Skal menn vise følelser? Nei, mener Simen Velle. Menn skal være klipper.
Ja, sier Tim Rudi og Fredrik Fornes. Ellers henger de seg i boden.
Ugh.
For en idiotisk simpel debatt. Det fremstilles som om følelser er noe menn har eller ikke har, noe de skal vise eller ikke vise. Som vanlig vil jeg si at hele hurven tar feil.
For hva vet vel menn om følelser? Ingenting.
Nei, her må en mer erfaren og kyndig kvinnestemme få slippe til. Vi har tross alt mange års erfaring med å takle hysteri og den slags.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Verden har et mannsproblem

Følelsesstyrte menn med upraktiske løsninger
Er det én ting mine 36 år på denne jordklumpen har lært meg, så er det at menn gjerne forsøker å tøyle sitt indre på den mest mulig klønete måte. Ja, når det gjelder følelseshåndtering demonstrerer mange menn rett og slett en imponerende mangel på praktisk sans.
For eksempel, i stedet for å bare si hva de føler, og løse sitt problem kjapt og treffsikkert, plukker den moderne mannen heller opp løping på Strava og landeveissykling. Og slik sykler og løper han fra følelsene sine. I syltynn og figurnær trikot, mil etter mil etter mil.
Andre menn igjen velger klisjeen å gå fra kona for en yngre modell, bare for å finne ut at den nye var like irriterende som den forrige, og at barnekull nummer to krevde like mye, før de endelig er villige til å skue innover i seg selv.
I cannot help but wonder om dette bunner i at menn ikke forstår at valgene de tar her i livet er drevet av følelser, eller om de ikke riktig helt forstår hva de skal gjøre med disse, men mine observasjoner så langt i livet, forteller meg at menn uansett altfor ofte utviser et nærmest tvangsaktig behov for å gå mange – mange – omveier, før de kommer i mål.
Les også: Vil du opp og frem i samfunnsdebatten? Jeg har et viktig råd til deg

Menn er veldig søte når de tror de holder følelsene sine for seg selv
Men i den store samfunnsdebatten snakkes det altså om at menn ikke viser frem følelsene sine. Menn holder følelsene sine svært så hemmelig, sies det. Dette er nok noe de føler selv i alle fall. For de slår seg så ofte på brystet, og er så stolte atte, over at de holder slik igjen.
Men gjør de nå det?
Personlig føler jeg at menn ikke gjør annet enn å ukontrollert velte sitt indre ut over tilfeldige mennesker rundt seg.
Hvis de blir avvist av kjæresten sin for eksempel, så kan de midt på restaurant rive av seg skjorten og eksponere sine nakne bryster for Gud og Hvermann, og hvis de er litt irriterte, så sykler de helst midt i veien eller to i bredden, så alle bilistene må kjøre i kø bak dem, for å riktig vise verden hvilke dominante sykkelalfaer de er.
Dere tenker ikke på dette som følelsesutbrudd, gjør dere vel?
Men det er det.
Er det noe vi mennesker har gjort mye de siste to-tre tusen årene (eller mer), så er det å stille absorbere konsekvensene av menns dårlige evner til å håndtere sitt indre liv. Det er som sagt høyst upraktisk, og ofte også svært brysomt.
Derfor er det noe jeg har forsøkt å lære samtlige av mine tidligere kjærester (med vekslende hell), og det er at når det kommer til følelser, så er det tre ting som gjelder:
Tid, sted og mengde.
Les også: Hedda Colleen Østvang: Gratulerer med dagen, sutretryner!

