Spørsmål om gutter og menns situasjon er ikke det første jeg oppsøker, men tematikken er interessant.
Jeg har mange menn i livet mitt som jeg bryr meg om og ønsker gode liv for. En bok som vil gjøre oss klokere på guttenes situasjon, er det derfor vanskelig å være imot.
Problemet er bare at denne boken ikke gjør det.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Hvem er egentlig det snyltende kjønn?
Bokens innhold
Boken argumenterer for at likestillingsdebatten i stor grad har vært dominert av kvinners perspektiver, og at gutter og menn nå møter egne strukturelle utfordringer som i mindre grad blir politisk og kulturelt adressert. Forfatteren beskriver dette som en ny likestillingskamp, der også menns problemer må forstås som likestillingsspørsmål.
Gjennom «Gutta» går flere gjentagende teser: For det første hevdes det at likestillingsprosjektet har vært selektivt, at det har vært synonymt med kvinnekamp, og at dette skaper manglende forståelse for menns utfordringer.
Dessuten argumenterer forfatteren for at kjønnsforskjeller ikke bare er kulturelle, men også biologiske.
Videre løftes en rekke områder fram som uttrykk for menns strukturelle utfordringer, blant annet gutters skoleprestasjoner, ensomhet, psykisk helse, datingmarked og familieetablering, familiepolitikk, kvotering i arbeidslivet samt forskjeller i rettssystemet.
Et sentralt premiss i boken er at likestilling kan innebære interessekonflikter, der tiltak som gagner kvinner kan oppleves som diskriminerende for menn.
Trampe knytter dette til økende kjønnspolarisering og hevder at unge menns skepsis til likestilling delvis må forstås i lys av slike erfaringer.
Til slutt presenteres et «manifest for gutta» med ti bud om hvordan vi skal få en mer likestilt likestillingspolitikk.
Les også: Harselerer med norsk-pakistansk kultur: – Fjerner du religionen, er mye løst
Mangel på faglig fundament
Det mest grunnleggende problemet med boken er at den mangler klare faglige premisser.
Boken definerer ikke sentrale begreper den bruker, som likestilling, diskriminering, «det feminine», «det maskuline», og så videre.
Den forteller ikke leseren at likestillingsdefinisjonen som legges til grunn i menneskerettighetene, og i all norsk forvaltning, er at menn og kvinner er like i sin verdi – ikke i kropp.
Boken redegjør heller ikke for ulike typer likestilling: den forklarer for eksempel ikke leseren forskjellen på formell likestilling, strukturell likestilling og de facto likestilling.
Den redegjør ikke for hvordan disse ulike formene for likestilling kan stå i motstrid til hverandre. Mer bestemt sagt: hvordan man kan ha én type likestilling, men ikke en annen. Og den forteller ikke leseren at likestilling måles med ulike måleinstrumenter, som «resultatlikhet» eller «likhet i muligheter».
Den sier heller ingenting om hvorfor forvaltningen noen ganger måler likestilling med ett parameter, mens det av og til måles med ett annet parameter.
I boken omtales i stedet likestilling som ideal, politisk prosjekt, bevegelse, måleparameter og ideologisk motstander om hverandre. Dermed mangler boken et faglig fundament, og argumentasjonen blir mange steder både misvisende og rotete.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Gratulerer med dagen, sutretryner!
Punchlines på bekostning av presisjon
Å ikke redegjøre for noe av dette er veldig, veldig rart, når du skriver en bok om nettopp likestilling.
Det blir litt som å skrive en bok om fotball, der du kritiserer spillereglene veldig hardt, uten å ha skjønt hva offside er eller hva linjedommerne driver med.
Men det første som treffer deg med boken er den ladede tonen: Den slår deg midt i fleisen, før man en gang har åpnet boken.
Tittelen «Gutta» er klisjéfylt, platt og uoppfinnsom, og vitner om manglende dybde. Men den er også knallhard og retorisk sterk. En veldig god tittel, dersom målet ditt er å skrive en debattbok.
Boken er videre full av sleivspark som: «målet om kjønnsbalanse er nærmest blitt en psykose i likestillingskampen» og «[…] det er lett selektivt å velge bare de likestillingstiltakene som faller i smak.»
Slike retoriske punchlines er selvfølgelig gøyale. I kronikkformat eller debattbøker.
Men slike formuleringer har ingenting å gjøre i en fagbok.
Les også: Hun er årets debutant
Konspirasjonsteoretisk retorikk
Det er seig lesning å ta for seg denne boken. Ikke på grunn av temaet, men på grunn av kvaliteten på innholdet.
Bokens oppildning rundt konspirasjonsteorier er påfallende.
