I år 539 før Kristus sto Kyros den store i Babylon og erklærte noe verden aldri hadde hørt før: Alle folk i riket skulle ha rett til å tilbe sine egne guder. Slaver ble satt fri. Soldater fikk forbud mot å plyndre. Sivilbefolkningen skulle beskyttes.
Dette ble risset inn i en leirsylinder som i dag står i British Museum. FN anerkjenner den som verdens første menneskerettighetserklæring.
Dette er Iran.
Ikke bare turbaner og atomsentrifuger.
En sivilisasjon som ga verden menneskerettighetene 2.000 år før den franske revolusjonen, og som i dag bombes av land som kaller seg menneskerettighetenes forsvarere.
Paradokset er ikke tilfeldig. Det er resultatet av 70 år med beslutninger tatt på vegne av iranerne, av andre enn dem selv.
Les også: Mozzie Marvati: Når presteregimet faller, risikerer kurderne å bli taperne igjen
Det kuppet ingen vil snakke om
I 1953 veltet CIA og britisk etterretning statsminister Mohammad Mossadegh fordi han ville at iransk olje skulle tilhøre iranerne. Bekreftet i deklassifiserte amerikanske dokumenter. Sjahen ble gjeninnsatt med vestlig støtte og styrte i 26 år, støttet av Savak, et sikkerhetspoliti Amnesty beskrev som et av verdens verste.
Da raseriet kokte over i 1979, var de moderate stemmene knust. Inn i vakuumet kom ayatolla Khomeini.
For mange iranere er 1953 ikke gammel historie. Det er grunnlaget for en rasjonell mistillit:
Vesten snakker om demokrati, helt til demokratiet kolliderer med egne interesser.
Nå gjentar historien seg.
Les også: Norske Jesper treffer damer i Iran. Men fraråder å reise dit
Netanyahu og 30 år med advarsler
For å forstå krigen som startet i juni 2025 og eskalerte i februar 2026 må vi forstå en mann som har planlagt den siden 1992.
Det året advarte Netanyahu det israelske parlamentet om at Iran var noen få år unna å utvikle atomvåpen, en påstand han har gjentatt igjen og igjen over de siste 30 årene.
I 2002 støttet han invasjonen av Irak av samme grunn. Ingen masseødeleggelsesvåpen ble funnet.
I 2012 illustrerte han poenget med en tegnet bombe i FN, uten at det skjedde noe. Lekkede Mossad-dokumenter fra 2012 påstå det motsatte av Netanyahu.
I mars 2025 slo USAs etterretningssjef, Tulsi Gabbard, fast at Iran ikke bygde atomvåpen. Måneder senere angrep Israel uansett.
USA trakk seg fra atomavtalen JCPOA i 2018 etter press fra Netanyahu. Etter det begynte Iran å berike uran igjen. Presset som skapte krisen ble delvis skapt av politikken som skulle løse den.
Folket som kjempet uten oss
Det iranske folket har ikke ventet på vestlig redning.
Studentprotestene i 1999. Green Movement i 2009. Hundrevis drept i 2019. Og 2022: Mahsa Amini, som hjemme het Jina, døde i moralpolitiets varetekt. Et kurdisk navn som irans offisielle navnesystem, videreført fra Pahlavi-epoken og av islamistene, ikke godkjente. Hun døde under et navn staten hadde tvunget på henne.
«Kvinne, liv, frihet» tvang regimet til å gi etter på hijabhåndhevingen uten én eneste vestlig bombe.
Desember 2025 kollapset rial-kursen. Protestene spredte seg til alle 31 provinser. Regimet svarte med massevold og stengte internett i tre uker. Myndighetene erkjente selv 3.117 drepte. Hrana bekreftet 7. 007 navn. Iran International anslår 36.500 drepte, basert på lekkede dokumenter.
FN, Amnesty og HRW er enige: den blodigste undertrykkelsen av sivile i Irans moderne historie.
Irans egentlige opposisjon er ikke en mann i eksil med et plandokument skrevet i Washington. Det er disse menneskene.
Les også: Trakk seg fra Iran-protest av «sikkerhetshensyn». Men selv oppga MDG-lederen en annen forklaring
Pahlavi stjeler Kyros-arven
Nå presenteres Reza Pahlavi som løsningen.
Hans tilhengere kaller endog Israel-normaliseringsplanen hans «Cyrus Accord», Kyros-avtalen, og kaprer Kyros-arven til et geopolitisk prosjekt.
Men Kyros tilhørte ikke det persiske monarkiet alene. Han tilhørte kurdere, aserbajdsjanere, balusjer og arabere. Hans menneskerettighetserklæring handlet om at ulike folk kunne leve i verdighet uten å gi opp det de var.
Pahlavis eget overgangsdokument fra februar 2026 gir ham rett til å utnevne lederne for alle tre statsmaktene alene, uten valg. Han er øverstkommanderende fra dag én. Erstatningslover hentes fra keisertiden. Israel anerkjennes i uke 1, automatisk, ikke etter folkeavstemning.
Citizen Lab ved Universitetet i Toronto har dokumentert en KI-drevet påvirkningsoperasjon med deepfakes og falske kontoer for å fabrikere folkelig støtte. Haaretz og TheMarker rapporterer at deler er knyttet til å promotere Pahlavi.
Da stortingspresident Gharahkhani inviterte iranske eksil-miljøer til dialog i Norge boikottet seks kurdiske partier, balusjer og arabere. Nesten halvparten av Irans befolkning følte seg ikke representert. Møtet ble presentert som representativt.
De som støtter Pahlavi som demokratisk alternativ uten å ha lest dette dokumentet støtter ikke demokrati. De støtter en koordinert kampanje designet for å se ut som demokrati. Det er en viktig forskjell.
Les også: Demonstrerer for frihet i Iran. Ropes ned av propalestinere
Hvem bestemmer, og hva bør Norge gjøre?
Trump har sagt at USA skal være med på velge å Irans neste leder. Det er ikke en slurvete formulering. Det er policy.
I 1953 valgte Vesten Irans leder. Det skapte et korrupt monarki som kollapset i revolusjon og ble erstattet av det prestestyret verden nå bomber. Nå skal Vesten velge igjen.
Norge har faktisk en rolle her, men ikke den rollen Gharahkhani valgte.
Norge bør ikke anerkjenne noen iransk overgangsregjering som ikke inkluderer representanter for kurdere, balusjer, arabere og andre minoriteter som til sammen utgjør anslagsvis 40 prosent av befolkningen.
Norge bør bruke sin stemme i FN til å kreve at enhver politisk overgang bygger på inkluderende prosesser, ikke dynastiske arvinger med utenlandsk mandat. Og Norge bør koble eventuell støtte til konkrete minoritetsrettigheter, ikke til hvem som lover mest til Vesten. Det er ikke naivt. Det er å lære av historien.
Landet som ga verden sine første menneskerettigheter for 2.500 år siden fortjener en fremtid der alle dets folk får stemme.
Ikke en fremtid der Vesten igjen velger leder, og kaller det frigjøring.
Les også: Norske aktivister tier om Iran. Det er en moralsk katastrofe
