At politikere inngår i allianser og hjelper hverandre, kommer kanskje ikke som noen overraskelse på deg. Men nå gjør de det så åpenlyst at vi må spørre oss om alt er som det skal. Det går tross alt utover oss alle. Arbeiderpartiets mest kjente Oslo-politiker, Eivor Evenrud, har blitt plassert på 19. plass. Det vil […]
At politikere inngår i allianser og hjelper hverandre, kommer kanskje ikke som noen overraskelse på deg. Men nå gjør de det så åpenlyst at vi må spørre oss om alt er som det skal.
Det går tross alt utover oss alle.
Arbeiderpartiets mest kjente Oslo-politiker, Eivor Evenrud, har blitt plassert på 19. plass. Det vil si at partiets nominasjonskomité har prioritert 18 navn før henne. Ved forrige kommunevalg i 2023 fikk Arbeiderpartiet 11 mandater i bystyret.
Kall det gjerne åpenlys dumping. Evenrud er en av de med mest erfaring fra bystyret, og er godt likt blant de fleste, og på tvers av det politiske spekteret. Men dét er jo ikke noe viktig.
Les også: Høyre-velgere under 30 år holder seg lengst unna kulturarven
For populær for skyggespillerne
Det viktige er å havne på godfot med nominasjonskomiteene. Helt uavhengig av hva du har gjort for partiet eller demokratiet, er det disse som strengt tatt bestemmer om du får plass eller ikke i bystyret.
Og denne gangen har de heller valgt å plassere Erling Fossen over Evenrud – en mann som bare har vært politiker og medlem i AP siden januar. Kan noen forklare hvorfor?
2.369 personstemmer og 708 slengere gjorde at Evenrud i 2023 bykset opp fra 10. plass til 3. plass på listen og stormet inn i bystyret med god margin.
Velgerne sa tydelig ifra hva de ønsket, bare for å bli overkjørt av maktspillerne i partiet ved første anledning.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forklare hvorfor Evenrud ikke har fått en høyere plassering. Hun er nemlig en tydelig, veltalende og prinsipiell Oslo-politiker som ikke er redd for å sette fingeren på problemene, det være seg i skolepolitikken eller innvandringsdebatten.
Les også: Barnemorder overført til svensk kvinnefengsel: – Går rundt i nattkjole og viser penisen
En ytringsfrihetssak
Den samme tendensen ser vi med Ylva Holm Torsteinsson i Rødt og Haakon Riekeles i Venstre. De har havnet på henholdsvis 22. og 7. plass i sine respektive partiers Oslo-lister.
Ola Elvestuen (V) overrasker også med en solid 8. plass, må man si. Det hadde vært en ærligere sak å bare droppe ham fra listene. At Oslo Venstre later til å ha syv navn mer kvalifiserte enn Elvestuen, fremstår i hvert fall som et uforståelig luksusproblem!
Hva er egentlig tendensen? Jo, at politikerne med erfaring og tydelige meninger, stappes langt nedover på listene, mens topplasseringene fylles opp av venner og kjente, helst helt ukjente for offentligheten.
Det vi går glipp av, er politisk gjenkjennelighet, men vitterlig også et sannferdig demokrati.
Les også: Subjekt mener: Et «rekordstort kulturbudsjett»? Spar oss for tomt skryt
Ikke til å kjenne igjen
Burde ikke styresmaktene holde løftene sine så langt det lar seg gjøre? En god start er å gi oss de politikerne de har profilert, og som vi har sett representere og formidle partiets politikk.
Av det jeg hører blant folk, tyder mye på at den samme tendensen gjør seg gjeldende på Stortinget. Uerfarne folk med kontaktnettverket i orden, altså de som fokuserer mer på komitéturer, fest og moro, enn faktisk å gjøre en skikkelig jobb som politiker, de får jobbene.
Flinke folk, på sin side, blir sett på som brysomme – og blir skjøvet unna. Hva gjør det med demokratiet? Men viktigst av alt: Hvorfor kan jeg ikke få velge blant de politikerne jeg kjenner meningene til, og som har ytret seg og vært synlige de siste årene?
Politisk erfaring og kjennskap blant folk er ikke bare karrieremessige styrker for utøverne i det politiske spillet. Også for velgerne er det en styrke at vi blir kjent med hva partiers politikere faktisk står for. Dette kan det virke som vi må se stadig lenger etter.
For i stedet virker det som om å tørre å ta bladet fra munnen, rett ut straffer seg. Det vil ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten.
Vi kan ikke bare se på at politikernes insentiver endrer seg til det verre. Det skal ikke være sånn at det lønner seg for politikerne å menge seg med de få.
Les også: Anklages for å skjule kriminelles landbakgrunn. Aftenposten peker på presseetikken
