I dag starter reindriftssamen Jovsset Ánte Saras sak mot staten i Høyesterett. Samtidig står hans søster, kunstner Máret Ánne Sara, foran Stortinget med 400 reinhoder — i protest mot staten.
Máret Ánne Sara er en samisk kunstner som bor og arbeider i Kautokeino. Den siste tiden har navnet hennes dukket opp til stadighet: Hun fikk for eksempel stor oppmerksomhet for sin deltakelse i utstillingen Documenta i Kassel, en av de viktigste og mest anerkjent arenaene for samtidskunst, hvor hun viste verket «Pile O’Sápmi».
Bakgrunnen for verket er en annen grunn til at navnet hennes har dukket opp i avisene: For tre og et halvt år siden krevde Landbruks- og matdepartementet at hennes bror, Jovsset Ánte Sara — som livnærer seg på reindrift — skulle slakte nesten 40 prosent av sine 115 reinsdyr. 25-åringen svarte med å saksøke staten, og i protest mot staten plasserte Máret Ánne Sara 200 blodige reinsdyrhoder i en haug utenfor Indre Finnmark tingrett i Tana, med det norske flagget på toppen.
– Saken mot lillebroren min er et enormt overgrep. Jeg dro med meg de blodige reinsdyrhodene til tingretten fordi det var helt musestille i samfunnet. Ingen snakket om det, mediene brydde seg ikke og staten fikk gjøre som de vil uten at noen stiller spørsmålstegn ved det — kanskje fordi det har vært en pågående offentlig svertekampanje mot reindriftssamer, som maler et bilde av oss som inkompetente, økologisk kriminelle som ikke aner hva vi holder på med, sier Sara.
«Pile O’Sápmi Supreme»
Sara har både journalist- og kunstutdannelse. Hun har skrevet bøker, blitt nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014, og som kunstner arbeider hun blant annet med tegning, maleri og installasjoner. De siste årene har kunsten hennes handlet om lillebrorens rettssak og spørsmålene den bringer med seg.
Staten tapte i tingretten og anket til lagmannsretten, med samme utfall. Staten anket igjen, og Høyesterett har valgt å ta saken. Den starter i dag.
Under rettssaken i lagmannsretten i Tromsø i januar i år stilte Sara opp med en utvidet versjon av «Pile O’Sápmi», og har nå brakt med seg prosjektet også til Oslo, som for anledningen både har fått navnet «Pile O’Sápmi Supreme».
Vi møter Sara på Tenthaus i Oslo, hvor hun forbereder både utstilling og et kunstnerisk program på Eidsvolls plass. Når Jovsset Ánte er på vei inn i rettslokalene, tropper Máret Ánne, sammen med samiske kunstnere og aktivister, opp foran Stortinget. Med seg har hun verket som kommer rett fra Documenta: 400 panneskutte reinhoder som heises opp som et teppe som tegner opp det samiske flagget.
– Da jeg begynte med dette prosjektet for to år siden føltes det nesten som en kunstnerisk stevning av samfunnet, som har sviktet i alle ledd. At så storpolitiske kamper ender opp på skuldrene til uskyldige mennesker som ender opp rettsløse og må forsvare seg via lange, dyre og utmattende kamper som det min lillebror går igjennom.
Tittelen refererer til tragedien «Pile of Buffalo», da de hvite i Amerika på 1800-tallet tok det økonomiske grunnlaget fra urbefolkningen.
– Den politiske strategien gikk ut på å utrydde bisonen. Tar du bort livsgrunnlaget til urbefolkningen får du dem også bort fra landet som kanskje har andre verdier for kolonimakten. Og dette har vi jo sett skje for store deler av den samiske kulturen allerede. For å få sjøsamene unna ressursene i havet for eksempel. Her ble lovverket brukt, og fiskeretten gitt til store trålere.
Sara forteller også om en annen lov, som regulerer det som definerer den samiske kulturen i Tana-området — elvefisketradisjonen.
– Der er det en eldgammel lov som sa at du ikke har lov til å fiske laks med mindre du eier så og så mye jord og produserer et antall hundre kilo høy i året. Det er jo en måte å si at reinsamer, som lever av nomadisk reindrift og ikke er fastboende bønder, mister alle rettigheter. Det lovverket er fortsatt gjeldende i Tana.
