Hvalrossen burde ikke blitt avlivet, men å la den oppholde seg inne blant folk var uansett ikke noe alternativ. Hvalrosser er gigantiske rovdyr – på mange måter tilsvarende bjørner hva gjelder kosthold. De lever for det meste av bløtdyr (mollusker), men jakter også effektivt på sjøfugler.
De kan for eksempel være en viktig kilde til dødelighet hos sjøfuglen lomvi, der det er beskrevet hvordan de stikker hodet opp på avstand for å lokalisere byttet, dukker under, kommer opp igjen rett ved og fanger fuglen med bittet. Små dyr (som lomvien) suges bare tomme for innmat, større bytter tygges.
Ringselen, som er over en meter lang og 50 kilo tung, er også inkludert i dietten. Små mennesker er altså vel innafor det selv et mindre individ som Freya kan prosessere, men til tross for dette har altså folk stimlet sammen for å titte på rovdyret.
Det eksisterer en utbredt oppfatning om at naturen er «snill», at det bare er gamle fordommer at rovdyr som hvalross (eller ulv) er farlige for mennesker, mens skader og dødsfall avfeies som myter, avvikende adferd eller misforståelser.
Les også: Miljøverner slakter media etter Freyas død: – Håper klikkene var verdt det
Derfor angripes ikke mennesker oftere
I en kinesisk dyrehage i 2016 ble en turist angrepet og dratt ned i vannet i en usikret hvalrossdam. Både turisten og en dyrepasser druknet før hvalrossen ble jagd vekk, men i media ble hendelsen konsekvent beskrevet som at dyret «lekte» eller prøvde å «klemme» menneskene.
Denne hippie-biologien har ingenting med virkeligheten å gjøre. Årsakene til at mennesker ikke angripes oftere, er enten at rovdyret ikke gjenkjenner oss som gode byttedyr, eller at det ser oss som for farlige i forhold til andre næringskilder. Et intelligent pattedyr i nærkontakt med mennesker vil kunne lære at vi ikke er farlige, og kan godt finne på å prøve ut noe nytt på dietten.
Når folk i tillegg er overbevist om at dyret egentlig ikke er farlig, blir faren mye større. Med andre ord: Hvis Freya hadde fortsatt å oppholde seg blant tusenvis av blåøyde badere, hadde det trolig bare vært et spørsmål om tid før noen, antagelig et barn, hadde blitt drept. Muligens ville det hjulpet med større bevissthet om faren, og bedre formidling av den. Men det ville aldri blitt helt trygt.
Jeg mener vi har en moralsk forpliktelse til å bevare store rovdyr, men det krever at man faktisk forholder seg til risikoen de utgjør.
Les også: Ytringsfrihetskommisjonens utredning løser ikke problemet