I Subjekt får jeg i dag kritikk fra Christoffer Falchenberg for å være for forsiktig i debatten om remigrasjon. Kritikken bommer på hva jeg faktisk mener. Det er ingen tvil om at innvandringen til Norge har vært for høy, at kriminelle utlendinger skal ut, og at oppholdstillatelse er et privilegium man kan miste. Dette er […]
I Subjekt får jeg i dag kritikk fra Christoffer Falchenberg for å være for forsiktig i debatten om remigrasjon. Kritikken bommer på hva jeg faktisk mener.
Det er ingen tvil om at innvandringen til Norge har vært for høy, at kriminelle utlendinger skal ut, og at oppholdstillatelse er et privilegium man kan miste. Dette er standpunkter jeg hadde lenge før det ble «fasjonabelt» å mene slikt, og før jeg ble valgt til å representere Telemark på Stortinget.
Vi trenger en strengere innvandringspolitikk og tydeligere krav til integrering, slik Høyre har foreslått. I tillegg må vi kunne diskutere og legge bedre til rette for frivillig tilbakevending, uten at enhver politikk som reduserer innvandringen eller øker utvandringen, behandles som moralsk suspekt.
Det jeg avviser, er derfor ikke en strengere innvandringspolitikk, men begrepet remigrasjon, fordi det er for upresist for så inngripende politikk.
Les også: Jeg vokste opp på Holmlia. Problemene er langt større enn folk flest forstår
Falchenberg gir meg halve argumentet
Falchenberg sammenligner min skepsis med Kristin Clemets senere anger over sin reaksjon på Jan Petersens forslag om språkkrav i 1996.
Det er en dårlig analogi. Et språkkrav er en integreringsstandard den enkelte kan oppfylle gjennom egen innsats. «Remigrasjon» brukes derimot om svært forskjellige tiltak, fra utvisning etter alvorlig kriminalitet og retur når beskyttelsesbehovet opphører, til frivillig tilbakevending, innskrenking av oppholdsrettigheter og langt mer vidtrekkende forslag om hvem som bør forlate landet.
Problemet er at alt dette kalles remigrasjon, selv om tiltakene er svært forskjellige og får helt ulike konsekvenser.
Det mest interessante er at Falchenberg selv gir meg halve argumentet. Han skriver at tiltak «bør defineres rundt samfunnsbelastningen individet representerer for storsamfunnet, og ikke deres gruppetilhørighet».
Der er vi enige.
Hvis kriteriet er alvorlig kriminalitet, kan vi diskutere hvor terskelen for utvisning skal gå. Hvis beskyttelsesbehovet har opphørt, kan vi diskutere når retur skal skje. Da vet vi i det minste hva vi er uenige om.
Men når kriteriene blir «familietilknytning», «manglende integrering» eller andre uklare størrelser, blir det straks vanskeligere. Hva vil det egentlig si å være så dårlig integrert at man ikke lenger skal få bli?
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Integrering er vanskelig å måle
Integrering handler heller ikke bare om språk og arbeid.
Skal vi bevare tilliten og samholdet i det norske samfunnet, må vi forvente at mennesker slutter opp om grunnleggende norske samfunnsnormer. Kall det gjerne assimilering. Men dersom staten skal kunne frata mennesker opparbeidede rettigheter eller statsborgerskap utelukkende fordi noen mener de ikke er «integrert nok», har vi beveget oss over i noe ganske annet.
Mange av dem som faller inn under slike kategorier, er født her og kjenner bare ett land: Norge. Hvor skal de i så fall «remigrere» til?
Jeg forstår frustrasjonen bak ønsket om et samlende begrep. Norsk innvandringspolitikk har vært for slapp for lenge, og mange som advarte mot utviklingen, måtte vente altfor lenge på å bli tatt alvorlig. Men etter flere tiår med politisk unnfallenhet trenger vi først og fremst konkrete tiltak. Et begrep som forskjellige mennesker legger vidt forskjellig innhold i, hjelper oss ikke med det.
Skal staten utvise mennesker eller frata dem rettigheter, må vi være helt presise på hvem det gjelder, hvorfor det skjer og hvilket rettslig grunnlag staten har for å gjøre det. Det skylder vi både samfunnet og menneskene politikken rammer.
Vi skal ikke vente femti år med å diskutere konsekvensene av for høy innvandring. Men vi skal heller ikke bruke femti år på å diskutere hva et slagord egentlig betyr.
La oss heller diskutere politikken.
Les også: Hatkriminalitet mot skeive er også et integreringsproblem
