24. september ble lokalavisen RA Stavanger felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk. Den «forbudte» artikkelen var et debattinnlegg ført i pennen av Anne Kalvig. Hun er forfatter, kvinnesaksaktivist og tidligere professor. PFU-fellelsen har blitt kritisert fra anseelige pressefolk, deriblant Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Han mener PFU-kjennelsen i praksis innskrenker norske avisers […]
24. september ble lokalavisen RA Stavanger felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk.
Den «forbudte» artikkelen var et debattinnlegg ført i pennen av Anne Kalvig. Hun er forfatter, kvinnesaksaktivist og tidligere professor.
PFU-fellelsen har blitt kritisert fra anseelige pressefolk, deriblant Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Han mener PFU-kjennelsen i praksis innskrenker norske avisers ytringsfrihet.
Det er også unektelig interessant at en av Danmarks største aviser, Amedia-eide Berlingske, republiserte det PFU-felte innlegget til støtte for den «avdankede» professoren.
Men selv mener jeg artikkelen fortjente å bli felt, noe jeg begrunner med at Anne Kalvigs stereotypiserende og stigmatiserende omtale ikke bidro med noe annet enn å være bare det. Det stilles høye krav til oss redaktører, og de helt generelle anklagene om transfolk som «autisme, menns fetisjer, porno-inspirert kvinneforakt og kulturelle overgrep», må bare dokumenteres eller underbygges på en eller annen måte. Det gjør ikke Anne Kalvig når hun ramser opp slike karakteristikker om en minoritetsgruppe i fleng, og konkluderer selvrettferdig med at dette er «sauset sammen i én stor, økonomisk innbringende gryte: trans».
Det kan sikkert stemme. Bare ikke ofte nok. Og transideologien fortjener en bedre kritikk enn som så.
Les også: PFU konkluderte med brudd i transdebatten. Men juryen var uenig
Norges mest transkritiske avis
Det finnes ikke mange hetere konflikter enn transdebatten. På den ene siden står de «sympatiske»: den større homobevegelsen, flertallet av politikerne og gjerne folk med overskudd til å vise at de bryr seg om sårbare minoriteter. På den andre står de «sannhetssøkende»: kvinnesaksaktivister, kristenkonservative og folk som mener at transfolk er oppmerksomhetssyke og syke av andre forekomster.
Konflikten er perfekt. Følelser settes opp mot fornuften, og det blir aldri helt klart hvem som er det største offeret. Dette har vi i Subjekt skrevet om utallige ganger, og vi har dekket tematikken tettere enn andre. Aldri med mål om å ta side i debatten, egentlig, men alltid for å bevare ytringsfriheten rundt den, slik at de viktige debattene kan tas.
Likevel er det mange som opplever Subjekt som landets mest transkritiske avis, og jeg klandrer dem ikke. Selv tror jeg det handler om at vi har turt å forsvare noen av de mest upopulære transkritikerne så mange ganger. Vi har også gått hardt ut mot homobevegelsen og andre når de har forsøkt å kneble debatten. Jeg tror faktisk ingen annen avis har forsvart norske transkritikere så mye, så hyppig og så ektefølt som Subjekt.
Men nå er de ildsinte på meg. Og det digger meg.
Les også: Danmarks største avis støtter Kalvig. Det er unektelig interessant
Subjekts pronomen-politikk
Det er ikke fremmed for Subjekt å gå hardt ut mot transkritikerne, heller. Vi har flere ganger forsvart transpersoner og kritisert transkritikere for å føre et for hardt og usaklig språk.
Det ligger i Subjekts natur å reagere på formuleringer som ikke hører hjemme i en anstendig debatt. Dette er også en av grunnene til at vi hele veien har hatt en veiledende policy om å bruke det foretrukne pronomenet om folk, når vi henvender oss til dem. Men aller mest dreier det seg om å ta viktigere debatter enn som så i Subjekt.
Dette redaksjonelle valget legger opp til den perfekte konflikt, fordi det i transdebatten er et emne i seg selv hvorvidt språket er eid av den lille transminoriteten, når innøvd pronomenbruk, som «han» om menn og «hun» om kvinner», endres for å tilpasse seg en «ideologi» man grunnleggende ikke tror på.
