Lukkk meny
Meny

Vi trenger flere barn. Denne boken kan redde velferdsstaten

Forfatter Vilde Bratland Hansen har to barn, men er i tvil om hun våger seg på flere. (Foto: Siw Pessar/Res publica.)
Forfatter Vilde Bratland Hansen har to barn, men er i tvil om hun våger seg på flere. (Foto: Siw Pessar/Res publica.)
Vilde Bratland Hansen skriver rått, ærlig og detaljert om fruktbarhet og foreldreliv, skriver Mikkel Ihle Tande.

Hvorfor får vi færre barn enn vi faktisk ønsker oss, og hva gjør at stadig flere ikke blir foreldre? Det spørsmålet forsøker forfatter Vilde Bratland Hansen å svare på i sin bok «1,5 menneske». Undertittelen er «Derfor får vi ikke barna vi ønsker oss», noe som kan gi forhåpninger om at spørsmålet blir tydelig besvart. […]

Hvorfor får vi færre barn enn vi faktisk ønsker oss, og hva gjør at stadig flere ikke blir foreldre?

Det spørsmålet forsøker forfatter Vilde Bratland Hansen å svare på i sin bok «1,5 menneske».

Undertittelen er «Derfor får vi ikke barna vi ønsker oss», noe som kan gi forhåpninger om at spørsmålet blir tydelig besvart. Noe det ikke blir.

Men Hansen er sannsynligvis innom de aller fleste mulige forklaringer, uten at noen av dem med sikkerhet stemples som den aller største skurken. Mysteriet består, men Hansen gjør dem som vil undersøke problemet, flere hakk klokere.

Annonse

Mobiltelefoner, sosiale medier, boligprisene, kvinners inntog i utdanning og arbeidsliv, miljøgifter, intensivt foreldreskap, lite treffsikre støtteordninger, en selvsentrert kultur, manglende tilrettelegging i arbeidslivet og offentligheten, tidsklemma, sekularisering, dårlig barselomsorg, et cetera. Årsakene er mange.

Nettopp derfor foreslår Hansen også at løsningen bør være å kaste en masse ulike tiltak på problemet. Politikerne må kaste seg rundt, og det raskt. Men hvorfor er dette egentlig et problem?

Les også: Kvinner er blitt friere, men ikke lykkeligere. Dessverre er det tabubelagt å spekulere i hvorfor

Rått og ærlig

Lave fødselstall er en bekymring som de siste årene primært er blitt assosiert med den politiske høyresiden. Mens de er mest opptatt av nasjonens overlevelse, er Hansen bekymret for velferdsstaten. Den vil nemlig kollapse med de lave fødselstallene. Dessverre er ikke så mange andre opptatt av det.

Boken er utgitt på venstresideforlaget Res publica, og Hansens analyse avslører også noe om hennes egen politiske tilhørighet gjennom forutsigbar kritikk av kapitalismen, klimakrise og lønnsulikhet mellom kjønnene.

Hun sparer imidlertid ikke hellige kuer for venstresiden, som likestilling og feminisme – også de bærer et ansvar. Alt i alt fortjener forfatteren honnør for å bidra til at lave fødselstall i større grad blir et tverrpolitisk problem.

I begynnelsen er boken litt vel selvsentrert, eller personlig om man legger godviljen til. Hansen serverer svært inngående beretninger om psykiske problemer, tvil og dynamikken i parforholdet. Av og til er det ganske sjokkerende lesing (som at hun ville ta abort dersom hun ble forfremmet på jobb). Grepet er modig, men også et som alle journalister vet at virker svært godt for å generere oppmerksomhet. Det har fungert utmerket, med stort oppslag i VG, intervju i Minerva og Morgenbladet og kronikker i Aftenposten.

