Identitetspolitikk setter et stadig mer omfattende preg på vestlig kultur. Den utfordrer gamle makthierarkier og har satt økt fokus på marginaliserte minoriteters utfordringer. Men den har også normautoritære trekk som er på kollisjonskurs med liberale idealer som individuell autonomi, ytringsfrihet, meningsmangfold, fargeblindhet og rasjonell, vitenskapelig metode.
Den drives frem av velmenende altruisme, men også av radikal ideologi, frykt og kanselleringskultur. Amerikanske eliteinstitusjoner er blitt beleiret på forbløffende kort tid, og i et slikt omfang at det må beskrives som en kulturrevolusjon. At fenomenet knapt er forstått og kommunisert av etablerte norske medier, gir grunn til bekymring sett med liberale øyne.
I sentrum for det hele står kritisk raseteori, et begrep mange er kjent med, uten at innholdet alltid er like klart forstått.
Vi kan begynne med en kort definisjon fra en tekst i Education Week, som er positiv til kritisk raseteori: «Kritisk raseteori er en akademisk disiplin som går mer enn 40 år tilbake i tid. Kjerneideen er at rase er en sosial konstruksjon, og at rasisme ikke bare er et produkt av individuelle fordommer, men noe som også er vevd inn i den kulturelle, juridiske og politiske samfunnsstrukturen. Et godt eksempel: På 30-tallet tegnet myndigheten bokstavelig talt røde linjer rundt fattige bydeler, gjerne der fattige afroamerikanere bodde. Resultatet ble at banker vegret seg for gi lån til sorte mennesker i disse områdene.»
Ok. Her er et lite utdrag fra definisjonen til den amerikanske frilansjournalisten Christopher Rufo, som definitivt er en kritiker: «Kritisk raseteori er en akademisk disiplin som hevder at USA er grunnlagt på hvit makt og undertrykkelse, og at disse kreftene fremdeles er fundamentet i det amerikanske samfunnet. Teorien hevder at de amerikanske institusjonene snakker varmt om frihet og likhet, men i realiteten bruker dette for å skjule den nakne rasedominansen de egentlig forfekter. Ideologien hevder at rasisme er en konstant universell tilstand som egentlig aldri er blitt bedre, den er bare blitt mer subtil og sofistikert med årene.»
Mellom linjene sier disse definisjonene mye av det samme. Retorikken varierer fordi perspektivet på konsekvensene av å gjøre denne ideologien til politikk er ulike. Formuleringen fra Education Week er representativ for de liberale amerikanske mediene og det demokratisk partiet, formuleringen til Rufo er grunnlaget for det som er blitt en kampsak på høyresiden.
Går vi ut ifra at demokratene og de etablerte mediene fremdeles anerkjenner de liberale opplysningsidealene, må det følge at de egentlig ikke er interessert i det ideologiske fundamentet til kritisk raseteori, og således ikke kan forstå konsekvensene. For kritisk raseteori avviser opplysningsidealenes rasjonalitet, og teorien avviser blankt det liberale idealet om fargeblindhet.
Antar vi derimot at demokratene er inneforstått med dette, følger det at de ikke lenger representerer det liberale Amerika, men det identitetspolitiske Amerika. Eller det kultursosialistiske Amerika, om du vil. Alt dette som på folkemunne kalles woke.
Teoriens opprinnelse
Kritisk raseteori tok opprinnelig form på amerikanske eliteuniversiteter på slutten av 1970- tallet. Borgerrettighetsreformene og opphevingen av segregeringslovene («Jim Crow-lovene») på 60-tallet hadde ikke gitt det sosioøkonomiske løftet i den afroamerikanske befolkningen som mange hadde håpet. Flere begynte å se etter mer infrastrukturelle årsaker til de sosiale forskjellene. Boligpolitikk, utdanningspolitikk, byplanlegging og så videre. Et tilsynelatende ærlig forsøk på å lokalisere ringvirkninger av en nær fortid med institusjonell rasisme. Men det vokste også fram aktivistiske forestillinger om at borgerrettighetslovene i seg selv ikke var basert på humanisme, men kun var et kosmetisk grep for å få USAs fasade til å skinne på verdensscenen under den kalde krigen.