Denne gangs konfliktstartende eksempel er Anne Kalvigs ikke-publiserte debattinnlegg i Subjekt – et debattinnlegg som ikke ble publisert fordi vi rett og slett ikke ble enige om pronomen. Kalvig ønsket å bruke «han» om transkvinnen Karoline Skarstein, og jeg foreslo å bruke «vedkommende» i den ene, aktuelle setningen:
«Karoline Skarstein hevder i Subjekt tirsdag 29. september at jeg diskuterer hans eventuelle psykiske lidelser i et debattinnlegg.»
Ikke fordi «vedkommende» er så sabla naturlig eller forunt, men fordi det omgår problemet, slik at vi kan komme til poenget.
Jeg har ikke bare god samvittighet, fordi innlegget er et tilsvar til en kritikk fra Karoline Skarstein. Det er ønskelig å belyse begge sider i Subjekt, og vi skal strekke oss langt for å få Kalvigs tilsvar til Skarstein på trykk. Samtidig så ga vi Kalvig mulighet til publisere i Subjekt, om hun bare aksepterte endringen fra «hans» til «vedkommendes», noe hun takket nei til.
Jeg respekterer det. Men da får hun publisere et annet sted.
Les også: Kan man kalle en transkvinne «han»? Nå skal PFU trekke grensen
Dine ytringer er ditt ansvar
Men er det riktig?
For selv om dine ytringer er ditt ansvar, stiller det seg annerledes i en avis.
Jeg forstår godt at transkritikere ikke ønsker å legge om språkbruken sin for å tilpasse seg overbevisninger de ikke tror på. Det står respekt av å stå i slike valg, men det kommer selvfølgelig med en rekke konsekvenser, som at du ikke blir invitert i middagsselskaper etterpå.
Dette synet har jeg forsvart i en rekke TV-debatter, og vist til at pronomen er ytrerens eiendom, og ikke mottagerens. Se bare for deg å ha en venn som liker å bli kalt «N-ordet». Så roper du dette etter henne på gaten. Det kommer til å bli ditt problem, ikke hennes. Fordi ytringsfriheten fordrer at det er ytreren som har ytringsansvaret. Det gjør neppe unntak på pronomen.
Denne filosofiske innstillingen til både ytringseiendommer og at transpersoner ikke kan kreve å bli kalt akkurat hva de ønsker, strider jo fullstendig med Subjekts pronomen-policy. Eller?
Den gjør ikke det fordi redaktørstyrte debattflater handler om veldig mye mer enn bare ytringsfrihet. Som redaktører skal vi moderere debatten i det vi tror er konstruktive retninger. Og det er slik vi begrunner «feilkjønningsforbudet». Riktignok gjør vi selvfølgelige unntak for metadebatter, der feilkjønning skal diskuteres i seg selv.
Det er også en dårlig skjult hemmelighet at å kalle en transkvinne for «han», er ment som en hån mot personen man i utgangspunktet henvender seg til, og jeg ønsker ikke at Subjekts debattflater skal være arena for slik smålighet. Jeg synes rett og slett at det reduserer debatten til noe langt mindre viktig enn hva den faktisk kunne dreid seg om, og som vi har diskutert i Subjekt lenge.
Hvorfor ikke snakke om pubertetsblokkere for barn? Da må du møte din motdebattant med en viss respekt (og ikke minst ydmykhet): Med et håndtrykk, god uttale på navnet til den du snakker til og i Subjekt også med foretrukket pronomen.
Les også: – Historien er fullstendig blottet for logikk
Feil pronomen
Denne debatten reiste seg da jeg valgte å takke nei til Anne Kalvigs innlegg med forbehold om å gi fra meg redaktøransvaret.
Først som sist må jeg nok nevne at jeg mange ganger har holdt meg for nesen, og publisert artikler jeg synes stinker. Ikke minst artikler som går til frontalangrep på egen person, men også med meninger og overbevisninger jeg genuint ikke tror på. Dette er jobben min som redaktør; Vi skal etterstrebe stor takhøyde for andres meninger.
Samtidig så er det jeg som til syvende og sist står ansvarlig for alt som står publisert i Subjekt, og det gjør publiseringer mer kompliserte, enn om Kalvig skulle publisert det i sine helt egne kanaler – med eget redaktøransvar.
No hard feelings. For verre er det heller ikke. Men det er selvfølgelig helt greit å problematisere min beslutning.
Amedias konserntillitsvalgt, Eva Stenbro, skrev en sterkt kritisk kommentar om PFU-fellelsen nevnt innledningsvis. Hun stilte også det arresterende spørsmålet som har blitt gjentatt til det kjedsommelige de siste dagene: Hva hvis sannheten er stigmatiserende?
