Kulturrevolusjonen har endret det demokratiske partiet og de føderale myndighetenes sosialpolitikk i så stor grad at det ikke lenger er riktig å beskrive demokratene som et klassisk liberalt parti. De er i sin nåværende forfatning en identitetshybrid som gjennom sin politikk for resultatlikhet (equity på engelsk) rettferdiggjør redistribusjon av midler og privilegier basert på rase. Stikk i strid med det liberale idealet om fargeblindhet, og etter alt å dømme også i strid med den amerikanske grunnloven.
Det demokratiske partiet vil ha kritisk raseteori som pensum i grunnskolen, fritt valg av kjønnsklasse i skoleidretten, og de vil erstatte meritokrati med resultatlikhet. Like muligheter er altså ikke nok hvis det ikke produserer likt utfall. Dette er ren identitetspolitikk. Eller kultursosialisme, slik statsviter Eric Kaufmann definerer det. Det er spektakulært antiamerikansk, og har per i dag liten oppslutning utenfor den progressive elite-boblen. Det kan derfor komme til å koste Demokratene dyrt. Egentlig alle amerikanere, strengt tatt. For per i dag virker trumpisme som det enste alternativet til denne illiberale kursendringen.
Les også:
«Den amerikanske kulturrevolusjonen» del 1: Kritisk raseteori splitter USA. Slik fyrte en smal akademisk disiplin opp kulturkrigen
«Den amerikanske kulturrevolusjonen» del 2: Heller ikke naturvitenskapen slipper unna identitetspolitisk beleiring
«Den amerikanske kulturrevolusjonen» del 3: Identitetspolitikk og kanselleringskultur omfavnes av Generasjon Z
Rasepopulisme
Mange, meg selv inkludert, håpet i det lengste at Biden skulle styre partiet ut av identitetsklørne til «The Squad» (den mest progressive fraksjonen i partiet). Men hans første pennestrøk som president var å oppheve republikanernes forsøk på å holde igjen føderale midler til kommunale institusjoner som sender sine ansatte på mangfoldskurs for å lære å dekonstruere og problematisere sin «hvithet.»
Biden-administrasjonen vil også ettergi gjelden til enkelte amerikanske bønder basert på rase, og har prioritert behandling av søknader om økonomisk støtte til småbedrifter under pandemien etter samme kriterier. Administrasjonen er for øvrig også saksøkt av amerikanske bønder og restauranteiere for rasediskriminering. Selvfølgelig er den det. Insentivet til gjeldsfritak for «non-white farmers» er inntil videre frosset i det amerikanske rettssystemet.
Å forskjellsbehandle etter hudfarge virker som et gufs fra fortiden, men det er helt i tråd med identitetsbevegelsens visjoner: «Den eneste løsningen på diskriminering i fortiden er diskriminering i nåtiden,» som Ibram Kendi har formulert det. Han og Robin DiAngelo han blitt rasepopulismens største kjendiser, med svindyr konsulentvirksomhet og hver sin bok på bestselgerlistene. Falske profeter med tomme sirkelargumenter som «begrepet antirasisme er en samling antirasistiske initiativer som fører til raserettferdighet og opprettholdes av antirasistiske ideer.» Eller: «Der jeg ser ulik etnisk representasjon, ser jeg rasisme.» Akkurat.
Hva Kendi ser når han titter på amerikansk basketball, der 13 prosent av befolkningen utgjør 74 prosent av spillerne, får vi aldri vite. For i likhet med DiAngelo går han aldri i debatt med sine meningsmotstandere. Aldri. Han bare forkynner. Til den nette sum av 20.000 dollar i timen får man det som ligner en gudstjeneste over Zoom. Til en progressiv hvit menighet som aldri får nok av undertrykker/undertrykt-evangeliet.
I DiAngelos bok, «White Fragility» (2018), fremlegges blant annet en liste med unnskyldninger hvite aldri må komme med når de føler seg urettmessig anklaget for rasisme:
- Jeg kjenner mange sorte
- Jeg marsjerte på 60-tallet
- Du dømmer meg
- Du kjenner meg ikke
- Du generaliserer
- Jeg er uenig
- Klasseforskjell er det største problemet
- Jeg sa bare en uskyldig liten ting
- Noen lar seg krenke for alt og ingenting
- Du såret meg
- Jeg kan visst ikke si noe riktig
Det burde være mulig å få øye på hvor nedlatende og selvforherligende det er for en hvit kvinne å postulere at sorte må skånes for normal dagligtale, men boken toppet bestselgerlisten i USA, og vi kan bare konstatere at «White saviour complex» blomstrer som aldri før. Begrepet kan i denne sammenhengen beskrives som en selvhevdende form for ydmykhet som berører kjernen i vårt politisk korrekte straff- og belønningssystem. En majoritet må anstrenge seg for å se en minoritets lidelse, og bør i kraft av sin privilegerte posisjon og uselviske visdom helst forstå seg selv som det egentlige problemet. For å plassere seg selv i sentrum for alle begivenheters gang, ja det er å være ydmyk og god.
