Lukkk meny
Meny

Remigrasjon må bli stuerent å diskutere i norsk politikk

I Europa er det AFD som kanskje er tettest forbundet med begrepet remigrasjon. Her ved partileder Alice Weidel. (Foto: Sebastian Kahnert/AP/NTB.)
I Europa er det AFD som kanskje er tettest forbundet med begrepet remigrasjon. Her ved partileder Alice Weidel. (Foto: Sebastian Kahnert/AP/NTB.)
Nei, jeg ønsker ikke å kaste ut alle innvandrere eller muslimer. Men Norge har tatt inn alt for mange som ikke bidrar til fellesskapet, skriver Christoffer Falchenberg.

AFD vant nettopp 44 prosent av de overordnede stemmene ved valget i Sachsen-Anhalt, og 61 prosent av stemmene blant arbeidere. Det tyske partiet har blant annet bidratt til å popularisere begrepet remigrasjon. Kommentator Frank Rossavik i Aftenposten erklærte resultatet «et stort nederlag for det liberale demokratiet». Det fremkommer ingen dyptgående analyse rundt denne erklæringen, så det […]

AFD vant nettopp 44 prosent av de overordnede stemmene ved valget i Sachsen-Anhalt, og 61 prosent av stemmene blant arbeidere.

Det tyske partiet har blant annet bidratt til å popularisere begrepet remigrasjon.

Kommentator Frank Rossavik i Aftenposten erklærte resultatet «et stort nederlag for det liberale demokratiet». Det fremkommer ingen dyptgående analyse rundt denne erklæringen, så det er vanskelig å vite om remigrasjonspolitikken er medvirkende til hans konklusjon.

Det er i hvert fall et begrep som burde bli stuerent i Norge.

Annonse

Les også: Det skjer en dramatisk utvikling. På stadig flere skoler kan over halvparten knapt norsk

Truer det demokratiske fundamentet

Det har ikke vært lett å være innvandringskritisk i Norge de siste tiårene, men nå finnes det knapt et parti som ikke er villig til å innrømme at det kanskje har blitt litt for mye av det gode.

Statistikkene fra Norge og andre europeiske land er sjokkerende. Det kreves imponerende mental akrobatikk for å konkludere med noe annet.

I Sveits kom nettopp en statistikk fra State Secretariat for Migration som viser at 80,5 prosent av asylsøkere fra visse nordafrikanske land har én eller flere kriminelle anklager mot seg. I Norge kom det frem fra Salto-rapporten i 2022 at 86 % av de «særdeles aktive kriminelle» ungdommene i Oslo hadde innvandrerbakgrunn.

Problemene rundt masseinnvandring er heller ikke begrenset til kriminalitet. Den rammer alt fra skolemiljø og språk til trygghetsfølelsen til unge. Men jeg vil påstå at den også truer det demokratiske fundamentet i landet.

Les også: 88 prosent av muslimske jenter nektes sex før ekteskap

«Särskilta utsatta områden»

Forrige uke advarte lederen for Sverigedemokraterna, Jimmie Åkesson, om at dette kunne være det første valget hvor «den muslimske innvandringen vi har hatt, kan bli avgjørende i et riksdagsvalg».

Valgdagsmålingene ser ut til å gi Jimmie rett i dette. Hvilken betydning har det for demokratiet at politikere kan beslutte å importere velgere i så stor grad at de har påvirkning på valgsjansene til bestemte partier?

I Sverige har politiet klassifisert 19 områder i landet som «särskilta utsatta områden». Definisjonen på et slikt område består blant annet av: ekstremisme; parallelle samfunnsstrukturer som utfordrer samfunnets funksjonalitet; høy konsentrasjon av kriminelle; vold i det offentlige rom som kan skade utenforstående.

Det er ikke ekstremister fra Svenske kyrkan, om noen lesere skulle tenke det. I disse områdene er det ikke uvanlig at befolkningen består av over 70 prosent mennesker med utenlandsk landbakgrunn.

Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi

Eksempelvis valgdagsmåling for et «svärt utsatt områden» i Sverige.

La oss ikke vente 50 år til

Til tross for disse konsekvensene har det likevel tatt tid å få et meningsskifte blant dem som setter dagsordenen i Norge.

I 1977 advarte Carl I. Hagen mot overdreven innvandring og det som senere skulle bli kjent som «svenske tilstander».

Da daværende leder for Høyre, Jan Petersen, i 1996 foreslo at man skulle lovfeste noe så selvfølgelig som å stille krav om norskkunnskaper før man delte ut permanent bosettingstillatelse, gjengir en angrende Kristin Clemet (H) sin egen reaksjon som følger:

«Jeg følte at det nærmest var rasistisk å stille slike krav. På forsiden av Aftenposten sto det at jeg «reagerte kraftig» og tok «sterk avstand» fra partilederens forslag. I dag er antagelig alle enige om at Jan Petersen hadde rett, og at jeg tok feil. Jeg var naiv. Han var forutseende.»

Det har tatt partiene, og ellers påskrudde samfunnsobservatører, omtrent 50 år å innse åpenbare problemer rundt for mye innvandring.

Over samme tidsperiode har man oppfunnet mobiltelefonen, internett, kunstig intelligens og selvkjørende biler.

La oss ikke vente til vi har flyvende biler før de opplyste blant oss tør å innrømme at vi kanskje bør prøve å relokalisere noen av menneskene som vi allerede har erkjent at ikke burde være her i riktig dette antallet.

