Hva har skjedd med personlig stil? Eller rettere sagt, hva har skjedd med god smak? Vi lever tilsynelatende i en tid der folk fremfører sin «egen» form for unikhet så godt at alle igjen har endt opp med å se helt like ut. Det ser ut til at samtlige indikatorer innenfor et spesifikt sjikt av […]
Hva har skjedd med personlig stil? Eller rettere sagt, hva har skjedd med god smak?
Vi lever tilsynelatende i en tid der folk fremfører sin «egen» form for unikhet så godt at alle igjen har endt opp med å se helt like ut. Det ser ut til at samtlige indikatorer innenfor et spesifikt sjikt av god smak har fått bein å gå på.
Hvordan endte vi opp her?
Les også: Såkalt «maxxing» gjør deg bare kjedelig og ensom. Hva skjedde med nytelse?
Visuelle referansers verdi
Nå går majoriteten av personer på Løkka rundt som en kryssing av København i fjor og de verste expat hipsterne beskrevet i Vincenzo Latronicos «Perfection» (2022).
Har du lest boken, vil du skjønne hvorfor. Den ramser opp rekke på rekke med visuelle referanser som viser at man er litt bedre enn alle andre. Eller i det minste vitner om en søken etter mening gjennom objektene man omringer seg med. Her er buede danske møbler, furugulv, messinglysestaker, samt en liten jungel av inneplanter som monstera, fiolettfiken, og sidebord med bunker med «tidligere utgaver av Monocle og New Yorker».
Dette er mennesker med ubestemmelige, vagt kreative jobber som gjerne flytter utenlands, for så å oppdage at alt er relativt likt uansett hvor de er. Man kan drikke naturvin på en bar med chrome-aksenter i alle hovedsteder i Europa, ikke tenk på det.
Det er millenials eksistensielle krise, designbegjær eller et post-hipser-maretitt, og det har blitt alt annet enn bedre med årene.
Les også: Hvorfor bor alle i norsk film i samme leilighet?
Velkommen til «Tasteslop»
Kjøpte du en Labubu i fjor? Eller har du nylig anskaffet Gentle Monster-briller, militær-caps eller Acne Studio-tee? Eller har du plutselig tenkt på å kjøpe tabis? Ikke de originale selvsagt, det finnes en dupe for alt, inkludert Margiela.
Visst føles det flaut. Det er jo det. Alt vi trodde var kult, var bare matet til oss av algoritmen. Samtidig kom ikke algoritmen dit av seg selv.
Trendekspert og kvinnen bak begrepet «normcore» Emily Segal har definert det hele som «tasteslop». Hun forklarer «tasteslop» som tek-verdens appropriasjon av det smakfulle. Dette kan sees både i design-referansene som vises i business-presentasjoner, tek-bros i visse designerklær og en algoritmisk eksplosjonen av enkelte objekters popularitet.
Les også: De verste og beste guttene du kjenner vil snart få denne sveisen
God smak kan ikke kopieres
Ordet i seg selv er en selvmotsigelse. God smak handler om tre ting ifølge Seagal: skjelneevne, mønstergjenkjenning og særegenhet. Det er noe som kultiveres. «Slop» derimot kobles i dag til kopier skapt av KI. Det forsøpler ikke bare internett, nå forsøpler det også Markveien.
For smak er ikke noe objektet i seg selv innehar. Det er en sosialt validert relasjon mellom objekter, mennesker, historier, scener og timing. Noe av det som gjør smak god, er at den ikke kan kopieres uten videre.
God smak blir «tasteslop» når de synlige tegnene på smak frakobles disse relasjonene for å omdisponeres generisk. For selv om KI er ekstremt flink til å identifisere eventuelle markører for god smak, så er den mindre flink til å skjønne når noe blir overeksponert eller passé.
Mark Zuckerberg kan sitte på første rad hos Prada så ofte han orker, men han blir aldri kul for det. Som Segal sier: «Å klippe-og-lime god smak er i seg selv dårlig smak».
Les også: Nei, Øya-programmet er ikke dårlig. Det er derimot musikksmaken din
Manglende kulturell innovasjon i monokulturhelvetet
Men selv ikke det uoriginale er originalt. Før «tasteslop» hadde vi «normcore» og før det hipstere, begge bygget på et økosystem av stil der alle de forsøksvis unike individene ender opp med å se helt like ut.
Selv om kunstig intelligens og algoritme-drevne plattformer har økt trendsyklusens hyppighet og smaksobjektenes allestedsnærværende-effekt, så har vi lenge vært offer for den feilbarlige higen etter unikhet i en kultur som ikke støttet det.
Kulturhistorikeren W. David Marx (ikke den Marx) har beskrevet den destruktive effekten kapitalisme, kommersielle krefter, internett og konformitet har hatt på kulturens utvikling. I boken «Blank Space» (2025) kommer han med en rungende dom over kulturens manglende utvikling de siste 20 årene. «Der det før var en overflod av kulturell innovasjon, er det nå bare blank space», skriver han.
Les også: Ingen har det gøy på dansegulvet lenger
Derfor ser alt kjedelig ut
Den globale monokulturen Marx beskriver, gir lite rom for fremvekst av faktisk god smak.
Og mye skyldes den nær lukkede loopen av sosiale mediers algoritmer. Når sosiale medier blir arkitekten for hva som er kult, mister vi smaksindikatorenes verdi. I bunn og grunn overlates smak til en tredjeparts tjeneste, viss intensjoner ikke er på folkets side. Da blir det slop.
Undersøkelser viser også at algoritmene foretrekker forutsigbar estetikk med høyt engasjement. Dette resulterer videre i en nedgang i kulturell og estetisk variasjon. Det er derfor både kafeer, spillelister og smaksmarkørene over hele kloden begynner å både se og høres likt og ganske kjedelig ut.
Det er litt trist. For det er kanskje dem som bryr seg mest om estetikk, som rammes. Det er en grunn til at designernavn har status. Når disse statussymbolene for en slags kulturell finesse masseproduseres og overeksponeres, mister de sin visuelle verdi.
Men å fremføre en god smak er ikke det samme som å ha en god smak. Og smaken kan kultiveres, også i 2026. Man må bare endre referanserammene. Nylig så jeg influenser Natalia Spotts dokumentere hva som skjedde med stilen hennes uten sosiale medier, et prosjekt mange kan ta lærdom av. For smak er ikke bare et statussymbol, det er personlig.
Selv bevisst dårlig smak, à la John Waters, er mer interessant enn hva enn du fisker ut av algoritmen.
Jeg er ingen engel, jeg blir inspirert av sosiale medier hele tiden. Samtidig er det andre referanser jeg synes er mer interessante, om det er gamle filmer, magasiner eller bøker. I kampen mot KI er det å bygge sitt eget referanseverk av smak, stil, til og med tekst, viktig. Så slipper du unna slop.
Men slapp av, ingen har noen gang hatt en original tanke uansett.
Les også: Glimrende skuespillerdebut fra «Girl in Red»-Marie