– Så selv om det er en enkeltperson som sitter i en rettssak nå, er det viktig å ta disse parallelle historiene og diskusjonene fullt ut i bredden og dybden. En lovendring som gjøres her på Stortinget kan ha dramatiske konsekvenser for både mennesker, kulturen, rettsikkerheten og fremtida til samisk kultur.
Staten ønsker tvangsslakting fordi de mener at antallet reinsdyr på Finnmarksvidda er for høyt og at beitene er for dårlige. Tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) truet reineierne med millionbøter om de ikke slaktet reinen, men Jovsset Ánte Sara nektet: Han mente at det ikke er mulig for han å leve av reindrift hvis han må slakte en så stor del av flokken.
– Dette er enda et eksempel på at man bruker, justerer lovverk for å igangsette en ønsket politikk uten å ta hensyn til våre rettigheter og hvor grovt det påvirker oss. Vi kjemper hele tiden for å bevare beitearealer, og når man nå mister store deler av reinflokkken sin også truer det muligheten til å videreføre den viktigste næringen i vår kultur, sier storesøsteren.
– Derfor handler «Pile O’Sápmi» om å hente inn stemmer som kan forklare hvorfor det som skjer er så galt, og hva som er viktig å diskutere i sammenheng med denne saken som står foran retten.
Mener holdninger må endres
– Det finnes ikke noe som heter postkolonial, og det handler prosjektet mitt mer og mer om. I dag utføres koloniseringen bare på en annen måte, gjennom å bruke loven og politiske strukturer som et redskap for å frata oss grunnleggende rettigheter og landområder. Staten spiser opp beiteområdene våres gjennom å tillate storkapitalistiske interesser og intensjoner, og straffer oss etterpå fordi det har blitt for trangt, og bruker en argumentasjon om at vi ødelegger landet. Hvordan kan et oppegående samfunn godta en slik offentlig dobbeltmoral som politikerne våre viser? Det er spørsmålet jeg stiller.
– Hva tror du svaret er?
–De færreste nordmenn kjenner til den samiske historien, om at det har vært over hundre år med aktiv fornorskningspolitikk iverksatt av staten, hvor barn har blitt tatt fra familier og sendt på internat for å bli ekte nordmenn. De har blitt straffa for å være seg selv, og for å snakke språket sitt.
– Når denne historien har blitt gjemt fra norske læreplaner i lang tid, så oppfostrer du selvfølgelig en hel nasjon som ikke er bevisst på dette. Vi samer står i rettskamper over hele landet for å beskyttet både reinsdyrene, beitelandet og rettighetene vår, men den vanlige norske borger får aldri vite om det. Det trengs en stor oppvask når det gjelder holdninger, spesielt på det politiske plan.
– Hvilke reaksjoner har du fått når folk får høre om dette?
– På Documenta var mange sjokkerte. Dette hadde de aldri trodd om Norge, som er på toppen av alle lister for rettferdighet, velstand og menneskerettigheter. Selv om vi lever i kamper hver eneste dag så blir vi aldri hørt, og kanskje ikke trodd heller. Nordmenn som får høre om dette føler seg forrådt og nesten lurt, når de hører om dette som har skjedd og fortsatt skjer i landet de bor i, uten at de har sett snurten av det.
– Føler du at prosjektet ditt blir hørt av politikerne — at kunsten har en effekt?
– Jeg føler at jeg i det minste har klart å presse igjennom en stemme som ikke eksisterte før. Både rettsaken og prosjektet mitt har fått oppmerksomhet både i norsk rikspresse og i internasjonal presse.
– Det handler om menneskeliv
En av de som har troppet opp foran Stortinget sammen med Sara i dag er Niilas Somby. Han var aktiv under Alta-aksjonen på 1970- og 1980-tallet, da staten ville bygge ut et vannkraftverk i Altaelva som ville få konsekvenser for beiteområder for rein. Det hele pågikk over flere år og det ble startet en folkeaksjon mot utbyggingen av vassdraget, store demomstrasjoner, og sultestreiker. Til slutt ble en bro forsøkt sprengt, av blant andre Somby, som mistet en arm og ble blind på det ene øyet. Alta-aksjonen ble et symbol på norsk kolonisering av samiske områder.