Rasebasert og grunnlovsstridig helsepolitikk
Ifølge critcalrace.org, som sporer kritisk raseteori i høyere utdanning, fant de pliktige studieemner eller kurs relatert til kritisk raseteori ved 39 av de 50 mest prestisjefylte medisinfakultetene i USA. 38 av dem tilbyr undervisningsmateriell fra Robin DiAngelo og Ibram X. Kendi. Kendis formaning om «korrekt» diskriminering er vesentlig, for den synliggjør selve grunnlaget for Demokratenes forbløffende politikk for resultatlikhet, som altså snur liberale rettferdighetsbegreper på hodet.
Biden-administrasjonen støtter også Kendis skriblerier som pensum i den amerikanske grunnskolen. Om ikke i ånden, så like fullt i praksis. For dette har blitt en religion, slik professor ved Columbia John McWhorter argumenterer for. Og om man ikke ber daglig, tar man i det minste på seg finstasen og mingler med menigheten på søndag. Og dermed skilles ikke stat og religion denne gangen, for identitetsteologien har altså blitt politikk for Demokratene.
Allerede i begynnelsen av pandemien besluttet en etisk komité i USAs folkehelseinstitutt at de første vaksinene skulle gå til helsearbeidere og ikke til de eldste i befolkningen. Argumentet var, tro det eller ei, at den sorte minoriteten var overrepresentert blant helsearbeidere og den hvite majoriteten var overrepresentert blant de eldste. En rasistisk avgjørelse som selv etter deres egne beregninger ville ført til flere dødsfall. Beslutningen ble i siste liten omgjort etter press fra en uavhengige medier på utsiden av institusjonen.
Men gjennom pandemien levde praksisen videre. Per januar 2022 hadde New York, Minnesota og Utah rasjonert og distribuert covid-19-behandling med lite tilgjengelige monoklonale antistoffer basert på rase. Etter insentiver fra føderale helsemyndigheter. Minnesota laget sitt eget etiske rammeverk som i praksis prioriterte en sort 18-åring fremfor en hvit 64-åring. De brukte et risiko-poengsystem der den etniske gruppen «ikke- hvite» fikk en risiko-score på 2, uavhengig av underliggende sykdom, mens høyt blodtrykk i en pasient over 55 år, fikk en risiko-score på 1. I Utahs risikosystem fikk «ikke-hvite» 2 poeng, mens høyt blodtrykk, hjertesvikt, kols og tung pust fikk ett poeng hver.
Etter at systemet ble eksponert av journalisten Aaron Sibarium, snudde Minnesota og senere Utah.
Det er en kjent sak at minoriteter har blitt hardt rammet av pandemien. I Norge løste vi dette ved å prioritere tiltak geografisk. Men amerikanske myndigheter har valgt å føre ren, rasebasert sosialpolitikk. At dette handler om identitetsideologi og ikke økonomisk klassepolitikk, blir enda mer åpenbart når vi vet at det finnes millioner av lutfattige hvite amerikanere. Såkalt «trailer trash». En demografi som er avskåret fra sosial mobilitet på lik linje med andre lavstatusgrupper. En befolkning der lav utdanning, fattigdom, dårlig helse, rusproblemer og kriminalitet også går i arv gjennom generasjoner.
«Det er i strid med grunnloven å bruke rase på denne måten,» kommenterte professor David Bernstein ved George Mason University, til avisen Free Beacon. Og la til: «Det er også uklokt. Vi har få lykkelige eksempler på land som har brukt rase som et medisinsk kriterium.» I januar 2022 saksøkte blant andre den ideelle organisasjonen Foundation Against Intolerance and Racism (Fair) byen New York for å prioritere grunnlovsstridig covid-19-behandling basert på rase.
Det er på høy tid at dette ble eksponert. For identitetsbasert sosialpolitikk lener seg på kritisk raseteori og postulatet om at systemisk rasisme er vevd inn i hele USAs samfunnsstruktur. Idealet om å tilrettelegge for like muligheter er i praksis forlatt. Også innen utdanning. Istedenfor å jobbe for at alle kommer over den samme listen, skal listen heves for noen og senkes for andre. Det er dette forventningssviket liberale afroamerikanske stemmer som John McWhorter, Glenn Loury og Coleman Hughes reagerer på når de hevder at identitetsbevegelsen forråder den sorte befolkningen de angivelig kjemper for.
Begrepsavklaring
Jeg vil terpe litt mer på begrepene equality og equity, for de er sentrale i kulturkrigen og lar seg ikke oversette perfekt til norsk. Skjønt, equality burde være grei. Det er den klassisk kulturliberale forståelsen av rettferdighet som beskytter individuelle rettigheter gjennom like muligheter og likhet under loven. Equity er kultursosialismens nye pyntebegrep på redistribuering av midler – resultatlikhet fremfor like muligheter. Likt utfall skal oppnås gjennom sosial manipulering og statssanksjonert forskjellsbehandling. En form for sosial ingeniørkunst som vel alltid har ligget ytre venstre nært, men som frem til nå har vært fremmed i USAs topartisystem.
