Jeg er kurder fra Iran. Da jeg vokste opp der, var det ulovlig for meg å snakke kurdisk. Ulovlig å synge kurdiske sanger. Kulturen vår eksisterte i det skjulte, som noe skammelig og farlig. Fordi vi kurdere også er sunni i et sjia-dominert system ble vi diskriminert dobbelt. Av regimet. Og av den persiske nasjonalismen som alltid har ligget under overflaten i Iran, uansett hvem som styrer.
Så ja, jeg hater Den islamske republikken Iran. Oppriktig og personlig.
Men jeg må si noe som vil provosere mange i eksil-miljøene: kanskje er mulladiktaturet ferdig. Kanskje er det ikke en tragedie. Regimet som drepte Mahsa Amini for å vise håret sitt, som henrettet tusenvis av politiske fanger og gravla dem i massegraver, som knuste tre generasjoner iraneres frihetshåp med kuler og fengsler. Det regimet. Ja. Det er ikke objektivt galt at det vakler.
Problemet er ikke at regimet er svekket. Problemet er hva som kommer nå.
Fra én nasjonalist til en annen
Reza Pahlavi, mannen mange i eksil vil ha som Irans neste leder, henvendte seg 3. mars direkte til kurdere, aserbajdsjanere og arabere. Han lovet oss likebehandling. Han sa vi er «ryggraden i Iran».
Men så kom setningen som avslørte alt: vi må ikke la «opportunistiske krefter med grådige øyne på iransk jord» utnytte situasjonen.
Han sa dette direkte til oss kurdere. Han kaller våre krav for opportunisme. Vårt ønske om å snakke eget språk, synge egne sanger, leve med vår egen kultur, kaller han grådighet. Og han pakker det inn i nøyaktig det samme nasjonalistiske språket som regimet han vil erstatte bruker.
Det er ikke en ny visjon for Iran. Det er den gamle kontrakten i ny innpakning. Du kan kalle deg iraner. Bare ikke for høyt på kurdisk.
Og dette er ikke nytt. Under hans fars styre var persisk det eneste lovlige skolespråket. Kurdisk, aserbajdsjansk, balochi og arabisk var undertrykt. Ikke av islamistene. Av Pahlavi-regimet. Den iranske nasjonalismen monarkistene dyrker er i bunn og grunn persisk nasjonalisme med en universell ferniss over.
Minoriteter har alltid vært annenrangs i dette prosjektet.
Og mens Pahlavi sier dette til kurderne, er han finansiert av en israelsk innflytelsesoperasjon som samtidig bevæpner de kurdiske styrkene han advarer mot.
Kurderne er nyttige som taktisk verktøy for å destabilisere Iran. Ikke som fremtidige medborgere med rettigheter.
Ingen frihet for kurderne
Parallelt vokser en idé frem i Washington og Jerusalem: hva om man kan splitte Iran langs etniske linjer og la bitene falle der de faller? CIA bevæpner kurdiske styrker. Det israelske forsvaret baner vei for kurdiske posisjoner i nordvest. Trump sa 6. mars at han er «helt for» en kurdisk offensiv.
Men dette handler ikke om kurdisk frihet. Det handler om å lage et Iran som er for opptatt med seg selv til å utfordre noen som helst. Et fragmentert, blødende land som aldri mer kan true israelsk hegemoni i regionen.
Kurderne er et middel. Ikke et mål.
Irak fikk Saddam fjernet og fikk borgerkrig i retur. Libya har hatt borgerkrig siden Gaddafi falt. Afghanistan fikk Taliban tilbake etter tjue år med vestlig intervensjon. Det finnes ikke ett eneste moderne eksempel på at ekstern militærmakt har skapt stabilt demokrati i Midtøsten. Ikke ett.
Regimet i Teheran fortjente sin skjebne. Men 92 millioner iranere, kurdere, balusjer, arabere og persere, fortjener noe bedre enn det som nå ser ut til å komme.
Et Iran der jeg kunne ha sunget på kurdisk som barn, der balusjer ikke henrettes i uforholdsmessige tall, der arabere i Khuzestan får del i rikdommen under egne føtter. Det er ikke for mye å be om.
Men det bygges ikke av Netanyahu, ikke av Pahlavi og ikke av Trump.
Det bygges av iranere selv. Hvis vi gir dem rom til det.
