Opptattheten av kjønn i vår tid er forbausende. Kjønn er ikke lenger bare én av mange kilder til identitet og selvforståelse, men fremstår nå som selve primærkilden man skal forstå seg selv igjennom. Vi mennesker er heldigvis mye mer enn vårt kjønn. Vi er komplekse, motstridende, påvirkelige vesener, som i det ene øyeblikket fremviser like […]
Opptattheten av kjønn i vår tid er forbausende.
Kjønn er ikke lenger bare én av mange kilder til identitet og selvforståelse, men fremstår nå som selve primærkilden man skal forstå seg selv igjennom.
Vi mennesker er heldigvis mye mer enn vårt kjønn. Vi er komplekse, motstridende, påvirkelige vesener, som i det ene øyeblikket fremviser like destruktiv atferd, som rasjonell i det andre.
Det er forståelig at en tradisjonell kjønnsforståelse ikke strekker til for å favne kompleksiteten som utgjør hele den menneskelige selvopplevelsen, hvis det er det om å gjøre.
Generasjonene før oss frigjorde seg fra kjønn som identitetsgivende, nettopp fordi det ble for snevert. I vår tid snur vi imidlertid løsningen på hodet og endrer kjønnsforståelsen, på bekostning av vitenskapelig konsensus.
En slik endring er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv. Konsekvensene av at samfunnet ubetinget aksepterer det som en sannhet, er imidlertid problematisk.
Les også: Tidligere basketproffer utfordrer kvinneligaen: Vil melde seg på som transkvinner
Stikk i strid med all normativ praksis
Jeg har jobbet terapeutisk med pasienter med ulike forstyrrelser av personlighet og identitet i over ti år, også på Rikshospitalet med kjønnsinkongruens.
På veien har jeg hatt samtaler med mange pasienter, inkludert de som har tatt ekstreme valg om å skade andre eller skade seg selv.
Én ting er klinkende klart etter alle disse samtalene: Årsaken til hvorfor et menneske velger noe eller gjør noe, kan være like forvirrende for mennesket selv, som det er for dem rundt. Og forståelsen av hva man ønsker seg eller hvem man ønsker å være, endres i løpet av livet.
En medvirkende faktor til at folk velger noe fremfor noe annet i øyeblikket, synes ofte å være opplevelse av støtte fra omgivelsene, enten digitalt eller i den virkelige verden (støtte på internett er som kjent ikke vanskelig å finne, uansett hva man ønsker å bedrive av aktivitet).
Selv om vi i psykiatrien, og som samfunn, er klar over at mennesket fungerer slik, har vi likevel valgt å fortolke følelsen av «å ikke finne seg til rette i kroppen sin» på mest konkretistisk vis: ved å fysisk endre kroppen til dem det gjelder. Dette gjør vi stikk i strid med all normativ praksis ellers i medisinen, der minst inngripende behandling skal foretrekkes.
Den mest inngripende behandlingen som finnes
Vanligvis i psykiatrien vil følelser av «dysfori» eller «inkongruens» bli møtt med samtaleterapi og vedvarende psykologisk arbeid mot å akseptere de feil og mangler vi alle opplever i møte med oss selv.
Samfunnet svikter disse pasientene –fra fagfolk til politikere til sykehus – ved å ukritisk akseptere konsekvensene av utvidelsen av kjønnsbegrepet, fremfor å gjøre det åpenbare: våge å stille spørsmål ved om selve premisset er galt.
I stedet har vi implementert den mest inngripende behandlingen som finnes på norske sykehus, basert utelukkende på pasientens subjektive opplevelse av at «kroppen føles feil».
Vi skjærer av bryster, fjerner livmødre, kutter av peniser, og lager vaginaer. Det høres brutalt ut, men det er faktisk det som foregår. Altså uten at det foreligger enighet omkring underliggende evidens for «behandlingens» effekt eller virkning.
Pasientgruppen har dessuten økt markant de siste årene. Det snakkes om en tidobling av pasienter som har søkt seg til behandling på ti år, og unge mennesker er overrepresentert.
Les også: PFU konkluderte med brudd for innlegg i transdebatten. Men flere var i tvil
Holder åpenbart ikke vann
Det finnes flere strukturelle problemer i sykehussystemet som ikke adresseres.
Da jeg jobbet med utredning av kjønnsinkongruens på Rikshospitalet, var normen at pasienter fikk tre til fire samtaler, fysisk eller på video, med en psykolog. Pasienten møtte ikke nødvendigvis samme person i disse samtalene, og det kunne ta opptil et halvt år mellom hver.
Etter nevnte timer konkluderte behandler sammen med en kollega om pasienten kunne sendes videre til «behandling». Først hormoner, deretter operasjoner.
Man trenger ikke være fagperson for å forstå at tre til fire samtaler er snaut. En viss tid og hyppighet trengs for å forstå dybden av et problem, og ikke minst hvordan det bør løses.
Ledelsen pekte på at de fleste pasienter gjennomgikk en slik undersøkende prosess i en annen del av sykehussystemet, for å rettferdiggjøre. En såkalt «Differensialdiagnostisk utredning» på DPS, hvis ordlyd høres både profesjonelt og imponerende ut.
Men, for en som har jobbet mye med slike utredninger, både på DPS og andre steder, er det åpenbart at det ikke holder vann. For det første foregår dette uavhengig av miljøet på Rikshospitalet.
For det andre er slike utredninger vanskelig nok å gjennomføre når det bare gjelder etablerte tilstander som for eksempel depresjon, autisme eller personlighetsforstyrrelse. Disse vet vi i hvert fall litt om hvordan vi skal vurdere, men selv her viser forskning at to leger bare vil komme frem til samme diagnose 55 prosent av gangene når de vurderer samme pasient.
Utredningen blir imidlertid en helt umulig oppgave når man i tillegg til å gjøre den vanlige kompliserte jobben, skal vurdere en ny og betent politisk problemstilling opp mot det man har funnet «av det vanlige», uten at det finnes evidens å la seg veilede av.
Resultatet blir fort at overveielser av om et symptom skyldes kjønnsinkongruens eller noe annet, hoppes over (forståelig nok), og overlates til det man antar foregår på Rikshospitalet.
Problemet er bare at miljøet på Rikshospitalet heller ikke gjør dette. Men ved å overlate vurderingene til en annen del av behandlingsapparatet skapes et inntrykk av at dilemmaet er håndtert.
Det er skapt et ferniss av profesjonalitet rundt håndteringen av denne problemstillingen, som på eufemistisk vis skjuler den uvitenheten og manglende kompetanse som eksisterer på feltet.
Konsekvensene er store for pasienter og pårørende som blir berørt, som får livet og kroppen sin endret uopprettelig.
Les også: Moss pride møtte storm av «transfobi»-anklager. Nå endrer de programmet