Ingen enkeltperson har gjort mer for å eksponere kritisk raseteori i amerikansk offentlighet enn aktivisten Christopher Rufo, men det er vanskelig å stille seg fullt og helt bak alle metodene han benytter. Han er en pragmatiker som knytter allianser med hvem som helst, bare de er med og kjemper mot kritisk raseteori. Han er strategisk og opportunistisk, og fører populistiske kampanjer med lite rom for nyanser. Rufo fremstår i dag som en verdikonservativ republikaner, og hans politiske idealsamfunn ser nok ganske annerledes ut enn mitt.
Når det er sagt, er det ingen som kommuniserer det potensielle skadeomfanget av denne ideologien mer effektivt en ham. Rufo vokste opp i en sosialistisk familie i California, med Che Guevara-plakat over sengen på gutterommet. Som student demonstrerte han mot krigen i Irak. Tidlig i karrieren produserte han en dokumentarfilm om det økende problemet med rus og hjemløshet i progressive amerikanske byer. Det ble en politisk vekker for ham. Progressive amerikanske byer tiltrekker seg et stadig økende antall hjemløse, rusavhengige fra hele USA fordi lokale myndigheter gir dem penger til mat og rus, og fint lite annet.
Hvorfor ikke prøve å hjelpe med sosialprogrammer som kommer med gjensidige forpliktelser? Kort sagt fordi det defineres som å umyndiggjøre og stigmatisere sårbare mennesker. Anstendighet og orden er visstnok en kald mur som står i veien for sosial rettferdighet – som i dette tilfellet innebærer å la tusenvis av mentalt syke mennesker bo, ruse seg og gjøre fra seg på fortauene i byene. Forfallet i progressive amerikanske byer er eksplosjonsartet og relevant fordi det drives av den samme moralforståelsen som driver identitetspolitikken. Samfunnets ofre, det være seg etniske minoriteter eller psykisk syke, har gjennom historien blitt behandlet så dårlig av systemet at det ikke er rimelig å kreve noe tilbake av dem i dag. Systemet skal heller tilpasse seg ofrenes behov.
Denne eskapistiske moralforståelsen, med sitt selvrettferdige fravær av konsekvenstenkning, er en form for viktimologi vi i andre sammenhenger kan dra kjensel på fra Sverige. Erkjennelsen av at denne dysfunksjonelle altruismen hadde slått rot på den amerikanske venstresiden, førte Rufo videre til kritisk raseteori.
Les også: Woke er ikke lenger radikalt. Det er godt etablert i sentrum
Det ideologiske utgangspunktet
Christopher Rufos populistiske metode har vært effektiv. Den ligner merkevarebygging, ved å koble marxisme på kritisk raseteori: «Kritisk raseteori reformulerer den gamle marxistiske dikotomien om undertrykker og undertrykt, men erstatter borgerklassen og proletariatet med hvit majoritetsmakt mot minoriteter. Den marxistiske konklusjonen forblir den samme: For å frigjøre mennesker må samfunnet fundamentalt dekonstrueres gjennom moralsk, økonomisk og politisk revolusjon.»
Å trekke marxisme inn i kulturkrigen kan kanskje slå begge veier om man forsøker å få velmenende liberale mennesker til å se problemet med en sosial bevegelse de intuitivt liker overflatekonturene av. Den seiler tross alt under flagget til sosial rettferdighet. Marxisme-taggen kan virke spekulativ og søkt. Myndighetenes klappjakt på alt som kunne minne om sosialisme under McCarthy-perioden på 1950-tallet er samtidig en skammelig epoke i amerikansk historie. Liberale kan således bli ledet til å avvise marxisme-koblingen som konspiratorisk: «McCarthyism all over again.»
Men nå er det likevel slik at kritisk raseteori har sitt utspring i venstreradikale, postmodernistiske og marxistiske miljøer. Skal man forstå teoriens opprinnelse, er det altså ingen vei utenom. Om jeg skal tillate meg å være litt bombastisk: Moderne woke-ideologi er postmodernistisk dekonstruksjonisme pyntet med minoritetsfjær som gjør den uimotsigbar for alle som sverger til politisk korrekthet. Hvilket vel skulle bli omtrent hele den amerikanske kysteliten. Journalisten Felicity Barringer skrev om normaliseringen av marxisme i akademia allerede i 1989, i New York Times-artikkelen «The Mainstreaming of Marxism in U.S Colleges».