Heldigvis løftes blikket i større grad utover i boken. Selv om det nok er nyttig for dem med lignende erfaringer å lese om forfatterens indre liv, oppleves det litt vel navlebeskuende. Hennes erfaringer er ikke nødvendigvis de mest representative for problemet, og boken kunne hatt godt av litt flere intervjuer med andre foreldre og eksperter.

Likevel er det befriende at Hansen forteller rått og ærlig om hvor utmattende det faktisk kan være å bli foreldre, nesten som et motsvar til Harald Eias utspill om at det «ikke er slitsomt å ha barn».

Der Eia nok ønsker å oppmuntre unge til å få barn, kan muligens den holdningen være en del av problemet. Hansen er på sin side opptatt av å understreke alle utfordringene ved å få barn, nettopp for å få samfunnet til å ta mer hensyn til småbarnsforeldre, gjennom bedre tilrettelegging på jobb, mindre arbeidstid i småbarnsfasen og anerkjennelse av omsorgsarbeidet på hjemmebane.

Som Hansen oppsummerer det på side 88: «Hvis overgangen til foreldreskapet oppleves som tap av frihet, kropp, søvn, anerkjennelse og identitet – samtidig som omsorgsarbeidet knapt regnes som arbeid – er det ikke rart om flere lurer på om det er verdt å gjøre det igjen. Det føles rett og slett ikke attraktivt nok.»

Les også: Vil politisk polarisering mellom kjønnene gå ut over fødselstallene?

Tobarnsnormen

Bokens hovedstyrke er det samlede detaljnivået.

Hansen gjør en glimrende jobb i å dokumentere hvordan politikken, arbeidslivet og statlige institusjoner slett ikke oppmuntrer til å få mange barn. For eksempel avkortes en rekke støtteordninger og antallet fridager for å passe på sykt barn så snart du får flere enn to, og det blir også i praksis ulovlig å kjøre en bil av normal størrelse grunnet reguleringer som krever tre godkjente barneseter. Dette og mer til bidrar til det Hansen kaller «tobarnsnormen» – at samfunnet er lagt opp for familier med to foreldre og to barn.

Ett problem er alle som ikke får barn i det hele tatt, men et mer underkommunisert problem er alle som ikke får nummer tre og fire selv om de kunne tenkt seg det.

Når stadig nye momenter og detaljer introduseres, går det av og til litt på bekostning av presisjonen. For eksempel står det på side 40 at «stadig flere» i Finland oppgir at et «barnefritt liv er idealet», uten at vi får vite hvor mange og omfanget av utviklingen. Et annet eksempel er på side 25, hvor vi får vite at «mange» vurderer foreldreskap i lys av globale kriser som klimakrisen, uten at vi får vite omfanget (jeg tror ikke det er så betydelig).

Les også: Han sluker reality-showet «Maga». Det er det som gjør denne boken så god

Håpefull avslutning

Selv om tallene i boken «kan virke mørke», understreker Hansen at Norge klarte å snu en trend med lave fødselstall i løpet av 1900-tallet. Dette var imidlertid en helt annen tid, en periode som blant annet inkluderte to verdenskriger og påfølgende fremtidsoptimisme.

Avslutningen er fin og håpefull: «Foreløpig har ingen industrialiserte land klart å snu fruktbarhetstallet tilbake til 2,1. Jeg vet det er naivt, men mitt håp er at Norge kan bli det første landet som får det til.»

Jeg synes ikke det er naivt, tvert imot er det en helt nødvendig innstilling dersom Norge skal bestå som et stabilt, humant og dynamisk samfunn. Kanskje LO, som (indirekte) eier forlaget, skulle finansiert et knippe bøker som julegave til alle Arbeiderpartiets statsråder?

Les også: Forskere vil belønne kvinner som får barn – på bekostning av menn og barnløse

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Tidligere Oslos byantikvar
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Tidligere leder i Rød ungdom
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Professor i filosofi
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Professor i jus
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Politiker (KRF)
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Stortingsrepresentant (FRP)
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Professor i jus
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Tidligere kulturminister (AP)
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM