En bemerkelsesverdig reflektert og sinnsrolig 21-åring sitter i en hotellobby og kontemplerer over hvordan den unge alderen jobber imot ham. At man som student bare er på vei mot noe, men liksom ikke er klar. Og at man dermed ikke blir tatt seriøst. Det sukkes.
Om ambisjon var et navn, ville det vært Ludvig Mpagi.
– Jeg vet jo selv hva jeg kan bidra med. Jeg jobber også så strategisk og smart at jeg nok får gjort mye mer enn folk flest.
Landet første kunstjobb som sekstenåring
Det kan vanskelig motsies. Mpagi har vært i kunstfeltet betraktelig lengre enn alderen skulle tilsi. Allerede som sekstenåring landet han sin første jobb for Blank Galleri på Frogner, hvor han hjalp dem med kunstformidling i sosiale medier. Siden har han blitt hyret av anerkjente aktører som Galleri Semmingsen, Galleri F 15 og Kistefos.
I 2025 etablerte han Mpagi Art Agency – et kunstbyrå med digital formidling som spesialfelt. Dette balanserer han med studenttilværelse på Blindern, hvor han fullfører en bachelorgrad i kunsthistorie sommeren 2026.
Mpagi har kommet langt på kort tid. Men så ble også den estetiske interessen vekket allerede da han var barn. Sommerferier på museer sammen med familien, spesielt ARoS kunstmuseum i Århus, ble utslagsgivende for retningen han siden skulle ta.
– Jeg ble først eksponert for kunsten, deretter falt jeg for den, sier Mpagi.
Bygger nettverk aktivt
At Mpagi er skrudd sammen som et åpent, uredd og optimistisk menneske har nok spilt en rolle for at han har fått muligheter. Ifølge ham selv har han også naiviteten som gjerne skal til for å drømme stort.
Veien inn i kunstfeltet skjedde gjennom en blanding av tilfeldigheter og gryende interesse. Han hadde allerede en etablert Instagram-konto hvor han delte sin interesse for mote. Han fulgte likesinnede, og de ham. Når de så møttes i virkeligheten, hadde de en knagg å henge relasjonen på.
Dette tok han med seg når han begynte å oppsøke gallerier. Raskt ble det samme blikket rettet mot kunsten.
Det tok ikke lang tid før det første oppdraget kom for Blank Galleri. Derfra ble han kjent med Astrid Hilde Semmingsen som driver galleriet med samme navn. Det viste seg at hun også hadde behov for hjelp med kunstfaglig innhold i sosiale medier. Siden har jobbene blitt flere, og nettverksarbeidet mer bevisst.
– Jeg er blant annet opptatt av å gi skryt og oppmerksomhet til folk jeg mener fortjener det, sier Mpagi.
Sportsmentalitet som mantra
Det var imidlertid ikke gitt at det var kunst han skulle drive med. Først var drømmen å bli profesjonell fotballspiller, inntil hans yngre selv begikk en realitetsorientering.
Om fotballkarrieren ble med tanken, har fascinasjonen for toppnivået bestått. Mpagi er fascinert over hvordan de beste jobber uavhengig av fagfelt, og dette har blitt noe han orienterer seg etter daglig.
Ingenting overlates til tilfeldighetene. Trening, kosthold og personlig utvikling planlegges ukentlig, og den samme mentaliteten tas med inn i arbeidet med kunst.
– Jeg fascineres av hvor mye som skal til for å lykkes, og hvor detaljorienterte de største og beste er både på og utenfor banen. Jeg kaller den tilnærmingen for sportsmentalitet, og det er det jeg vil skal forklare min karakter og hvem du kommer til å møte hvis du treffer meg. Det skal alltid være kvalitet i alt, forklarer han.
Vi, ikke klokere, bare eldre, tar oss i å lure på hva vi har drevet med i alle disse timene som er livet. For kanskje enda mer enn ambisiøs, er det tydelig at Mpagi er disiplinert.
Pendlet fem timer daglig til og fra Kistefos
Disiplinen ble særlig tydelig da Mpagi søkte jobb som innholdsprodusent hos Kistefos. Han var en aktuell kandidat, men museet mente pendlingen fra Oslo til Jevnaker – over én time unna, uten bil og uten direkte bussforbindelse – ville bli for krevende.
Før intervjuet var over, hadde Mpagi googlet «intensivkurs førerkort klasse B».
– Jeg ringte en kjøreskole og sa at jeg måtte få lappen på syv uker. En drømmekunde for dem, selvsagt, sier han.
– Og du fikk den?
– Nei, nei. Jeg strøk dagen før jeg skulle begynne. Foreldrene mine måtte kjøre meg første dag på jobb.
Løsningen ble en melkerute av busser. Hver morgen sto han på terminalen klokken seks, og i to måneder pendlet han fem timer daglig. Man kunne tro det ville gitt i det minste litt frustrasjon. Det gjorde det ikke.
– Det føltes godt med den rutinen.
Skriver bacheloroppgave om MoMA
21-åringens ambisjoner har ikke alltid blitt tatt like seriøst. Da han begynte på kunsthistorie, ble studentene bedt om å forklare hvorfor de hadde valgt studiet.
Mpagi svarte at han ville bli museumsdirektør. Helst ved Museum of Modern Art (MoMA) i New York.