De viser da til at Anne Kalvigs formuleringer, som altså ble felt for å være for ufølsomme (og stigmatiserende) i henhold til «Vær varsom»-plakatens punkt 4.3, som «sanne».
Og det … kan de jo være. Transfolk kan være alt fra pedo, overgripere, kvinnehatere og what not. Det er også helt sant at Karoline Skarstein er en biologisk mann.
At sannheten stigmatiserer, vet jeg alt om.
Les også: Pinlig dydsposering fra Jean Paul
Når sannheten stigmatiserer
Da jeg i performancekunstner Tonje Gjevjons innlegg på Facebook svarte på tiltale, og forklarte Subjekts «pronomenpolitikk», fikk jeg følgende svar fra to smarte herrer:
– Hvorfor ikke endre policy, slik at den er i tråd med fakta, spurte Henrik Sundt.
– En redaktør bør være opptatt av språket som redskap for å skildre og diskutere virkeligheten. Det å benytte personers foretrukne pronomen er ikke det. Hvor setter du grensen, spurte Christian Aastorp.
Sundt og Aastorp er to av mine favorittfolk fra norske kommentarfelter. De har forsvart meg og støttet Subjekt lenge. De er forøvrig saklige, ufølsomme og «hel ved», slik jeg opplever dem fra internett.
Så jeg prøvde å omtale dem litt … uskikkelig.
Det dreier seg altså om Subjekts pronomenpolitikk, og hvorfor jeg redigerer bort «feilkjønning» og annen stygg språkbruk om andre. Jeg forklarer langt i første kommentar om hvorfor dette bidrar til å få debatten på rett kjøl, og ikke til å henge seg opp i nettopp feil pronomen og stygg språkbruk.
Så svarer jeg:
«Dere er to gamle, grå og irrelevante gubber, men jeg redigerer det bort for å få teksten til å handle om viktigere ting. Tekstene til Anne Kalvig bærer ofte preg av å slenge rundt seg slike bemerkninger, karakteristikker og uord om andre, og de kan være fullstendig faktabaserte, uten at hvert eneste ord i teksten er så sabla interessant eller relevant».
Siden har mobilen min vibrert i ett langt strekk, og det er åpenbart at mange ikke tok poenget.
Les også: Pride må tåle og tolerere kritikk
Ikke noe mindre sant
Transkritikerne holder gjerne frem at det er «sant» at Karoline Skarstein er en mann. Det er også sant at mange transpersoner har psykisk uhelse, at noen av dem er overgripere og så mye mer, som vi hadde tillatt å publisere om i Subjekt, om man tok ett tema av gangen, dokumenterte påstandene sine og problematiserte disse tingene argumentativt.
Noe helt annet er å ramse opp skjellsord og personlige stikk for å lage en ny episode av «Yo mama».
Poenget mitt med å omtale Sundt og Aastorp som grå, gamle gubber, var for å se hvordan debatten endte. Og se selv. I hele natt har det ikke vært måte på reaksjoner, akkurat slik transfolk reagerer når de blir omtalt slik de ikke liker. «Men forskjellen er at vi forteller sannheten», bruker transkritikerne gjerne. Det er liksom bare sant at Karoline Skarstein er en mann.
Don’t get me started.
Om noen hadde sendt inn et debattinnlegg i Subjekt der de omtaler motparten som «gamle, grå og irrelevante gubber», hadde jeg redigert dette bort fra teksten, altså. Hvorfor? For å få debatten på rett kjøl, og handle om viktigere ting.
Det er akkurat det jeg forsøksvis gjorde med Anne Kalvigs innlegg om Karoline Skarstein, der sistnevnte ikke ønsker å bli kalt for en mann. Dette er Skarsteins fortid. Vedkommende har ikke lyst til å bli adressert ved «han». Og det er helt mulig å respektere, for å få diskusjonen til å dreie seg om andre ting enn akkurat det.
Men transkritikerne går i fistel over at jeg våget å kalle Sundt og Aastorp for grå, gamle gubber. Og det er slik de illustrerer Subjekts perfekte pronomenpolitikk så godt.
«For et sjarmtroll du er», svarte Christian Aastorp.
Nettopp.
Det er jo fristende å skrive: Jøss. Var sannheten så stigmatiserende, altså?
Det betyr jo ikke at jeg trenger å publisere den sannheten.
Les også: Smakløse og svært usaklige ytringer fra Christina Ellingsen
