Både utenriksminister Espen Barth Eide og flere folkerettsjurister har nylig brukt media til å fordømme angrepene mot Den islamske republikkens militære apparat som «ulovlige».
Dere snakker om paragrafer, men vi snakker om overlevelse.
Det er på tide å utfordre en formalistisk folkerett som er skrevet av stater, for stater – et system som ofte prioriterer diktatorers «suverenitet» over menneskers liv.
Les også: Regjeringen bruker folkeretten til å forsvare mullaene. Hvor er solidariteten med iranerne?
Frihetens pris: Lærdom fra historien
Norge gjenvant sin frihet under andre verdenskrig kun fordi de allierte grep inn militært. Under okkupasjonen tente bombingen av norsk jord – tross all smerte – et håp om at nazismens grep skulle løsne.
Vi glemmer aldri oktober 1944, da allierte bomber traff Holen skole i Bergen og drepte 61 barn. Det var en nasjonal tragedie, men nordmenn forsto at for å fjerne en okkupasjonsmakt, måtte deres militære infrastruktur knuses.
Når dere i dag fordømmer angrep mot regimets krigsmaskin og peker på tragedien i Minab, må dere svare på dette: Hvem er den virkelige okkupanten?
For en iransk mor som har sett sitt barn bli kvalt av regimets giftgass i skolene, eller henrettet i en kran, er ikke Den islamske republikken en regjering – det er en indre okkupasjonsmakt som har holdt oss som gisler i snart fem tiår.
Les også: Norske aktivister tier om Iran. Det er en moralsk katastrofe
«Ulovlig, men legitimt»: Presedens for intervensjon
Utenriksministeren hevder at intervensjon uten FN-mandat er ulovlig. Men historien har vist at moralsk nødvendighet ofte må gå foran lammet jus:
Kosovo (1999): NATO grep inn uten FN-mandat for å stanse Milosevic. Den uavhengige internasjonale kommisjonen konkluderte med at intervensjonen var «ulovlig, men legitim». Den var ulovlig etter bokstaven, men legitim fordi den stanset en humanitær katastrofe.
Hvorfor gjelder ikke denne logikken for Iran?
Tanzania i Uganda (1979): Da Tanzania veltet den brutale diktatoren Idi Amin, aksepterte verden dette som en humanitær nødvendighet.
Kambodsja (1979): Da Vietnam stanset Røde Khmer, fordømte FN det som «ulovlig» og lot folkemorderne beholde plassen i FN i ti år. Vil dere virkelig gjenta denne skammelige feilen?
Les også: Ned med bøddelregimet i Iran! Hvor blir det av regjeringen?
Å ikke handle er også et valg, Eide
Vi har sett hva som skjer når verden følger regelboken slavisk og forblir passiv. I Rwanda (1994) ble 800.000 mennesker slaktet ned fordi verden ikke ville gripe inn. I Srebrenica (1995) sto FN-styrker og så på et folkemord fordi de «ikke hadde mandat» til å skyte.
Er det denne «lovlydige» passiviteten dere tilbyr det iranske folket?
Statsråd Eide, din posisjon bringer oss til det utilitaristiske «tog-dilemmaet». Det iranske folkets liv er som et tog som raser mot avgrunnen på et spor av 47 år med henrettelser, tortur og murer som faller over oss.
Dere hevder at det er ulovlig å avspore dette toget. Men husk: Å ikke gripe inn er også et valg. Det er et valg som fører til at det brutale regimet får fortsette sin undertrykkelse og sine grove brudd på menneskerrettighetene – slik de har gjort i snart fem tiår.
Ved å sitte stille og blokkere for andres hjelp, velger dere i praksis at blodet skal fortsette å flyte.
Vi kaller ikke dette krig; vi kaller det en operasjon for frigjøring. Hvis deres folkerett ikke har plass til å redde en nasjon fra en 47 år lang okkupasjon, er den ikke lenger en rett – den er et liksvøp for våre felles verdier.
Les også: Vurderer å bryte med Rød ungdom. Fred og rettferdighet åpner armene