Det ble stille. Så lo alle, også foreleseren.
– Nå skriver jeg bacheloroppgave om MoMA, så jeg tror hun har skjønt at jeg mente det, sier han.
Vil gjøre samtidskunsten mer tilgjengelig
Det er ikke bare på egne vegne Mpagi er ambisiøs, men også kunstens. Han er opptatt av formidling og av at kunst – særlig samtidskunst – ofte fremstår utilgjengelig uten kontekstualisering.
– Selv for formidlere kan noe av kunsten være vanskelig å forstå, og vi kan også kjenne oss dumme når vi går inn i et visningsrom. Men kunsten er, mer enn noen gang, utfordrende, sier Mpagi.
Derfor mener han at formidlere har et særlig ansvar: å forklare og tilgjengeliggjøre uten å forenkle.
– Terskelen for å gå inn i et museum eller galleri, må ned. Om vi klarer å endre tankegangen til at det ikke er skummelt å ikke vite eller ikke forstå, tror jeg den kan bli mer tilgjengelig.
Samtidig understreker han at ansvaret ikke bare ligger hos institusjonene. Mpagi siterer tidligere direktør ved ARoS kunstmuseum i Århus, Erlend Høyersten, som ser på et museum som et treningssenter. Her har man stort potensial for å bli sterkere og bedre trent, men det er en selv som må løfte vektene eller løpe på mølla. Slik er det i kunsten også.
– Man må selv oppsøke verkene, og nærmest ha en samtale med dem.
Kritisk til «tullete» kunstinnhold i sosiale medier
Selv om publikum har et ansvar, mener Mpagi at visningsstedene har mye å gå på når det gjelder formidling i sosiale medier. Han rister på hodet av det han kaller «tullete» innhold, som gjerne oppstår når man prøver å henge med på trender og ikke lenger satse på det tidløse.
– Det er rart å se kunsten som memes eller at den skal matche en trendy sound. Og enda verre er det når resultatene ikke kommer. Det trenger ikke være seriøst, men det må være profesjonelt, mener han.
At noen av visningsstedene snubler i sosiale medier, handler om at de prøver å nå unge og prate de unges språk, tror Mpagi. Men han fremholder at den yngre målgruppen er kritiske, og kan se når de blir forsøkt solgt ting til.
Så hvordan forholder hans eget byrå seg til dette?
– Vi ønsker ikke nødvendigvis å nå «de unge». Men vi er unge selv, og har en estetisk forståelse som ofte treffer bredt. Ambisjonen er å lage videoinnhold som både ivaretar kunstfaglig integritet og faktisk engasjerer, sier Mpagi.
Vil ha kunder de selv kan stå inne for
Resultatene har ikke latt vente på seg. I løpet av to måneder med ansvar for Instagram-profilen til Kistefos, genererte han organisk rundt 500 000 visninger, over 5 000 nye følgere – og bidro til å etablere en ny visuell retning for museets tilstedeværelse i sosiale medier.
Siden har Mpagi Art Agency jobbet med flere av Norges mest anerkjente kunstinstitusjoner. Ideen om å starte for seg selv oppstod av en enkel observasjon: Sosiale medier havner ofte nederst på prioriteringslisten i travle gallerier og museer. Der så han et behov.
– Hva slags kunder passer dere best for?
– Seriøse aktører. Folk vi selv synes er interessante, og som vi kan stå inne for, sier Mpagi.
Han er samtidig realistisk når det gjelder drømmekunder som Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Som offentlig finansierte institusjoner har de ofte allerede egne team.
– Vi vil ikke være konkurrenter, men heller kunne bistå, assistere og være et tilskudd.
Legger til rette for flaks
Å drive eget byrå parallelt med studier høres unektelig travelt ut. Det er det også. Mpagi er klar på at det krever både struktur og prioritering – og en viss vilje til å leve med begrensede økonomiske rammer, i hvert fall i starten.
Han løser det ved å arbeide systematisk innen det han selv omtaler som fire pilarer: det kunstfaglige, det kommersielle, lederskap og det visjonære. Egenskaper han mener er avgjørende for å lede en institusjon.
Et råd han har tatt med seg, også dette fra Erlend Høyersten, nå gallerist og eier av Høyersten Contemporary i Bergen, er å legge til rette for flaks.
– Man kan planlegge åtti prosent, men det vil alltid være de tjue man ikke har kontroll over. Da må man være klar for muligheter som kan åpne seg. Man vet aldri hvem man treffer på en utstillingsåpning, for eksempel, da gjelder det å vite hvem som styrer hva, hvem som påvirker, og å tørre å tenke at også du er med på denne samtalen.
Noe sier oss at 21-åringen ikke bare vil delta i samtalen fremover, men også være med på å forme den. Ikke ved å snakke høyest, men ved å ha brukt lang tid på å lytte. Om to år er han også ferdig med masteren i kunsthistorie.
– Med åtti prosent planlegging og tjue prosent flaks, hvor ser du deg selv om ti år?
– Da er jeg museumsdirektør, sier Mpagi.
– Jeg vet bare ikke hvor.
Vil du bli bedre kjent med Mpagi Art Agency?
Ta kontakt via mpagiart.com, e-post til [email protected] eller telefon +47 949 80 340