Likestillingsmyndigheter og institusjoner omtales som om de utgjør en enhetlig aktør med felles motivasjon og agenda, og kritikken rettes gjennomgående mot et udefinert «vi».
Beslutningsprosesser og mandat klargjøres heller ikke, og mange steder i boken hevdes det at engasjement som retter søkelyset mot menns situasjon aktivt motarbeides av offentlige etater og institusjoner.
Et eksempel på dette er når boken gir inntrykk av at det såkalte «Mannspanelet» fra 2007, ble nedlagt av likestillingsombudet.
Trampe forteller ikke hva ombudets kritikk av panelet gikk ut på. Men Likestillingsombudet ikke har myndighet til å legge ned et regjeringsoppnevnt panel. Ingen andre ting heller, for den saks skyld. Det har de aldri hatt.
Boken forteller heller ikke leseren at mannspanelet ble nedsatt av nettopp barne- og likestillingsdepartementet, og at daværende likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, var svært positiv til mannspanelet, som hun syntes «fikk til utrolig mye».
Dette er altså det samme departementet som boken kritiserer for å ikke være interessert i menns utfordringer.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Hvor faen er alle tradhusbands?
Artikler er ikke empiri
Gjennomgående for boken er en selektiv bruk av kilder og empiri, og det går igjen i boken at relevant informasjon utelates når den nyanserer bildet.
I stedet for å undersøke åpne spørsmål, fremstår empirien ofte som støtte til konklusjoner forfatteren allerede har dratt. Enkeltstudier løftes frem som representative, journalistiske artikler brukes som forskningsgrunnlag, og empiri blandes med anekdoter og korrelasjon blandes med kausalitet.
Dermed blir det vanskelig å skille mellom analyse og argumentasjon.
I boken kan vi for eksempel lese at «enslige menn dør i snitt syv år tidligere enn menn i parforhold, og studier indikerer at å være i fast forhold med barn beskytter mot selvmord».
Det er selvfølgelig grusomt, men som kilde oppgis en nyhetsartikkel fra Danmark fra 2020.
Nyhetsartikler presenteres som empiri, noe som går igjen i hele boken.
Les også: «Høyreekstremisten» Tommy Robinson inviterte Sofia Rana ut på en øl. Nå svarer hun
Utelatelse av nyanserende informasjon
Men problemet er ikke bare kildevalget. Gjennomgående utelates det også nyanserende informasjon.
Boken argumenterer blant annet for den utbredte oppfatningen om at kvinner «bare dater oppover». Vi kan også lese at: «Utdanningsnivået påvirker også våre muligheter til å finne oss kjæreste, bli gift – og få barn. Dette gjelder spesielt for guttas del».
Men hvis vi slår opp i den nevnte artikkelen fra Danmark, så står det at: «vi vet i dag, at det er flere kvinner, som gifter seg med menn av en lavere økonomisk og utdannelsesmessig status. […] denne her utvikling har vi aldri sett før.»
Og i en av de andre artiklene boken refererer til, kan vi lese at «det er en myte at menn uten utdanning ikke får seg familie», og at økt innvandring har bidratt til veksten i barnløshet blant menn, samt at mange av disse «kan ha barn i utlandet som ikke står i de norske registrene».
Jeg kunne fortsatt i det uendelige: Atter en annen av artiklene boken refererer til, står det i tillegg at mange biologisk barnløse menn ikke nødvendigvis lever barnløse liv. Tvert imot lever mange menn livet som fedre i familier med fosterbarn og stebarn eller bonusbarn.
Ifølge bokens egne kilder er barnløse menn ikke alltid så barnløse som vi skal ha det til.
Og det synes ikke å være kvinners skyld en gang: ENDA en artikkel boken refererer til peker på at barnløshet i mange tilfeller er menns eget valg: «Når den biologiske klokken nærmer seg ufruktbar alder, er kvinnen klar for barn. Men mange menn fortsetter å nøle, vil utsette – og ender opp som barnløse.»
Årsakene til menns barnløshet – og i hvilken grad de er problematiske – er altså mye mer nyansert enn boken skal ha det til.
Hvorfor velger forfatteren å utelate slike nyanserende aspekter? Det er vanskelig å forstå. Jeg kunne som sagt fortsatt i det uendelige, for boken er gjennomsyret av eksempler som dette, hvis man går kildene litt etter i sømmene.
