Høstutstillingen har befridd seg fra tidsånden. Det er ikke nødvendigvis positivt

Det første som møter en fra årets Høstutstilling, er skiltet til alternativ-butikken Shangri-la, som nå har fått ny plass over inngangen til Kunstnernes hus. Skiltet er kjent for enhver som har vært innom Oslo sentrum, og har lyst opp sin del av Jernbanetorget i nærmere 50 år. Nå har Andreas Skauen Pedersen, Anette Robberstad og […]

Det første som møter en fra årets Høstutstilling, er skiltet til alternativ-butikken Shangri-la, som nå har fått ny plass over inngangen til Kunstnernes hus.

Skiltet er kjent for enhver som har vært innom Oslo sentrum, og har lyst opp sin del av Jernbanetorget i nærmere 50 år.

Nå har Andreas Skauen Pedersen, Anette Robberstad og Øyvind Aase Fluge rekontekstualisert skiltet og opphøyet det fra en salgsutlysning for tjallpiper, røkelse og krystaller, til en kunstgjenstand i seg selv.

Å gjøre hverdagsobjekter til kunst er en øvelse som er like gammel som den moderne forståelsen av kunst. Det var sjokkerende da Marcel Duchamp stilte ut sin readymade «fontene» for 109 år siden, og mange vil nok fortsatt argumentere for at Shangri-la-skiltet ikke er kunst.

Annonse

På sett og vis er det sjarmerende at debatten om hva som kan være kunst, fortsatt kan vekkes i 2026. Samtidig føles det også som et grep for å få meme-kontoer på Instagram, som Oslo Passion Week, til å publisere fra utstillingen.

Les også: Nerdrum er lei av «apartheid» i Kunst-Norge. Nå vil de ha et eget Kunstnernes hus

Originalitet? I 2026?

Det er flere interessante spørsmål som utledes fra Høstutstillingen, hvis eksistens gir et mer eller mindre tilsiktet innblikk inn i både samtiden og samtidens Kunst-Norge. Hva kjennetegner Kunst-Norge nå? Kan man samle det under en tendens, og er det i så fall heldig for den individuelle kunstnerens virke?

Og ser man til åpningsverket: Kan man egentlig ha en original idé i 2026?

Til tross for sitt prangende ytre, setter ikke Shangri-la-skiltet terskelen for en utfordrende Høstutstilling. Faktisk går årets utgave bemerkelsesverdig stille i dørene. Skiltet kan dog hinte til en viss spiritualisme som ser ut til å være et gjennomgående tema.

Det runger tydelig gjennom det første rommet, der Maren Lill Sombys uro av dyrebein fyller halve rommet, mens David Tobias Bonde Jensens video og lydinstallasjon fyller mye av den andre halvdelen. Begge verkene vil ta deg nærmere naturen, noe skjermen ikke hjelper med.

Les også: En langfinger til apatien i det etablerte Kunst-Norge

Spirituelt narrativ

Samtidig er det også narrativdrevne verk i rommet.

Dev Dhunsi iscenesetter seg selv i gudefortellingene i de vediske skriftene Shatapatha Brahmana. De vevde fotografiske teppene flankeres av vann. Et symbol på svetten som ytes i fortellingen, men skaper også en akutt tilstedeværelse.

Ghazaal Nasiris «Rostam va Sohrab» viser en dramatisk scene fra det klassiske persiske eposet Shahnameh. Det viser til en fortellertradisjon som gjerne er nedlært i slekt eller kultur eller som en del av en søken etter egen identitet. Det er alltid rom for tolkning uansett hvilken historie som står bak et verk.

Spiritualiteten som var til salgs hos Shangri-la, får snart andre, dypere aspekter.

For det føles virkelig som om årets utgave av Høstutstillingen er mer spirituelt anlagt. Om det er naturen, høyere makter eller kunsten selv som er din rettesnor i den kaotiske verdenen, har utstillingen aspekter som forlyster ånden om du vil.

Les også: Besøkstallene daler. Responsen fra Nasjonalmuseet virker desperat

Omgivelsenes effekt

Selv om Høstutstillingen er en ansamling kunstverk som vises sammen, er det umulig å ikke også se helheten.