Første avsnitt går slik: «Mens Karl Marx sine ideologiske etterkommere sliter med å transformere hans politiske arv i kommuniststater, har ideologiens intellektuelle etterkommere i USA gjennomført transformasjonen fra brautende avvikere på utsiden av de akademiske salonger, til assimilerte tenkere på innsiden.» Artikkelen beskriver hvordan marxisme bakes inn i nye former for dekonstruksjonisme: «Marxisme og feminisme, marxisme og dekonstruksjon, marxisme og rase. Det er her de interessante debattene er,» sier en professor ved University of California, Irvine. Han skulle bare ha visst.
Den lange marsjen gjennom institusjonene
Den italienske kommunisten Antonio Gramsci beskrev en gang i tiden taktikken med å omvelte et samfunn uten væpnet makt som «den lange marsjen gjennom institusjonene.» Gramsci er en inspirasjonskilde som ofte refereres til blant de kritiske raseteoretikerne. Venstreradikale postmodernister har hatt et langsiktig og strategisk mål om å infiltrere amerikanske institusjoner i flere tiår. Dette er ikke bare påstander fra motstandere av kritisk raseteori, det kommer fra ideologene selv. Gjennom sitt akademiske virke har intellektuelle aktivister etterlatt seg en sti av radikale tekster og utsagn siden 1990-tallet.
Statsviteren William A. Galston har undersøkt tekster og artikler fra bevegelsens opprinnelse. Med utgangspunkt i boken «Critical Race Theory: The Key Writings That Formed the Movement», skrev Galston et innlegg i Wall Street Journal sommeren 2021. I artikkelen «How Adherents See Critical Race Theory», siterer han blant annet utdrag fra de sentrale tekstene.
Her er noen eksempler: «Teorien plasserer rase i sentrum av vårt fokus. Den ønsker å forandre og revitalisere den tradisjonelle rasebevisstheten. En bevissthet som ble ødelagt da integrering, assimilering og idealet om fargeblindhet ble de offisielle normene for raseforståelse.»
«Kritisk raseteori tar avstand fra borgerrettighetsbevegelsen og den liberale ideologien den reflekterer. Kritisk raseteori avviser prinsippet om like muligheter.»
«Kritisk raseteori avviser muligheten for objektivitet. Fagtekster om rase kan ikke skrives med nøytralt avstandsperspektiv eller med et troverdig ønske om objektivitet. Akademisk virke, den formelle produksjonen, identifiseringen og organiseringen av kunnskap, er uunngåelig politisk. Og politikk handler om makt. Særlig mellom de som kjemper for å beholde makt og de som ønsker å demontere den. Akademisk virke kan være et effektivt våpen i denne kampen.»
Galstone avslutter artikkelen slik: «Grunnleggerne av kritisk raseteori identifiserte seg mer med Black Power-bevegelsen enn Martin Luther King og de som jobbet for integrering. Denne formen for rasebevissthet kan ikke reduseres til klassebevissthet. Noe Bernie Sanders, som forsto rettferdighet som et klassespørsmål, lærte på den tunge måten da han forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2016. Jeg har bare så vidt skrapet i overflaten til denne innviklede bevegelsen, men en ting er sikkert: Fordi den amerikanske uavhengighetserklæringen, grunnlaget for den liberale ordenen, er et produkt av de rasjonelle opplysningsidealene, må en doktrine som avviser nettopp disse idealene nødvendigvis dekonstruere den amerikanske grunntanken og lage et helt nytt fundament.»
Radikalisert kritisk raseteori i praksis
Den amerikanske kulturkrigen startet ikke som en konflikt mellom høyre- og venstresiden, men som en taus revolusjon på den amerikanske venstresiden. Det slaget er i realiteten over. Den progressive identitetsbevegelsen vant. I årevis gikk denne dragkampen under radaren, før omveltningen nådde amerikansk offentlighet med et brak i 2021. Det største slaget i den amerikanske kulturkrigen står nå i klasserommet. Demokratene vil ha kritisk raseteori som nasjonalt pensum i grunnskolen, republikanerne kjemper imot.