For at redistribusjonskabalen skal gå opp, heves listen for blant annet asiater. Kvoteringspraksis ved eliteuniversitetene slår negativt ut for denne gruppen, og de har organisert seg. Organisasjonen Students for Fair Admissions opptak til universiteter basert på rase er urettferdig, unødvendig og i strid med grunnloven. De jobber nå for å støtte og bidra til lovgivning som gjenoppretter de opprinnelige prinsippene fra den amerikanske brorgerettighetskampen på 60-tallet.
Men USAs liberale eliteinstitusjoner og det demokratiske partiet har i praksis forlatt dette idealet. Students for Fair Admissions har per januar 2022 reist tiltale mot Harvard, University Of North Carolina og University of Texas. Sakene mot Harvard og North Carolina har gått til høyesterett, men er ikke behandlet ferdig.
Guvernørvalget i Virginia
Guvernørvalget i Virginia høsten 2021 ble et uvanlig valg på flere måter. For første gang ble en valgkamp fullstendig preget av den moderne identitetspolitikken. Det kommer ikke til å bli den siste. Republikanernes kandidat gikk til valg på å avskaffe undervisning av kritisk raseteori i Virginias grunnskoler, mens Demokratenes kandidat insisterte på at dette ikke engang forekom. En søkt påstand, det sto svart på hvitt at kritisk raseteori benyttes i Virginias skoler på Utdanningsdepartementets egne hjemmesider.
Valget skulle i utgangspunktet være plankekjøring for Demokratene. Biden vant Virginia med ti prosentpoeng i 2020 og Demokratenes guvernørkandidat ledet klart på meningsmålingene bare noen uker før valgdagen. Så ble det plutselig dødt løp. Hva skjedde? Kritisk raseteori skjedde.
Avsløringer om raseideologisk indoktrinering av skolebarn i Loudoun County, en lærer som sa opp i protest mot eget skolestyre, samt et seksuelt overgrep som skolestyret bevisst ikke rapportert til politiet fordi overgriperen var en trans-elev, førte til sterke reaksjoner i befolkningen. På opphetede skolemøter skjelte rasende foreldre skolestyret ut etter tur. Dette pågikk over flere uker. USAs National School Boards Association skrev et brev til Justisdepartementet der de ba om assistanse fra FBI, da foreldrenes atferd kanskje kunne defineres som en form for «innenlands terrorisme.» En absurd påstand i seg selv, men det blir verre.
Etter innsyn i e-poster som foreldreorganisasjonen krevde med loven i hånd, har det kommet fram at Justisdepartementet og skolestyret korresponderte om saken før brevet ble sendt. Tidslinjen viser at Justisdepartementet og USAs utdanningsminister i samarbeid med National School Boards Association «skrev et brev til seg selv,» tilsynelatende slik at FBI kunne kobles inn som nedkjølingseffekt mot politisk brysomme foreldre før guvernørvalget.
I valginnspurten sendte demokratene Obama til Virginia for et siste løft. Forøvrig en mann som gjennom sine to presidentperioder gjentatte ganger uttrykte bekymring for det som da var gryende woke-ideologi. Han lovpriste også sosialpsykologen Jonathan Haidt, som advarte om dette voksende problemet på amerikanske universiteter i 2014. I Virginia hadde pipen fått en annen lyd. Under et folkemøte sa han at «Demokratene har et land å drive, og vi har ikke tid til republikanernes falske, Trump-oppblåste kulturkriger.»
Men den republikanske kandidaten, Glenn Youngkin, hadde distansert seg fra Trump gjennom hele valgkampen, og de sjokkerende avsløringene fra Loudoun County var høyst reelle eksempler på kulturell omveltning og indoktrinering. En mor vitnet blant annet om at hennes seksåring kom hjem fra skolen og spurte om hun var født slem fordi hun var hvit. Et anstendig liberalt parti reagerer med fordømmelse på sånt, ikke fornektelse.
Det nasjonale skoleforbundet innfører altså, med støtte fra Demokratene, en radikal og polariserende raseundervisning i amerikanske grunnskoler, under den offentlige radaren. Når det går opp for amerikanske foreldre hva det er som skjer, og de reagerer på det, kobler Demokratene altså først inn FBI, før de proklamerer at de ikke har tid til «falske kulturkriger».
Demokratene tapte valget i Virginia. Kritikken min av partiet er ikke et forsvar for den amerikanske høyresiden, men tvert imot et resultat av økende motløshet over av hva alternativet til trumpismen har redusert seg selv til.
Neste tekst ut i denne serien om den amerikanske kulturrevolusjonen vil se på integritetskollapsen i selve gullstandarden for uavhengig og nyansert kvalitetsjournalistikk: The New York Times.