– Niilas Somby sultestreika seg akkurat her på Eidsvolls plass for 40 år siden, og ble tiltalt som terrorist etter denne rettighetskampen som de ofra alt for. Og nå er vi her igjen, sier Sara.
– Hva vil det bety hvis staten vinner i høyesterett?
– Det vil bety at vi er rettsløse, at staten eier vår private eiendom, våre flokker og vårt land. Det er en situasjon vi ikke kan leve i, så det stopper ikke der uansett. Det må videre.
– Hvordan har det vært for deg og din familie å ha dette over seg så lenge?
– Jeg kan fortelle hva som har skjedd den siste uka. Min bror har blitt pappa og fire dager etter hadde vi et dødsfall i den nærmeste familien. Midt i det hele sitter jeg og jobber med pressmeldinger og program, og måtte reise hit. Dette handler om menneskeliv — verken jeg eller broren min burde behøvd å være her nå. Det er våre liv staten behandler som ingenting i et storpolitisk og kapitalistiske løp.
– Hva mener du skal til for at politikerne skal ta det på alvor?
– Det må skolering til. Politikerne har en forpliktelse til å kjenne til hvordan folks hverdag er over hele landet, også samenes. Jeg har ikke valgt å være norsk, det er en nasjonalitet jeg har fått tredd over hodet på meg. Jeg er same.
– Kunsten er fenomenal til å føre samtaler og debatt
På Kulturrådets årskonferanse, som ble holdt 9. november var temaet «Samisk vrede». Hele konferansen ble viet til samisk kultur, og Sara var blant flere inviterte, og holdt et innlegg om sinnet og frustrasjonen i den samiske befolkningen. Hun mener slike satsninger må inn i flere organisasjoner og institusjoner.
– Det nytter ikke å vifte med samiske flagg på hundreårsjubileet og så glemmer man det. Kulturrådet satte det i en historisk-, samtids- og fremtidskontekst, fra en kunstnerisk vinkel. Og kunsten er jo fenomenal til å føre samtaler og debatt, for du kan hente inn alt via kunsten.
Med seg på laget i «Pile O’Sápmi Supreme» har Sara blant andre kunstnerne Cecilia Vicuña, Hans Normann Dahl, Anders Sunna, Uyarakq, Elin Már Øyen Vister og A K Dolven. Sistnevnte skal gå rundt i Oslo med et reinhode og prate med mennesker.
– A K Dolven sier at hun fortsatt har troen på menneskene, og etter at jeg har holdt på med dette prosjektet, virkelig lagt sjela mi i det, så har jeg og fått tilbake den troa. Når folk får riktig informasjon så er det ikke rasisme ute og går. Uvitenheten bunner i holdninger, og holdninger er vanskelig å endre, men et sted må man begynne.
Sara har invitert alle stortingsrepresentanter til å delta, men har ikke fått noen bekreftelser ennå.
– Jeg forstår at det er mye som skjer på Eidsvolls plass, men det understreker den generelle holdningen jeg opplever fra statlig hold når det kommer til samisk eksistens i det store og hele. Det finnes ingen interesse eller hensikt om å verne om vår kultur, vår eksistens, våre liv, vår framtid. I stedet skal Norge, verdens rikeste land, bare bli rikere på bekostning av våre liv og vårt kultur.
– «Pile O’Sápmi» handler om å kreve en stemme i debatten, kreve at dette skal diskuteres, settes på dagsorden og at vi skal bli trodd når vi forteller fra vårt perspektiv. Man har klart å ta død på en stor del av kulturen vår, men vi må bruke historien, selv om den er vond, til å berge restene som vi kan ta med oss i framtida. Jeg håper for guds skyld at det ikke skal være nødvendig for barn og unge i framtiden bruke hele sin ungdomstid og sitt unge voksne liv på å kjempe for de samme rettighetene Sápmi har kjempet for altfor lenge.
«Pile O’Sápmi Supreme», finner sted på Eidsvolls plass under rettssaken som foregår i dag og i morgen. På Tenthaus står utstillingen og filmprogramet «Pile O’Sápmi in Context» fram til 17. desember, og 6. desember er det avslutningsfest på Salt.