Og nei, jeg mener ikke med dette å hevde at Joe Biden har blitt en radikal revolusjonær på sine gamle dager. Men han er en karrierepolitiker som tilfeldigvis representerer den amerikanske venstresiden i en unik brytningstid, og dette ble utgangspunktet for hestehandelen administrasjonen hans valgte å gjennomføre. Hva Biden egentlig forstår av dette, eller hva han mener på privaten, er uvesentlig så lenge kritisk raseteori og radikal kjønnsideologi inngår i partiets utdanningspolitikk.
Så hva blir resultatet når universitetene produserer radikale aktivist-lærere som får drille denne raseideologien inn i hodet på barn helt ned i seksårsalderen? Da Christopher Rufo begynte å se nærmere på dette i 2021, fikk han elleve validerte varsler-dokumenter fra ulike skolekretser i USA. Her er noen korte utdrag:
- Offentlige skoler i Seattle forteller lærerne sine at det amerikanske skolesystemet er skyldig i «sjeledrap» (spirit murder) på sorte barn, og at hvite lærere må erkjenne og frasi seg sine tilranende hvite privilegier.
- Offentlige skoler i San Diego beskylder hvite lærere for å være kolonister på stjålet urinnvåner-land og at de er rasister som opprettholder rasistiske ideer, strukturer og politikk. De anbefaler lærerne å søke antirasistisk terapi.
- En barneskole i California tvinger tredjeklassinger til å dekonstruere sin rase og kjønnsidentitet og gradere seg selv i henhold til sin makt og sine privileger. De deler åtteåringene i grupper av undertrykkere og undertrykte (hvite og sorte).
- Utdanningsdepartementet i California bruker et pensum i etniske studier som krever avkolonisering av det amerikanske samfunnet og får barna til å messe rituelt til Aztec- guden for menneskeofringer. En av forfatterne bak pensumet hevder løsningen er kontra-etnisk rensing. (Aztec-praksisen utløste et søksmål fra barnas foreldre, som de vant.)
- Det største skolekretsen i North Carolina har lansert en kampanje mot «hvithet i utdanning» og oppfordrer lærere til å omvende familiemedlemmer og å dytte ideologien på elever uten foreldrenes samtykke.
Listen kunne vært mye, mye lenger.
Det har også vokst fram en myriade av woke-ideologiske barnebøker i USAs butikkhyller. «Antiracist Baby», «Feminist Baby», «Woke Baby», «Teach Your Dragon About Diversity» med flere. «Not My Idea» er annen en for de aller minste. Med pedagogisk ynde formidles identitetspolitikkens postulater. Hudfarge er veldig viktig. Rasisme har egentlig ikke forandret seg på 300 år i USA. Hvite bærer kollektiv skyld. I 2021 var «Not My Idea» på pensumlisten til minst 25 skolekretser, i tolv amerikanske stater.
Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot «woke» og kanselleringskultur
Kommunikasjonskrigen
Christopher Rufos kampanje gikk hardt ut mot dette, noe som førte til at mange republikanske stater har formulert lovforslag som vil forby undervisning av kritisk raseteori i amerikanske grunnskoler. Strategien har blitt møtt med kritikk fra flere liberale intellektuelle som også er bekymret for kritisk raseteori, men som heller tar til orde for å møte ideologien med demokratiske motargumenter, ikke sensur.
De har et godt poeng, for man skaper en sensurspiral om man skal forby alt man ikke liker. Rufo tok poenget og reformulerte til en viss grad kampanjen. Den går nå først og fremst etter lovforslag som vil pålegge amerikanske skoler å synliggjøre undervisningsmateriell og pensumlister for amerikanske foreldre, slik at de kan ta et informert valg selv. Og flere politikere og organisasjoner følger på.
Etter gjentatte avsløringer av radikal rase- og kjønnsideologi i Disney-konsernet har guvernøren i Florida, Ron DeSantis, satt hardt mot hardt og trukket Disneys fordelaktige skattestatus i staten. Det er selvsagt ikke uproblematisk når en politiker går etter et privat selskap på denne måten, og hos meningsmotstandere blir handlingen forstått som en vendetta fordi Disney har erklært krig mot Floridas nye forbud mot undervisning av kritisk raseteori og radikal kjønnsideologi for de aller yngste skolebarna.