Intet behov for en Beretta
Debatten om følelser er nemlig ikke så svart-hvitt, som dere menn skal ha det til.
Jeg vet det kan virke helt utrolig for dere som ikke er like erfarne med hysteri som det vi er, men det er altså ikke slik at deres eneste alternativ er å ukontrollert åpne slusene, eller blåse av dere hodet med en Beretta 92 i ensomhet og desperasjon.
Det finnes en gyllen middelvei.
Så tillat meg komme med min kvinnelige intuisjon og erfaringskompetanse, og la oss ta dette punkt for punkt:
Tid:
Kjære mann, når det gjelder å snakke om følelser er det muy importante at du velger riktig tidspunkt. Du kan ikke innlemme andre i ditt barndoms største traume rett før barnas juleavslutning. Da må du ta på deg Velles maske og skjerpe deg til vi kommer hjem. Eller til i morgen. Eller et annet avtalt tidspunkt som passer for alle parter.
Ikke det at jeg ikke har medlidenhet med din vonde barndom. For all del, jeg forstår at å holde igjen følelsene kan føles som å holde igjen tynn, tynn diaré, men (pun intended) det driter jeg i. Ikke ødelegg store dager som bryllup, dåp eller andre severdigheter, fordi du ikke har kontroll over analåpningen din. Det er dårlig gjort, så knip igjen. Hold ut. Øvelse gjør mester.
Når du har besluttet tidspunkt, kan du tenke på et nært beslektet poeng:
Sted:
For nei: du kan ikke ta opp dine store sorger når vi står i flykøen på Gardermoen, og nei: jeg vil ikke vite at du har en gedigen fotvorte du sliter med å bli kvitt, når vi spiser lunsj på Theatercaféen, og nei: ikke si at du har lyst til å legge meg over kjøkkenbenken og ta meg bakfra med skjørtet på ryggen, mens vi står som sild i tønne på 20-bussen.
Det er pinlig.
Kanskje ville temaet vært spiselig, kanskje til og med deilig, i en helt annen setting. Men om man er på feil sted kan det fort bli feil. Så gutta, når dere åpner dere, tenk sted.
Deretter er det bare ett punkt igjen.
Les også: Antagonisten: – De har ikke noe imot kvinner før de mener noe feil

Ikke gråt på oss som en våt baguette
Siste punkt, mengde:
Kjære, kjære sutteklut-gutter. Dere som har mestret å åpne dere. Som gjerne diskuterer følelser og stiller opp i podkast hos Mozart Wuhu og fortelle hele verden hva dere tenker helt ufiltrert og kanskje felle en tåre, eller til og med går i terapi uten skam. Slutt å spraye oss i trynet med følelsene deres, som om det var vann fra en brannslange. Det gjør vondt! Det er too much!
Jeg forstår at man kan få vondt når man blir hetset av tilfeldige fremmede på nett. Det kan være intenst ubehagelig å føle seg liten når integriteten din blir angrepet, og man kan få lyst til å klikke rett og slett, men du kan ikke true med å banke folk eller sende Hells Angels på dem av den grunn. Det blir for meget.
Så ton det ned ett par hakk. Start med å si for eksempel: «du, når du hetser meg, så kjenner jeg at jeg blir veldig lei meg». Hvis mottageren fortsatt er et rasshøl kan du si «ok, vi får være enige om å være uenige». Og så kan du snakke om følelsene dine med noen andre.
For her er nøkkelen: Dere må spre trykket utover. Som når man ruller rundt på munnstykket på hageslangen. Spre strålen. Da blir den ikke så sterk.
Snakk med en venn her, en kollega der, litt med en treningskompis, med kjæresten hist og svigerfar pist. Åpne deg for flere.
Kjæresten din kan nemlig ikke være den eneste støtten du har her i livet. Vi er mennesker, ikke støttekontakter.
Les også: Heddal Colleen Østvang: Hvor faen er alle tradhusbands?

Er du usikker, så spør
«Men Hedda, hvordan vet vi hva som er riktig mengde?»
Godt spørsmål, jeg er glad du spurte.
Når du øver på å åpne deg, start med å åpne deg litt, deretter å lodde stemningen. Sjekk om motparten er interessert. Ser hen interessert ut? Da kan du åpne deg litt til.
Også må dere også huske på at det er ingenting i veien for å bare spørre. Du kan for eksempel si: «Du, jeg har det litt kjipt på jobben og trenger noen å snakke med, har du tid til å høre på meg litt?» Og kanskje du får ja, eller kanskje du får nei, eller kanskje du får: «jeg tenkte å gå og legge meg nå, for jeg må opp tidlig i morgen, men kan jeg ringe deg i morgen etter lunsj?». Og badam der merket du kanskje at vi var tilbake til spørsmålet om tidspunkt?
Slik vil du finne at god følelsesregulering er en evig runddans mellom disse: Tid, sted og mengde.
It´s the emotional circle of life.
Og øvelse gjør mester. Så, kjære mann, lær deg å kontrollere følelses-sfinkteren din, og forløs deg selv på riktig tid og riktig sted, så skal du nok se at det hverken er behov for å ta på seg maske eller henge seg i garasjen.
Lykke til!
Les også: Hedda Colleen Østvang: Ingen vil høre på en stygg feminist