Verkene blør over i hverandre gjennom lyd og romfølelse og plassering i forhold til hverandre og rommets arkitektoniske utforming. Uansett hvor isolert fra hverandre og bygget kunsten er skapt, kommer den sammen i en helhet som gjør noe med virkningen.

Det kan være så enkelt som at Tara Abdullahs «The First Supper» henger i foajeen.

Det evige ekkoet, lydene av bestikk mot tallerkener, stemmene som gjaller mellom steintrappens vegger er med på å gi det fargesterke verket en enda mer kaotisk kvalitet enn det kanskje ville hatt i et hvitt, tomt og stille gallerirom.

Les også: Ideen er sterk. Men fungerer det som minnested?

Introvert og nøytral

Trappen opp til lyssalene har blitt en uoffisiell hedersplass for Høstutstillingen.

I år er det Alice Slyngstads «Flare demure» som har fått plassen. Skulpturen består av tre blomster, liljekonvall, som både blinker med lys og runger med lyd i den dunkle trappegangen. Den giftige planten kan tolkes illevarslende, eller symbolsk.

Inne i overlyssalene konkurrerer verkene om både plassen og oppmerksomheten. Utstillingen er luftig, samtidig så er det ikke noe som umiddelbart stikker seg frem. Visst er det flere monumentale verk, som Markus Lanttos «Himling» og Anna Aniksdal, Sindre Wam og Jonas Lølands «120 kilogram». Verkene tar opp fysisk mye plass, men hefter seg ikke i oppmerksomheten.

Faktisk oppleves helheten langt mer introvert, dvelende og nøytral enn tidligere utgaver. Selv om det er deilig å slippe en politisk agenda, savner jeg kunst som slamrer i dørene.

Les også: Vokt deg for gleden

Suspendert spenning

Lik Shangrli-la-skiltet utenfor har utstillingen en håndgripelig nerve av nostalgi.

Vi ser det i håndlagede broderier, i tikkende klokker, sildrende timeglass og små skulpturer av smykker eller readymades. Det lengtes kanskje til en enklere fortid.

Mens fjorårets utgave var nærmest konfronterende visceral, preget av politikk og kroppshorror, ser det ut til at årets utgave til en viss grad snur ryggen til den grusomme virkeligheten.

Kunsten er taktil, materialene mangfoldige, fra Julius Karoubis mosaikk til Ragnhild Monsens veggteppe. Men ingenting oppleves hverken umiddelbart eller eksplisitt.

Det er dog spenning under overflaten. En kinetisk skulptur av bildekk av Adam Martyniak, korthuset av Camilla Bahnsen og skulpturen «Gufne følelser» av Stefan Christiansen spiller alle inn i denne spenningen. Det er som om noe kan ryke, velte, kanskje kan strikken strekkes for langt?

Les også: Museet blør penger. Kulturdepartementet pøser inn stadig nye millioner

En svakhet man ikke kan ignorere

Likevel føles ikke denne spenningen satt inn i en samtid.

Kanskje er det nettopp samtiden Høstutstillingen flykter fra? Å vende ryggen til tidsånden kan være både genialt og et stort feiltrinn. Men i sin introverte eksistens krever også kunsten å bli sett for det den er.

Det er ingen bønn om oppmerksomheten vår, ingen masseprodusert innholdsmal som skal fortelle oss hva vi skal føle. Kanskje er det nettopp denne Høstutstillingen vi trenger i møte med en oppmerksomhet som stadig eroderes av korte snutter på en skjerm?

Visst har Jan Hakon Erichsen sin egen form for absurd videoinnhold. Men selv hans absurde matvideoer føles i verste fall som hjemmelaget brainrot.

Selv om det er deilig å få fri fra tidsånden, er nok ikke dette den Høstutstillingen jeg kommer til å huske. Visst er det masse flott kunst, men det er kanskje en visuell apati som gjør at hverken formspråk, konsept eller utførelse helhetlig hefter seg ved seeren lenger enn utstillingen skal stå.

Det er en svakhet man rett og slett ikke kan se bort ifra, all ettertenksom nostalgi til tross.