20. mai hadde Subjekt et interessant oppslag om tre markante kunst- og kulturdebattanter som har fått føle motvinden i mange år. Men kunsthistoriker og erkekjetter Paul Grøtvedt, den borgerlige radikaler og arkitekturopprører Audun Engh og kunsthistoriker, forfatter og humorist Tommy Sørbø har nå har fått oppleve at synspunktene deres ikke lenger er så «ukule».
Vinden har løyet en smule, ja er kanskje til og med på vei til å snu, kan vi lese i reportasjen med tittel: «De sa det før det var kult».
Men hva for en vind er det snakk om, som kan velte deg overende og strippe deg for all troverdighet, eller blåse deg ubesværet inn i et ettertraktet professorat?
Er det rett og slett tidens «ånde» eller åndedrett – som omgir noen som en mild bris med søte belønninger i kastene, og treffer andre som en sviende blest og en ubehagelig stank?
Hvordan kan vi forstå denne underlige «ånden» som vi oppfatter så ulikt og som gjenoppstår i stadig nye varianter, men aldri gir seg skikkelig til kjenne?
Som stank eller sødme?
Jo, våre kollektive oppfatninger ligner faktisk på levende organismer (som ost eller kjøtt) som gradvis modnes og blir til fristende delikatesser. Samtidig er jo selve modningen et tegn på at organismen er inne i en råtningsfase, ja, kanskje allerede har begynt å lukte stramt. For noen har denne lukten det lifligste anstrøk av fermentert lekkerbisken, mens den for andre har et vammelt snev av dårlig ånde.
Her er noen dristige påstander i det sistnevnte perspektivet:
Tidsånden er verdenshistoriens største kjeltring, manipulator, demagog, svindler, dobbeltmoralist, karismatiker og lurendreier. På overflaten alltid korrekt og tekkelig: smilende fordomsfri, men med en åpenbar rett til å belønne og begunstige, true og skremme, straffe eller sågar drepe.
Tidsånden er vel kanskje ingen ordentlig ånd eller person, men er slett ikke uten personlighet, da den rett som det er kan ta bolig i betydelige og ubetydelige personers skabeloner, infisere høyverdige lærde med ubehagelige personlighetstrekk eller rett og slett besette en hel generasjon med forrykte ideer.
Tidsåndens oppgave er å omskape det livsdugelige nye til noe som er friksjonsløst og strømlinjeformet. Slik danner den grunnlaget for alt som blir selvinnlysende og stimulerer den enkeltes konformitetsbehov. Tidsånden er den dårlige ånden, som stinker fordi den er overmoden og fråtser i alt som er mørt og skjemt.
Tidsånden skaper fellesskap av ufrihet. Men hvis du vet å utnytte ufrihetens retning, eller rett og slett lar deg oppsluke av tidsåndens overveldende kraft, kan du nå langt i yrkeslivet, bli en vellykket kunstner eller rett og slett ende opp som et usigelig harmonisk menneske.
Les også: La oss ikke rasere offentligheten i jakt på kjeltringer som bruker feil ord
Kollektiv moralisme
Det er selvfølgelig ikke slik at en epoke eller en samtids dominerende «dogmer» aldri er moralsk høyverdige eller innebærer framskritt for samfunnet. Snarere tvert imot. Men når flokken eller kollektivet («fornuften») tilpasser seg en toneangivende tendens eller tenkemåte, oppstår perfekte betingelser for definisjonsmakt og selvsensur. Denne vrangsiden av all kultur er umulig å få has på, fordi selve drivkraften er «fromhet».
Tidsånden vil garantert framtre seg i all sin fylde så snart visse tendenser i kulturen blir dominerende og krevende, eller så selvinnlysende at det føles latterlig for et dannet menneske å motsi dem.
For følsomme ganer vil samtidenes ubestridte erkjennelser alltid ha en bismak av opportunisme.
For når den gode viljen stivner i sin egen suksess, forvandles den snart til en kollektiv moralisme. Dernest kan kritiske stemmer stigmatiseres ved at de må forholde seg til begreper som definisjonsmakten allerede har ladet. I vår egen samtid er den tabloide kulturens kretsing om visse begrepsdannelser (som toleranse, rasisme, populisme, feminisme) et sikkert tegn på at disse allerede representerer forenklinger/forvanskninger med en maktpolitisk slagside.
Les også: Mener kjønnsforskere forsøker å gjøre menn til kvinner
Et spøkelse i speilet
Til enhver tid finnes et visst system av sømmelige og verdige ting. Disse tingene finner sin rettmessige plass i kontrast til systemet av uverdighet: en uren sfære som rommer upassende resonnementer, latterlige holdninger og unevnelige tanker.
Imidlertid finnes det ingen skrevne regler for dette. Ingen har bestemt hva slags smak du bør ha (og når du bør ha den) eller hvilke synspunkter du helst ikke bør forfekte når verdigheten din blir satt på prøve. Din ureflekterte erfaring kjenner imidlertid grensene mot det urene og ugyldige. En udefinerbar kraft åpenbarer seg gjennom alle de uskrevne påbudene, og det kaller vi for tidsånden. Men tidsåndens tid er for lengst forbi. Den døde jo sammen med metafysikken og fremskrittsoptimismen. Derfor er tidsånden et slags spøkelse som hjemsøker oss i trender og stemninger, og i det øredøvende kravet om å speile tiden!
Dette spøkelset befinner seg i alle og overalt, men først og fremst i medieverdenens kollektive (u)fornuft og i den akademiske ufriheten. Det befinner seg i det som er riktig akkurat nå, og det som er godt mørnet. Det befinner seg, ytterst diskré, i enhver samtid og som en kollektiv selvsensur nedfelt i det Freud døpte superegoet. Det befinner seg i vår egen udefinerbare lydighet og redsel. Det befinner seg i speilet, fordi den er en del av oss selv. Tidsåndsspøkelset er vårt alter ego.
Som dørlåsen på en dyr Mercedes
I det øyeblikk en dyktig journalist, forfatter eller kunstkurator knekker koden til kunnskapen om det sømmelige og verdige, og formulerer sin innsikt med den kløkt og formsans som kreves for å få utlevert godkjentstempelet fra «tilsynet for høg moral», da skjer et nesten uhørlig klikk, en komprimert vellyd som fra dørlåsen på en dyr Mercedes.
Jeg avslutter litt høystemt her. Litt i stil med tidsåndens romantiske opphav. Dette er sukket fra tidsånden som erkjenner seg selv. Det er det knapt hørbare klikket som oppstår når speilets spøkelse finner sin fullendte gjengivelse i den virkelighet som det selv er skapt av (og derfor forsvinner friksjonsløst).
Det er den komprimerte vellyden av tidsånden og samtiden som fusjonerer i bevisstheten om at de egentlig er ett og det samme.
