Vi var ikke passive. Vi var kåte tenåringer. Ikke ofre. Og det gjør historien mer komplisert.
Det er et savn etter flere kvinnestemmer i offentligheten. Den som tør å snakke åpent om lyst og begjær. Ikke som noe som skjer med oss. Men som noe vi selv også bærer.
Jeg tenker tilbake, og kjenner at det er blitt vanskeligere å si høyt: at vi også ville, at vi også tok, at vi også noen ganger handlet uten helt å forstå konsekvensene.
Når slike erfaringer deles fra kvinner i dag, synes det ofte at de blir lest gjennom et annet blikk. Ordene tas til inntekt for noe annet enn det som var ment. Vi som forteller, risikerer å bli misforstått – eller gjort til noe vi ikke kjenner oss igjen i.
Når noen fryser til
Det gjør noe med hva vi tør å si. Men jeg vil våge.
For det mangler ofte noe i måten vi snakker på. Seksuell spenning mellom to mennesker er ikke entydig. Den kan være gjensidig. Og samtidig romme helt ulike behov og forventninger. Det kan være kjemi, blikk og berøring. Du vet, den sitrende nærheten som ikke er uttalt. Men som likevel er der.
Og så skjer det noe.
Noen ganger vil begge. Noen ganger vil en av oss mer enn den andre. Og så hører vi om at den ene kan fryse til. Selv om berøringen og kyssingen har vært gjensidig. Du vet, den tafsingen, fingringen, slikkingen som vi kvinner liker. Som vi ønsket oss. Og ønsker oss. Som vi ville ha. Som vi fremdeles vil ha.
Jeg tenker tilbake. Jeg har opplevd det selv. At jeg aldri sa stopp. Jeg sa aldri nei. Og så endte det med misjonærstillingen. På hans foreldres soverom.
I dag undrer jeg meg over hvordan gutten skulle forstå. At jeg ikke hadde lyst lenger? Men likevel lot det skje.
Det gjør meg tankefull.
Når jeg hører om jenter i dag, som forteller at de fryser til, som ikke får sagt nei. Som blir stille, låst og handlingslammet, så kjennes det i kroppen. For det er reelle erfaringer, og de må tas på alvor. Men det reiser også et vanskelig spørsmål:
Hvordan skal den andre vite og kjenne, det som aldri blir sagt, når kroppene har vært fulle av gjensidig berøring og lyst?
Les også: Oskar Bekkelund: Alle gutter er ikke potensielle voldtektsmenn
Også jeg har tatt meg til rette
Jeg har selv kjent på den andre siden av dette. Å være så oppslukt av en gutt at det gjorde vondt. Han kunne stryke meg over armen når han gikk forbi. Sende meg blikk. Smile. Han visste at jeg likte ham. Jeg trodde at han likte meg. Han sa aldri nei. Han sa aldri stopp. Og i min egen iver tok jeg meg til rette. Ikke i noe stort eller dramatisk. Fra min side vel å merke. Men jeg ser i ettertid at også jeg beveget meg i et rom der den andres grenser ikke var tydelige – og heller ikke tydelig uttrykt.
Det er dette som gjør det så vanskelig: At vi ikke alltid er tydelige. At vi ikke alltid sier nei. At vi ikke alltid forstår den andres stillhet.
Jeg har skrevet om dette før. Om ungdomstiden. Om rommene der vi var mange, og samtidig alene i det som oppsto mellom oss. Vi var forelsket, kåte og usikre. Vi avviste og ble avvist. Vi klinte. Vi klådde. Vi prøvde oss frem. Loftet hos barndomsvennen min hadde sitt eget lys. Ikke et klart lys, men et som kom skrått inn gjennom små vinduer. Støvet danset i strålene. Som om rommet alltid var litt i bevegelse. Om ettermiddagene ble det varmere, nesten gyllent, fra lampen i taket. Lyset gjorde alt mykere. Ansiktene våre. Huden. Blikkene. Rommet var lavt under taket, med skråvegger som gjorde at man måtte bøye seg litt enkelte steder. Madrasser lå strødd utover gulvet, tepper som luktet svakt av vaskemiddel og noe mer – en blanding av kropp, parfyme, gammel treverk og ungdomstid.
Det luktet alltid litt tett der oppe. Av støv og varme. Av klær som var brukt. Av søt brus, øl og noe udefinerbart – kanskje forventning. Det var en lukt man først merket når man gikk ned igjen.
Noen av oss var et par. Andre lengtet etter noen de ikke fikk. Det gjorde vondt i magen. Det var spenning i lufta hele tiden. Det var vår tid. Vårt rom. Med våre hemmeligheter.