Dessverre får man inntrykk av at man får prøvekjørt en flyvende Prius før det blir stuerent hos den norske intelligentsia å snakke om remigrasjon. I hvert fall hvis man skal bruke den ellers oppegående Mahmoud Farahmand (H) som værhane.

Farahmands kritikk av remigrasjon virker å være fokusert på at slagordet er for dårlig definert. Han bør skjønne at et slagord ikke er ment å være en fullverdig politisk plattform.

Remigrasjon er i første omgang et steg i en logisk tankerekke, etter at man har erkjent at innvandringen har vært for høy.

Om samfunnet var en båt, ville man først tettet hullet som tar inn vann. Deretter må det gå an å fremme forslaget om å øse litt vann tilbake i havet, uten å bli kalt en høyre-ekstremistisk hydrofob, for å få båten på rett kjøl igjen.

Må vi virkelig vente 50 år til for å innrømme dette?

Hvis man oppriktig mener at masseinnvandringen har vært for høy, da vil det etisk riktige for en regjering være å korrigere noe av overfloden av innvandrere, ikke bare forhindre at man tar inn flere.

Les også: Det er på høy tid med strengere straffer, også for tenåringer

Hvem skal ut?

Det er et legitimt spørsmål, og ansvarlige partier bør diskutere og være uenige om akkurat dette. Men å være så feig og fantasiløs at man erklærer at det er umulig, når ens jobb er å foreslå løsninger, blir for dårlig.

Eksempler på hva som kan inngå i en remigrasjonspolitikk, finner vi i partiprogrammer og vedtatt politikk rundt om i Europa: Kaste ut utenlandske statsborgere som er dømt til ett år eller mer ubetinget fengsel for alvorlig kriminalitet, uavhengig av deres tilknytning til landet (Danmarks regjering); Flyktninger bør returneres til sine hjemland når det er trygt, særlig når de ferierer der. (Norgesdemokratene); Avskaffe permanent oppholdstillatelse med tilbakevirkende kraft og kutte velferdsrettigheter for ikke-statsborgere, slik at utvandring blir det praktiske alternativet (Reform UK og Restore Britain); 350.000 SEK for å returnere frivillig til sitt hjemland (SD i samarbeid med regjeringen)

I tillegg har jeg et par forslag: Avslutt oppholdstillatelsen til foreldre av mindreårige barn som begår grov kriminalitet; annuler statsborgerskap ved grov kriminalitet, der det er mulig, for eksempel for dem som har mer enn ett statsborgerskap.

Hvilke tiltak som er riktige, har ikke jeg fasiten på. Men jeg vil gjerne presenteres med mange valgmuligheter ved neste stortingsvalg. Tiltakene bør også defineres rundt samfunnsbelastningen individet representerer for storsamfunnet, og ikke deres gruppetilhørighet – stråmannsargumentet som gjerne benyttes mot de som snakker om remigrasjon.

For eksempel bør man ikke ta sikte på å bli kvitt spesifikt muslimer, som det finnes mange flotte medborgere av i Norge. Vi bør heller vurdere den samfunnsmessige byrden individer representerer.

Les også: Almir Martin: Mannen som ikke klarte å holde kjeft lenger

Når styringspartiene fratrer

Ved å fremme disse forslagene selv, tar jeg definisjonsmakten vekk fra de menneskene som Farahmand antageligvis ønsker å distansere seg fra ved å ta avstand fra remigrasjon. Jeg har selv vokst opp på Holmlia blant innvandrere, hos en mor som er innvandrer og bor i samme hus med min svigerfar som er innvandrer.

I mine 17 år som innvandrer til Thailand støtte jeg stadig på etnisk norske og svenske kriminelle, og det var for meg uforståelig at de ble tolerert i et land viss kultur og befolkning jeg respekterte høyt. I tillegg holdt jeg meg unna etnisk avgrensede enklaver, hvor europeere stort sett ignorerte alle forsøk på integrasjon og hadde lett for å kritisere vertslandet sitt. Om de i tillegg skulle vise seg å være stønadsmottagere på Thailands skattebetaleres bekostning, så hadde jeg besvimt av skam over arrogansen, og håpet de ble sparket ut.

På samme måte bør de med annen landbakgrunn i Norge som faktisk elsker landet og vår kultur, støtte remigrasjon og ikke avfeie det som en mediedefinert, høyreradikal fascinasjon.

Er ikke Norge tjent med å utvise kriminelle, og incentivere dem som ikke har latt seg integrere til å flytte? Selvfølgelig er vi det, og det er i korte trekk hva remigrasjon handler om.

Når styringspartiet fratrer virkelighetens arena, lar man døren stå åpen for AFD. Når de tør å påpeke at solen stiger i øst og at den skadelige innvandringen må reverseres, lytter folk.

Hvis ansvarlige partier ikke gjør det samme, da kan man fort ende opp med at Frank Rossavik erklærer nederlag for det liberale demokratiet også i Norge en gang i nær fremtid.

Les også: Jeg vokste opp på Holmlia. Problemene er langt større enn folk flest forstår

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Professor i jus
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Politiker (KRF)
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Tidligere Oslos byantikvar
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Professor i filosofi
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Professor i jus
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Tidligere kulturminister (AP)
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Stortingsrepresentant (FRP)
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Tidligere leder i Rød ungdom
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser