Det er selvsagt helt i orden å skrive en kritisk og polemisk anmeldelse. Men Hedda Colleen Østvangs kritikk av Synnøve Vereide Trampes bok «Gutta. Den nye likestillingskampen» hviler på et premiss som er grunnleggende misforstått.
«Jeg kan ikke forstå hvordan Kagge kan stå inne for dette», lyder sitatet som Subjekt har løftet opp som tittel på anmeldelsen. Teksten avsluttes med følgende spørsmål til Kagge forlag: «Hvordan kan Kagge gi ut dette som faglitteratur? Er det noen hjemme der? Har de gått av alle hengsler?» Og: «Gutta kunne vært utgitt som en debattbok eller en essaybok, personlig sakprosa kanskje – men det er ikke faglitteratur.»
Jeg kan opplyse Østvang om at i baksideteksten på boka hun har lest og anmeldt, står følgende: «Gutta er en frisk og forsonende debattbok som utfordrer etablerte myter om mannsdominans og kvinnediskriminering i Norge.» Uthevningen er min i denne anledning. Det slo meg ikke at det var behov for å utheve ordet debattbok da bokas baksidetekst ble skrevet. Samme setning står for øvrig i omtalen av boka i alle nettbokhandler. Der er den kategorisert under seksjonen «debatt og samfunn» hos Norli og «samfunn og kultur» hos Ark.
Les Hedda Colleen Østvangs anmeldelse her: Jeg kan ikke forstå hvordan Kagge kan stå inne for dette
Feil og misforståelser
Ikke noe sted i anmeldelsen har Østvang skrevet hvor hun har det fra at dette er «faglitteratur», eller hva hun mener med begrepet for den saks skyld (annet enn at hun mener boka mangler et «faglig fundament»). I en tekst der hun kritiserer forfatteren for ikke å definere sentrale begreper (for øvrig en feilaktig påstand, den skal forfatteren selv få ta for seg i et eget innlegg), har hun selv unnlatt å forklare eller oppgi kilde for det grunnleggende premisset for sin kritikk.
En rimelig lesning av teksten hennes er at hun med «faglitteratur» mener en akademisk utgivelse. Hvor hun har det fra at denne boka gis ut som dette, er ikke lett å forstå. Anmelderen oppgir ingen referanse. Dette blir bare en spekulasjon, men det er mulig hun har sjekket bibliotekenes kategorisering og lest at boka sorterer under fag i hovedinndelingen fag/fiksjon. Men dette gjelder da alle bøker som ikke er skjønnlitteratur. Dette burde være grunnleggende kunnskap for en anmelder, og det er også mulig å sjekke ved for eksempel å lese Store norske leksikons definisjon av begrepet faglitteratur.
Selv om anmelderen ikke oppgir referanser for sine påstander selv, går hun ikke av veien for å kritisere boka for manglende referanser. Også her svikter det mest grunnleggende. Jeg vil ta for meg ett eksempel her, som er illustrerende for den misforståtte kritikken mot forfatteren og forlaget: Østvang viser til et sitat i boka fra det hun kaller en anonym forsker som har beskrevet synkende fødselstall som «veien til selvutslettelse». «Jeg kan ta feil, men det høres mistenkelig ut som Mats Larsen», skriver hun så. Dette bruker hun så til å begrunne en påstand om at boka mangler «etterprøvbarhet i kildebruken». Men rett etter sitatet hun gjengir, er det en fotnote. Der er det henvist til et intervju med Mats Larsen i VG som inneholder det siterte utsagnet. Sitatet står for øvrig i introduksjonen til kapittelet «Mannen på kjønnsmarkedet». Senere i kapittelet er den samme debatten omtalt i større bredde, der er Mats Larsen omtalt med navn tre ganger.
Les også: Mystikeren mot makten: – Venstreradikalerne ble i praksis kulturelle undertrykkere
Flere hundre fotnoter
Det er over 400 fotnoter i denne boka. En lang rekke av dem viser til relevant forskning. Andre viser til avisartikler og løpende debatt. I en debattbok med svært mange henvisninger er ikke alle som siteres omtalt med navn i teksten hver gang, da ville leseren ha blitt bombardert med navn. Men alle sitater er kildebelagt, til god hjelp for de som kan lese fotnoter.
I arbeidet med «Gutta» har både forfatter og forlag lagt ned mye arbeid i å legge inn noter til alle påstander som siteres fra løpende debatt og til forskningen Trampe bruker for å underbygge sin egen analyse. Flere fagfolk har også lest ulike kapitler. Dette er det redegjort for i etterordet. Vi regnet med at boka ville vekke debatt. Det er i grunn meningen med en debattbok. Men debatten bør ta utgangspunkt i et minimum av forståelse for hva slags bok dette er og hva som står i den. For å forstå hva denne boka handler om, blir man ikke klokere av å lese Subjekts anmeldelse. Jeg vil heller anbefale folk å lese boka selv.
Les også: Aurora Henni Krogh: Sylskarp satire av popmaskinen
