsen og Geert Wilders. Likevel framstår ulempene ved å la ledere sitte på ubestemt tid langt større enn fordelene.
Skal en tidsbegrensning virkelig virke, må politikerne også vende seg av den store uvanen med å nesten utelukkende utnevne avdanka politikere til ulike verv. Det spiller ingen rolle om det er leder av kvikkleirereutvalg, fylkesmenn eller SSB-sjefer. Med få unntak mener politikerne at det er en av deres egne som egner seg best. Hadde politikerne bare vært halvparten så allvitende og dyktige som de selv tror at de er, hadde vi hatt med en ytterst bemerkelsesverdig gruppe å gjøre.
Alt tyder dessverre på at de er bemerkelsesverdige av helt andre årsaker. Likevel vet jeg ikke om det er en god ide å lovfeste hvordan partiene skal velge sin ledelse. Hadde Høyre hatt en mer demokratisk valgordning tror jeg imidlertid at de lett kunne ha unngått krisen de står i i dag.
Les også: En mann som er utro tre måneder inn i et forhold er ikke noe å satse på
Velgermakten som forsvant
Mens det er naturlig at partiets medlemmer velger ledere og stortingslistene, hadde det vært naturlig at velgerne selv velger hvem av navnene på lista de vil ha på tinget. Det vakte en viss oppsikt da muligheten til å endre på stemmesedlene til stortingsvalget forsvant med den nye valgloven fra 2024.
Denne muligheten var imidlertid høyst symbolsk. For at noen skulle strykes, var det krav om at minst halvparten av velgerne ville stryke vedkommende.
Det har aldri skjedd og ville trolig heller aldri ha skjedd med mindre Rune Øygard hadde bestemt seg for å satse på rikspolitikk. Løsningen på dette hadde selvfølgelig vært å innføre en virkelig mulighet til å gjøre endringer. Istedenfor valgte politikerne, på sedvanlig vis, å fjerne enhver mulighet til å endre på partitoppenes foretrukne rekkefølge.
Likevel, ingen av tiltakene jeg her foreslår vil bli innført. Alle med et politisk verv i dag har det til felles at de har dratt nytte av dagens valgordninger, enten det er snakk om partienes egne ordninger eller valglovene. I sum har de derfor ingenting å tjene på å endre dem.
Kan Høyre fortsatt snu?
Kanskje får Høyre likevel hjelp fra uventet hold nå. Søreide vil være et svært uheldig valg for Høyre. Hun er støpt i den samme politiske formen som Solberg. Det eneste hun står for er at kranene fra oljefondet skal forbli vidåpne, og at elitene skal få fortsette akkurat som før. Med henne får vi fritt etter Roar Hagen mer eid, pride og havvind. Tone Sofie Aglen klarte før jul å si at alle likte Søreide og at hun aldri hadde hørt et skjevt ord om henne. Det sier mer om Aglens omgangskrets enn Søreides egnethet.
De nylige avsløringene om at Søreide valgte å tie om et varsel, kan bli Høyres redning. Varselet dreide seg om om at ektemannen til hennes gode venninne Mona Juul bedrev det som kan se ut som hallikvirksomhet på vegne av Epstein. Avsløringen bør bli Søreides politiske bane.
Med den nye lederen bør det følge en omfattende vårrengjøring om det skal være noe håp for Høyre. Dessverre for Høyre har de en lei vane med å kaste ut utmerkede lederemner som Simen Sandelien og Preben Dimmen fra partiet. Kanskje vil en leder som Ola Svenneby klare å gjøre vei i vellinga. Med Søreide ved roret vil høyreskuta fortsette å drive ut av kurs og vil ende som et lett offer for brenningenes rov.
Les også: Arbeiderpartiets makt strekker seg langt utenfor Stortinget. Men hvem passer på AP?