Les også: Mystikeren mot makten: – Venstreradikalerne ble i praksis kulturelle undertrykkere
Fullstendig fravær av kilder
Men det er ikke bare selektiv bruk av empiri som er et problem i denne boken. Trampe fremmer flere voldsomme påstander, uten at det vises til noen kilder i det hele tatt, som her:
«En vare er stadig «gratis» på kjønnsmarkedet, og jeg sikter selvfølgelig til sæden. Å være alenemor er blitt betydelig mindre skambelagt de senere tiårene. Dette kan igjen ha senket terskelen for at kvinner (som tross alt har lettere enn menn for å oppnå såkalt seksuell kontakt) kan få barn uten at barnets biologiske far en gang vet om det».
Wow.
Denne setningen er feil på så mange plan, at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
Påstanden om at kvinner drar på byen for å jakte på gratis sperm – en slags moderne Huldra, som lokker menn med seg hjem til hyblene sine, for å bli hemmelig gravid med dem, og som sender den ensomme mannen tilbake ut i samfunnet, frarøvet den store lykken den kommende babybylten kunne vært – bygges ikke opp med en eneste kilde.
Trampe viser ikke engang til noe som kan hinte til at dette kan være et fenomen. Dette er jeg for så vidt glad for, fordi det hadde vært helt fuckings insane hvis det var sant.
Men det er kjipt – det er vondt å lese – at boken tyr til fienderetorikk.
For her kan jeg også gjenta meg selv i det uendelige: Slike formuleringer kan være gøyale i kronikkform og i debattbøker, men de hører ikke hjemme i en fagbok.
For når dette står i en fagbok, vil flere lese det som sant, som fakta. Da blir vi som samfunn stående igjen med enda mer desinformasjon.
Det er ikke gøy. Det er bare trist.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Før ble vi mishandlet hjemme. I dag blir kvinner mishandlet på jobb
Navnløse kilder
Enda et problem i boken gjelder etterprøvbarhet i kildebruken.
Trampe henviser stadig til forskere og fagpersoner, uten at de identifiseres. Dette gjelder blant annet omtalen av en anonym forsker som skal ha skapt «furore» ved å beskrive synkende fødselstall som «veien til selvutslettelse», og som forklarte utviklingen med kvinners manglende evne til å velge partnere.
I boken tillegges altså «likestillingen» ikke bare ansvaret for menns psykiske helse, selvmord, manglende utdanning, barnløshet, ensomhet, osv., men sågar for hele menneskehetens kommende utslettelse.
Woah!
Det er veldig voldsomt.
Jeg kan ta feil, men det høres mistenkelig ut som Mats Larsen.
I alle tilfeller er det en ganske spenstig uttalelse å holde anonym.
Men anonyme kilder er et gjennomgående trekk i boken. Jeg har ikke lett med lupe for å finne et unikt eksempel.
Les også: Hun blir ny Nasjonalbibliotekar
Fragmentert og selvmotsigende argumentasjon
Boken beveger seg også raskt mellom temaer og perspektiver, uten at resonnementene bindes sammen.
I flere tilfeller undergraver forfatterens egne eksempler konklusjonene hun trekker.
Barn fremstilles for eksempel som et udelt gode, og det å være barnløs som undertrykkende for menn – uansett livssituasjon.
Men er det så svart-hvitt?
Boken forteller oss at «blant de 5 prosent rikeste mennene i Norge er kun en av 10 barnløse ved fylte 40 år. Blant de 5 % fattigste er barnløsheten så høy som 72 prosent. [ …] Sammenligner vi de fem prosentene med mennene med dårligst økonomi med kvinnene i tilsvarende gruppe, har mennene fortsatt dobbelt så stor sannsynlighet for å ende opp som barnløse.»
Umiddelbart høres jo dette veldig trist ut. 72 % barnløshet er et skyhøyt tall. (Someone call Nick Cannon.)
Men hvem er egentlig de fem prosentene i samfunnet vårt med dårligst økonomi?
Jo, den økonomisk dårligst stilte gruppen i samfunnet kan omfatte mennesker som er narkomane, hjemløse, skikkelig psykisk utviklingshemmede, nyankomne innvandrere som ikke har rukket å etablere seg, og barn helt nede i 13-årsalderen, for å nevne noen.
Det er en sammensatt og belastet gruppe.
Kanskje er det jeg som er vrang her, men jeg synes boken burde forklart oss på hvilken måte det er mannsundertrykkende – og ikke nettopp kvinneundertrykkende – at det er flere kvinner enn menn i denne samfunnsklassen som får barn. Tallene boken viser til kan like gjerne vitne om tragiske kvinne- og barneskjebner, der sårbare damer og jenter får barn i relasjoner der maktforholdet er skjevt.
Kall meg radikal feminist, men jeg synes ikke det å få barn, mens du setter deg et skudd heroin i lysken utenfor Gunerius, er et privilegium.
Nei, jeg gjør ikke det altså.