Les også: Pål-Henrik Hagen: NRKs intervju med Epstein-offeret var et presseetisk havari
Redusert til ofre
Historiene fra den tiden ville ikke stått seg i dag. Flere av jentene kunne trolig blitt omtalt som ofre for noe de selv ikke opplevde som overgrep.
Jeg kjenner motstand mot det.
Jeg husker meg selv som noe annet enn et offer. Jeg var et helt menneske. Sterk og usikker, modig og rar på samme tid. Og så var jeg såret og lei meg. Akkurat sånn det måtte være. For å vokse som menneske i vidde og bredde.
Jeg husker to av mine nærmeste venner. Jeg husker de som de kuleste guttene i gata. Vi snakket om kropp, om sex, om det vi ikke hadde opplevd ennå. I en situasjon preget av ungdommelig impulsivitet og hormoner, onanerte de foran meg. Vel å merke under dyna. Jeg begynte å le. Ikke fordi alt var uproblematisk, men fordi det ikke opplevdes som en krenkelse. Det var en del av det uoversiktlige, klønete og intense landskapet vi befant oss i.
Den typen erfaringer lar seg vanskelig oversette til dagens språk uten at noe går tapt. Ingen av oss var passive. Ikke den gang, på rommet til min venn. Eller senere.
Mine venninner og jeg utforsket. Vi drakk. Vi turte mer. Vi ville mer. Vi så på gutter, snakket om gutter, vurderte dem, fulgte etter dem. Vi var ikke passive. Vi var aktive. Vi ville bli kysset, tatt på, begjært. Vi ville også ha sex. Og vi avviste. Vi lekte. Vi gikk når vi ville. Jeg husker at jeg kunne flørte, på min klønete måte. Bygge opp en spenning – og så trekke meg unna. Ikke av ondskap, men fordi lysten min stoppet der.
Jeg tenkte ikke alltid på hva det gjorde med den andre. Den samme ujevnheten gjaldt også motsatt vei.
Jeg opplevde å bli valgt bort. Å bli sendt hjem. Det gjorde vondt. Men jeg tolket det ikke som et overgrep. Jeg tolket det som en del av det å være ung og ville noe. En annen gang ble jeg med en eldre gutt hjem. Jeg var nysgjerrig. Jeg visste at han hadde kjæreste. Vi flørtet. Tok på. Vi hadde sex. Det var ikke avtalt i ord. Det bare skjedde. Etterpå ba han meg gå. Det var sårt. Og skuffende. Men det var også en del av det samme landskapet: lyst, valg og konsekvens. I dag hører jeg lignende historier fortalt annerledes. De beskrives oftere som krenkelser.
Noen ganger er det riktig. Andre ganger er det mer uklart. Det er denne uklarheten jeg savner at vi tør å snakke mer ærlig om. Hvis alt skal forstås i ettertid, mister vi noe av det som faktisk ble levd. For hva skjer med oss når alle erfaringer må forstås gjennom tydelige kategorier? Hva mister vi når det som en gang var sammensatt og uferdig, må gis én entydig betydning?
Les også: Advarer politiet mot å «plante» seksuelle overgrep
Når «alt» blir overgrep
Hvis vi slutter å skille mellom det som er klønete og det som er overgrep, blir det vanskeligere å bekjempe det som faktisk er overgrep. Grenser læres ikke i et språk der alt er likt. De læres i forskjellene. I nyansene. I evnen til å skille.
Hvis vi mister det, mister vi også noe av muligheten til å beskytte det som faktisk skal beskyttes.
Det må være krevende når man ikke kan eie sin egen seksualitet fullt ut. Å være ung. Å leve i en virkelighet der alt kan deles, tolkes og vurderes i ettertid – av jevnaldrende, av voksne, av et offentlig ordskifte som ofte er raskt og kategorisk.
Dette handler ikke om å bagatellisere overgrep. Det handler om å bevare et språk for det som ikke er entydig. For det finnes et rom mellom det uproblematiske og det uakseptable. Hvis vi mister det rommet, mister vi også noe av forståelsen av oss selv.
Kanskje er det dette jeg egentlig forsøker å si: At vi må tåle å snakke om lyst uten å gjøre kvinner til ofre. Og tåle å snakke om grenser uten å late som de alltid er tydelige.
Kanskje vi ikke mangler flere regler, men et språk for det som ikke er entydig. For det å være menneske er ikke ryddig. Og det var det heller ikke da vi var unge.
Les også: Krever samtykkelov: – Voldtektsparagrafen gir ikke mening
