Forskningen har over flere tiår gitt viktig kunnskap om hvordan psykiske lidelser, rusproblematikk og sosio-økonomiske belastninger er forbundet med økt fare for selvmord.
Det denne forskningen derimot ikke har brakt fram, er kunnskap om hvordan tap av nære relasjoner, og derunder tap av relasjonen til egne barn etter samlivsbrudd, påvirker selvmordsrisikoen.
Internasjonal forskning gir solid grunnlag for å anta at slike faktorer spiller en vesentlig rolle for de høye selvmordstallene spesielt blant menn. Menn utgjør nesten tre fjerdedeler av de som begår selvmord.
Les også: Later som om menns problemer ikke finnes. Da er resultatet gitt på forhånd
Relasjonelle risikofaktorer
Internasjonalt forskningsmateriale dokumenterer at ufrivillig tap av kontakt med egne barn utgjør en av de mest alvorlige relasjonelle risikofaktorene for suicidalitet hos voksne menn.
I en britisk studie basert på et stort utvalg separerte foreldre dokumenterte forskerne (2024) en direkte sammenheng mellom eksponering for foreldrefremmedgjørende adferd og alvorlig psykisk belastning hos utsatte foreldre.
Tre registerbaserte studier av (2002, 2003, 2015) dokumenterer en markant økt selvmordsrisiko relatert til samlivsbrudd.
Suicidologisk og familiepsykologisk forskning dokumenterer at tap av forelder-barn-relasjonen er assosiert med alvorlige depressive reaksjoner, økt suicidalitet og forhøyet selvmordsrisiko hos fedre. Det gjelder særlig i kontekster preget av langvarige konflikter, samværshindring og foreldrefremmedgjøring (2015, 2018, 2018, 2024).
Les også: Stadig flere yngre jenter ender opp som «konsumobjekter». Hvor blir det av foreldrene?
Selvmordsraten er tredoblet
Norsk selvmordsforskning må sies å ha hatt en blindsone for denne type årsaksfaktorer.
Denne blindsonen har i sin tur bidratt til at den politiske oppmerksomhet om selvmord taper helt sentrale drivere bak den dystre statistikken av syne. Konsekvensen er at selvmordstallene forblir på svært høye og uforklarte nivåer.
Til tross for flere nasjonale handlingsplaner og tverrpolitisk enighet om viktigheten av selvmordsforebygging, har Norge ikke oppnådd en reduksjon i selvmordstallene. Det er i vårt land årlig 20 ganger så mange selvmord som drap.
For et samfunn med Norges forutsetninger samt ambisjoner om å være et godt og inkluderende samfunn for alle, er disse tallene rystende høye.
Selvmordsraten er tredoblet fra 1960 og er på det dobbelte av Italia, tre ganger Hellas og høyere enn Russland.
Selvmord er uttrykk for det ultimate utenforskap. Å ta sitt liv er en ekstrem handling og utslag av den aller ytterste fortvilelse. For hver person som velger dette, og som har et så sterkt forsett at det faktisk gjennomføres, er det langt flere som står på kanten, men blir reddet eller avstår i siste øyeblikk.
Les også: Siktet av Økokrim. De norske Epstein-forbindelsene sitter på millioner
Et oversett forhold
Det er en sannsynlig sammenheng mellom manglende effekt av forebyggingsinnsatsen og systematiske kunnskapsmangler om hvilke risikofaktorer som faktisk gjør seg gjeldende.
Et sentralt men oversett forhold er ufrivillig tap av kontakt med egne barn etter samlivsbrudd – ofte som følge av langvarig samværshindring eller foreldrefremmedgjøring.
Dette er fenomen som i Norge har et stort omfang, men som likevel i stor grad er oversett og i enda større grad undervurdert som årsak til mange menneskers opplevelse av fortvilelse og håpløshet.
Den vedvarende overrepresentasjonen av menn i selvmordsstatistikken må derfor også forstås i lys av at en vesentlig del av deres risikoeksponering – tapet av daglig eller varig relasjon til egne barn – hverken er adressert eller målt i forskning og politikk.
Les også: Barker sammen om Marius Borg Høiby
Kunnskapsmessig blindsone
Den manglende effekten av handlingsplanene fremstår dermed ikke nødvendigvis som et uttrykk for manglende innsats, men som et resultat av en kunnskapsmessig blindsone: Risikofaktorer som ikke er identifisert og anerkjent i kunnskapsgrunnlaget, kan heller ikke møtes med adekvate forebyggende tiltak.
Den nåværende regjering lanserte i fjor høst oppstart av arbeidet med en ny handlingsplan mot selvmord. Statsråd Vestre framhevet da at man skal se på sammenhengen mellom gjeld, økonomiske problemer og selvmordsrisiko.
Vår oppfordring er at myndighetene og forskerne også tar innover seg sammenhengen mellom marginalisering som forelder og selvmordsrisiko.
Trenger du noen å snakke med?
Det er flere du kan ta kontakt med, inkludert disse:
Mental helses krisetelefon: 116 123 og www.sidetmedord.no.
Kirkens SOS: Telefon 815 33 300 eller 22 40 00 40, www.soschat.no og www.kirkens-sos.no.
Ved akutt selvmordsfare ring 113.
Psykiatrisk legevakt i Oslo: Telefon 116 117.
Hjelp til ungdom: Telefon 800 33 321 og www.korspahalsen.no.
Du finner flere telefonnumre på psykiskhelse.no.
