Charlie Kirk provoserte meg. Det var noe irriterende med stilen, syntes jeg først. Men med tiden begynte jeg å like ham. Ikke fordi jeg ble mer og mer enig med ham, men fordi jeg heiet på hans utholdenhet og livsmotto stadig mer: «Prove me wrong».Annonse Les også: Fikk sparken fra universitetet etter Charlie Kirk-innlegg En […]
Charlie Kirk provoserte meg.
Det var noe irriterende med stilen, syntes jeg først. Men med tiden begynte jeg å like ham.
Ikke fordi jeg ble mer og mer enig med ham, men fordi jeg heiet på hans utholdenhet og livsmotto stadig mer:
«Prove me wrong».
Les også: Fikk sparken fra universitetet etter Charlie Kirk-innlegg
En forbilledlig politiker
I dagene etter at Charlie Kirk ble drept, ble det mange runder i debattstudioene.
Norsk presse hadde knapt fått med seg hvem fyren var.
Jeg omtalte ham som en forbilledlig politiker, noe mange skulle ta meg på. De fleste var jo så opptatte av å snakke om hans politiske overbevisninger.
Selv snakket jeg om hans innsats, som sådan. Charlie Kirk møtte folk i øyehøyde. Han gjorde debatt, retorikk og kunnskap kult.
Mange på høyresiden er denne uken frustrerte: Nordmenn blir stadig dårligere til å lese. Charlie Kirk lærte unge at det er kult å artikulere seg. At å resonnere, men også formidle helhetlige resonnementer, er fett.
Mens avstanden mellom folk og politikere økte, reiste Charlie Kirk rundt på amerikanske campuser for å bli grillet. Det var ofte én mot tusen. «Så motbevis meg, da», sa han. Og det manglet ikke på eksempler der han roste sine motdebattanter for å komme med gode, tankevekkende poenger.
Mens avstanden mellom folk og politikere vokste, turnerte Kirk i provisoriske telt for å fremføre sine beste argumenter, men også ta imot krass kritikk. Det er forbilledlig fordi politikere har godt av å bry seg om problemene til folk på gulvet, men også fordi folk på gulvet har godt av å bry seg om politikk.
Jeg var ikke alene om å mene dette. En kjent tenker og kommentator på venstresiden i USA, Ezra Klein fra The New York Times, skrev at Charlie Kirk «was practicing politics the right way». Det er en elegant formulering i både overført og direkte betydning.
Les også: UIO-studenter tar opp arven etter Charlie Kirk: Utfordrer sosialister til debatt
Provoserte og inspirerte
Charlie Kirk gjorde debatt, kunnskap og retorikk kult. Men hans mest innbitte kritikere syntes selvfølgelig han var irriterende.
Han var deres marerittmotstander. Alle disse campusdebattene gjorde ham til en ekstremt dyktig retoriker.
Mange mente jeg tok feil da jeg sa at han sto der alene, mot tusen folk som var uenige med ham. De har rett i at han tok med seg kamerafolkene sine, og dokumenterte dette på en urettferdig måte. Han fremstilte seg selv naturligvis godt.
Det er et godt poeng. Men dette er også praksis blant alle andre politikere, aktivister, influensere og bloggere der ute. De er ikke journalister, og har heller ikke med seg uavhengige journalister på slep.
Samtidig var det å undervurdere alle han diskuterte mot. Dette var studenter, mange av dem på eliteuniversiteter. De har godt av å bli motsagt, og ikke minst på arenaer for kunnskapsutveksling, meningsbrytning og diskusjon.
Alle har fått med seg hvor radikale enkelte amerikanske eliteuniversiteter har blitt, og Kirk fremprovoserte dette i åpent lys, nettopp slik at vi kunne imøtegå det.
Hvis Kirk tok sånn feil, hvorfor var alle så redde for ham?
Les også: Kartla «nynazister» på Charlie Kirk-markering i Oslo. Kan være ulovlig, advarer kommentator
Mange ville ha ham tiet
NRKs dyktige journalist og debattleder Lilla Sølhusvik stilte mange kritiske spørsmål da jeg skulle forklare Charlie Kirks betydning på Politisk kvarter i dagene etter drapet.
Det oppstår en revolverintervjusituasjon hvor hun kontrollerer om jeg ikke overdriver:
«Men oppfatter du at det var mange som mente han ikke skulle få ytre seg, Charlie Kirk?»
For i dagene etter drapet på en av verdens største politiske aktivister, var norske medier først og fremst opptatte av å svartmale ham, mens ideologien til mannen som drepte ham, knapt ble diskutert.
Magnus Marsdal sammenlignet drapsofferet, men ikke drapsmannen, med Anders Behring Breivik.
Vi ble så travle med å ekstremifisere Charlie Kirk at vi glemte hans ytringsfrihet.
I et slikt klima og skremmebilde er det ikke rart at også Sølhusvik glemmer at Kirk nettopp var blitt overgått av sine langt mer ekstreme fiender.
Ja, det var mange som forsøkte å tie Charlie Kirk. Det var derfor han ble drept.
Les også: Er det drapsmannen eller drapsofferet som minner om Breivik?
Elleville omtaler
I dag er borgfreden og sørgeperioden etter Kong Haralds død over. Nordmenn flest støtter denne såkalte borgfreden. Vi ønsker å minnes en god mann på en stilig måte.
Derfor reagerte vi så kraftig på The New York Times’ ingress om Kong Harald. De så det nemlig fra et annet perspektiv, og koblet den norske kongen opp til Epstein-filene.