Jeg har ikke prøvd det selv, men jeg synes heller ikke det virker så sykt kult å ligge på Ullevål og presse, mens alle venninnene dine sitter med sminkevideoer på Tiktok og gjør seg klar til juleballet, eller å sitte hjemme med brystbetennelser, sting i mellomkjøttet og lekkende puppestell, mens alle de andre feirer russetiden med Bacardi og bruspulver på Tryvann.
Men her er jeg selvfølgelig åpen for at jeg kan ta feil. Jeg har som sagt ikke prøvd det selv, og har tross alt ingen empiri å vise til.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Hårtransplantasjoner for menn må bli en del av familiepolitikken
Hva er det boken mangler?
Det frustrerende er ikke bare hva boken sier, men hva den ikke gjør (annet enn å utelukke definisjoner på alle sentrale begreper den bruker).
For Trampe utelater en rekke spørsmål som kunne gitt reell innsikt i gutters situasjon.
I stedet for å presentere en bred samling påstander – uten å gå i dybden på noen av dem – skulle jeg ønske at boken tok for seg færre, konkrete problemstillinger.
Her tenker jeg det er særlig to temaer som ville vært naturlig å ta med: Det første er hvordan unge gutter er en strategisk målgruppe for big tek industrien, som tjener milliarder på at de sitter mest mulig inne og spiller dataspill.
Dette har blitt spesielt relevant etter at Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert gaming-disorder i ICD-11 som en adferdsavhengighet, som – jeg antar – i større grad rammer gutter enn jenter.
Hvilke tanker gjør Likestillingsombudet, Kunnskapsdepartementet, Barneombudet, regjeringen og politikerne seg om dette temaet? Det skulle jeg gjerne lest mer om.
For det andre hadde jeg også ønsket at boken drøftet hvordan særlig guttebarn er ofre for seksualisert innhold på nett, og hva denne eksponeringen gjør med dem.
Gjennom barnekonvensjonen har barn et lovfestet vern mot seksuelt innhold på nett. Hvordan ivaretar forvaltningen og politikerne forpliktelsene?
Her er det også verdt å nevne at i sistnevnte spørsmål er det spesielt feminister som Kvinnegruppa Ottar – som ironisk nok sammen med KRF – har stått på barrikadene for å hegne om guttene våre, stikk i strid med bildet Trampe tegner av feminister som en gjeng som hater gutta og driter i hvordan det går med dem.
Les også: Mikkel Ihle Tande: Fabelaktig formidling om energikrisen
Kagge har et ansvar som forlegger
Det som er synd og trist og leit er at boken bruker mer spalteplass på å være mot feminismen, enn å være for gutta.
Det er selvsagt legitimt å skrive polemiske bøker. Bøker som slarver og sleivsparker kan være kjempegøy. Offentlig debatt trenger perspektiver, og gjerne kontroversielle sådanne.
Men her er det viktig at vi forstår hvilken sjanger vi er i.
«Gutta» kunne vært utgitt som en debattbok eller en essaybok, personlig sakprosa kanskje – men det er ikke faglitteratur.
Forlag spiller en viktig rolle som kunnskapsforvaltere i offentligheten. De er ikke bare distributører av bøker. De er også kvalitetsfiltre. Og når en bok gis ut på et forlag, under faglitterær etikett, skaper det forventninger om begrepspresisjon, kildebruk, analytisk konsistens og etterrettelighet.
Sagt på en annen måte: man skal kunne stole på at det som står i en fagbok er sant.
Og jeg gjentar: «Gutta» er ikke en fagbok.
Boken inneholder psykologisering, feilaktige fremstillinger av styresettet vårt, selektiv bruk av kilder, manglende definisjoner av sentrale begreper, påstander uten empirisk grunnlag, sleivete kommentarer og ladet retorikk. For å nevne noe.
Hvordan kan Kagge gi ut dette som faglitteratur? Er det noen hjemme der? Har de gått av alle hengsler?
Les også: Kommuner har fått penis-spørsmål etter Loe-bok
Null klokskap
For menn som føler seg marginaliserte og undertrykte, kan denne boken ses på som et forsvarsverk. Mange som leser den vil sikkert føle seg lettet: «endelig er det noen som bryr seg om meg og taler min sak!»
På den andre siden er denne boken egnet for å gjøre tilsvarende mange kvinner, feminister, likestillingsforkjempere og fagfolk provoserte.
Men uansett hvilken side du står på i den såkalte kjønnskrigen vil alle som leser «Gutta» ha dette til felles: Boken vekker store følelser i oss, men den gjør oss ikke klokere.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Når «dum kvinne» blir kronprinsessens mest effektive forsvar