«Jeg er rett og slett ukomfortabel med at denne agendaen skal få spesialbehandling i min stat,» er motargumentet til Ron DeSantis. Og Florida er ikke alene. 25 amerikanske stater har allerede meldt seg ut av USAs ideologisk korrumperte National School Boards Association. Enkelte juridiske organisasjoner engasjerer seg også mot kritisk raseteori. Southeastern Legal Foundation har lansert en gratis guide til amerikanske foreldre, «Your Childs Rights – And What To Do About Them». Boken tilbyr amerikanske foreldre hjelp med å forstå og identifisere kritisk raseteori i offentlige skoler, og hva deres juridiske rettigheter er.
Siden 2021 har Christopher Rufo solgt motstand mot kritisk raseteori som reklamekampanjer selger potetgull. Man kan stusse, men han har også skjønt noe de kloke og drøftende «begge sider av saken-intellektuelle» ikke forholder seg til når de kritiserer kritisk raseteori: Slike formaninger kommer aldri ut av det intellektuelle elfenbeinstårnet og inn i den jevne befolkningen som de er nødt til å nå.
Gud vet hvor mange reflekterte og interessante podkast-samtaler om kritisk raseteori jeg har hørt de siste ti årene. Men de forblir der. I en marginal sfære for spesielt interesserte. Rufo pimper det opp, putter en populistisk spinn på det og klinker til. Det er betenkelig i et så polarisert land, men antakeligvis også nødvendig på dette tidspunktet. I en perfekt verden er det selvsagt de sentrumsliberale mediene og politikerne som skal levere formaningene mot rasefiksert og dekonstruksjonistisk ideologi, men de lot seg altså fange av ideologien selv. Gisler som i dyd av nødvendighet ser ut til å ha utviklet Stockholmsyndrom.
Eksplosjon i media
For spesielt interesserte har problemet med snikinnføring av raseideologi i amerikanske barneskoler vært kjent i lang tid. I flere år gikk jeg selv i dyp undring over hvorfor høyresidemediene og republikanerne ikke plukket det opp og brukte det politisk. Da innsikten omsider kom, mye takket være Christopher Rufos innbitte innsats, smalt det hardt.
Mellom februar og juni 2021 nevnte Fox News alene kritisk raseteori 1.300 ganger. Ketsjupeffekten gjorde kanskje mange liberale skeptiske. Ut av ingenting kom plutselig høyresidemediene med en et nytt og tilsynelatende oppkonstruert begrep for å polarisere kulturkrigen ytterligere. Jo da, kabelnyheter er kabelnyheter. Men akkurat denne gangen var det også snakk om å ta igjen det tapte, etter selv å ha sovet i timen i årevis.
Kritisk raseteori er så visst en kronglete disiplin å få has på. Mye fordi den er så usammenhengende og selvmotsigende i sitt syn på antirasisme. En antirasisme som problematiserer hvithet, har nødvendigvis et forklaringsproblem. Når ideologene presses, ser vi at hvithet egentlig ikke handler om hudfarge, men makt og privilegier. Derfor defineres også ikke-hvite som avviser kritisk raseteori, som «kuede slaver av hvithet.»
Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Dette er marxistiske teoretikere som anvender marxistiske prinsipper på amerikanske rasespørsmål. Og fordi folk flest ikke har tid og anledning til å fordype seg i postmodernistisk dekonstruksjonisme, og fordi vår kultur fordømmer rasisme og belønner antirasisme, kan ideologer som skyver en sjablong av «antirasisme» foran seg, altså gjennomføre en ny-marxistisk kulturrevolusjon i det minst sosialistiske landet i den vestlige verdenen.
Fra et menneskelig atferdsperspektiv er det dypt fascinerende. Fra et liberalhumanistisk perspektiv er det til å miste nattesøvnen av.
Neste tekst ut i denne serien om den amerikanske kulturrevolusjonen vil se på den ideologiske beleiringen av naturvitenskapen. Og ta det med ro: den dokumenterer mer enn den argumenterer, og blir således vesentlig mye kortere.