Jeg er enig i at det var å dra den. Derfor reagerer jeg på samme måte når vi omtaler døde, og særlig drepte, mennesker på denne måten.
Fordi det er å gi drapsmannen rett.
Charlie Kirk hadde mange outrerte meninger. Særlig i norsk sammenheng. Men han var også en av de politiske figurene med størst følgerskare i hele verden.
Han var aldri voldelig. Charlie Kirk benyttet seg av ytringsfriheten sin. Og gjorde det på en forbilledlig måte, uansett hvor enig eller uenig du måtte være med ham.
Da er det rimelig spesielt å diskutere hvor problematisk han var, i timene og dagene etter hans død. Fordi man dermed, frivillig eller ei, er med på å legitimere et politisk attentat.
Alternativet er å forsvare hans rett – prinsipielt – uansett hva han måtte stå for. Hvorfor? Fordi han nettopp var blitt drept for å ytre meningene sine. Det er eskaleringen fra ytringer til vold og hat vi burde reagert på.
Ikke Charlie Kirks politiske meninger.
Les også: Liker du ikke lyden av kirkeklokker? Husk at kirken sto der først
Hvis Charlie Kirk er ekstrem
Det var ikke manko på nedverdigende omtaler av mannen som nettopp var blitt drept.
I Aftenposten spurte Andreas Bjørnebekk hvorfor Charlie Kirk blir omtalt som «konservativ», når han mener «fascistisk» politisk aktivist var mer passende.
Selv mener jeg det er mer på sin plass å diskutere om ikke dem som dreper andre for å være uenig med seg selv, er fascister. Jeg snakker om Tyler Robinson, som er tiltalt for å skyte og drepe Charlie Kirk.
I en rekke NRK-artikler ble Kirk omtalt som «ytre høyre»-aktivist. Du bare vet hvilke assosiasjoner som ligger i det begrepet.
Selv mener jeg det er mer på sin plass å diskutere om ikke drapsmannen, og ikke drapsofferet, minner om den norske terroristen.
Filter-redaktør Harald Klungtveit brukte også timene etter drapet på å ta avstand fra Charlie Kirk, og liste opp og vekte hans politiske synspunkter.
Interessant ting å gjøre når han nettopp var blitt drept.
NRK valgte å ta for seg Charlie Kirks politiske overbevisninger på Debatten.
Alternativt kunne man diskutert drapsmannens politiske overbevisninger.
18. september gikk Sofia Rana ut og kalte Charlie Kirk for en hatpredikant.
Men han havnet vel litt i skyggen av sine hatere?
Psykologistudent Constance Wintherbo gikk lenger i Stavanger aftenblad. «Charlie Kirk var en høyreekstrem propagandist», skrev hun i sine flotte minneord.
Så ekstrem at han ba folk motbevise ham i debatter.
Historiker Hilde Løvdal Stephens ved Universitetet i Oslo var den utvalgte eksperten når NRK skulle oppsummere Charlie Kirk:
– Han brukte retorikk som overlappet ganske mye med det Anders Behring Breivik brukte om kulturmarxismens farer, sier hun.
Stephens repeterte dette i Dagsnytt 18. Classy.
Samfunnsdebattant Gabriel Correa valgte å gå ut, dagen etter drapet på Charlie Kirk, og minnes ham slik:
«Han representerte alt det vi ikke ønsker i et samfunn: rasisme, kvinnehat og hat mot minoriteter. Han er den ekstreme versjonen av det vi ikke vil være.»
Snakk om å misforstå og vranglese Charlie Kirk, for øvrig, selv om jeg ikke har tenkt å diskutere hans politiske overbevisninger.
Mitt poeng er at vi ikke forsvarte Charlie Kirks rett til å ytre sine fullstendig legitime politiske overbevisninger.
Javel, så hadde han mange outrerte meninger, men de mest outrerte sa han i et hardt og skarpt debattklima og i en meningsutveksling der han nesten alltid ble tatt ut av kontekst etterpå.
I norsk kontekst er han også svært konservativ. Men han skjøt og drepte ingen.
Les også: Brukte én million kroner på Charlie Kirk-statue – ingen vil kjøpe den
Noen mener han fortjente å bli skutt
Det fullstendig feilaktige fokuset vi hadde på drapsofferets politiske overbevisninger, er rett og slett et bekmørkt kapittel i ytringsfrihetshistorien vår.
Måtte vi bli bedre til å forsvare dem.
For har man egentlig ytringsfrihet i land der man blir drept for å si det man mener?
Neppe. Men kanskje, dersom samfunnet i stort reagerer voldsomt på slike drap, og der man diskuterer ideologiene og motivene til drapsmannen, og ikke drapsofferet.
Det hører med til historien at Tyler Robinson ikke er dømt ennå. Han er tiltalt for drapet på Charlie Kirk, har erklært seg ikke skyldig, og saken er sendt til rettssak. Den begynner snart, og Robinson risikerer dødsstraff.
Noen mener Kirk fortjente å bli skutt, siden han tross alt var for «2nd amendment», altså retten til å bære våpen.
Slik sviktet vi i å forsvare ytringsfriheten.
Ved å forsøksvis gjøre noe hundrevis av millioner mennesker støtter, til noe ekstremt, glemmer vi sannelig hva ekstremisme egentlig er.
Les også: Han var hverken en demon eller en helgen. Kirk var en typisk politisk aktivist i dagens USA
