I forrige spalte satte jeg som utgangspunkt at gåten om kjønnsteorien er hvordan den får så mye gjennomslag. Premisset for dette er at kjønnets definisjon er selvinnlysende, og at kjønnsteoriens utømmelige problematisering er søkt. Kjønnsorganet viser hvilket kjønn du er, ferdig med det.
Kjønnet er åpenlyst. Til og med å involvere biologi og fysiologiske detaljer om genetikk, hormoner, muskelmasse, beinbygning, og så videre, er overflødig og unødvendig kompliserende. Alle vet hva kjønn er, hvor mange det er, hvordan de ser ut, og kan gjenkjenne det umiddelbart.
Les også Pål-Henrik Hagens første tekst om kjønnsteori: Hele poenget med kjønnsteorien er å være vanskelig
Når kjønn relativiseres er debatten allerede tapt
Som indikert sist, er nettopp åpenlysheten grunnen til at det problematiseres. Det er fordi det er innlysende, at det må brytes ned. Alle etablerte sannheter skal falle. At debatten i det hele tatt forekommer, avslører bare hvor langt ute på viddene samtidens samtaler har havnet.
Ofringen av det innlysende er et svik mot forstanden og mot egen verdighet. Å delta i diskusjonen om kjønnets fundament er allerede å ha tapt den, så lenge du åpner for muligheten at det finnes usikkerhet omkring det. Saken relativiseres. Når tvilen er sådd, får du likestilt debatt: På den ene siden, på den andre siden, i uendelighet. Det blir et spørsmål om meninger og personlig overbevisning.
Og dette er akkurat hva kjønn essensielt er, ifølge norske myndigheter.
Topper i norsk politikk og media mener nå at 10-12-åringer bør få kjemisk avbrudd av puberteten basert i deres selvidentifisering, og at biologiske menn bør få konkurrere i kvinneidrett, i rettferdighetens og toleransens navn. For hva er en kvinne egentlig? Folk må bestemme selv! Du har din sannhet og jeg har min – bortsett fra at min radikale politiske ideologi skal sette premissene for lovverket, og dermed for læreplan.
For når ideologer etablerer seg i et samfunn, er dogmatisk korrekt undervisning av barn alltid høyt på agendaen. Kjønnsteorien er intet unntak.
Undervisning om kjønnsmangfold
Ett av spørsmålene etter debatten om Pride og kjønnsteori i skolen er hva som faktisk undervises til grunnskoleelever om dette. Forteller virkelig lærere at kjønn er en rent mental forestilling, mens de proklamerer seg selv som ikke-binære og oppfordrer til kjønnsflyt og fritt valg av pronomen, og forbanner foreldrene og storsamfunnet for undertrykkelsen de påfører?
Dette er hva som foregår i flere amerikanske klasserom, blant annet dokumentert av SoMe-kontoen «Libs of TikTok», som har republisert læreres skrytevideoer om hvordan de underviser basert i skeiv teori. Kontoen er overraskende kontroversiell, for gjengivelsen av aktivisters egen dokumentasjon på ideologisk forvaltning i offentlig skole bryter med manges oppfatning av mangfold og toleranse.
Tilhengere av kjønnsteori har en avsmak for klartekst, særlig når det gjelder deres egen revolusjon. De vil tilsynelatende holde det hemmelig, som om de vet hvor vanvittig det er, samtidig som enhver kritikk møtes med ekstremt følelsesladde angrep. Kjønnsaktivistene er veldig sinna, og derfor holder mange motstandere tyst. Men leflingen med skolebarns undervisning kan vise seg å være et steg for langt, for foreldre liker ikke når barna deres blir prøvekaniner for radikal ideologi.
Her hjemme avslørte foreldre at 8-åringer i Porsgrunn ble bedt om å reflektere over hvilket kjønn de følte seg som, og mange spør seg hva i alle dager som foregår. Kommunalsjefen uttalte til NRK at han ikke ville «blande seg inn» i hvordan lærerne underviste om «kjønnsmangfold». Tydeligvis mener han det eksisterer et mangfold av kjønn, som om den diskusjonen er over.
Les også: Ifølge NRK sensureres bøker i USA fordi forfatterne er skeive eller minoriteter. Stemmer det?
En veldig sterk påstand
Hva er egentlig myndighetenes føringer for undervisning om kjønnsteori i grunnskolen?
I rammeplanen for skole og barnehage står at det skal fremmes «likestilling og likeverd» for en lang, lang rekke utsatte grupper, hvor «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» nå er inkludert.
Verifiseringen av kjønnsidentitet som legitimt begrep innebærer mye mer enn medfølende aksept for en minoritets identitet, slik det gjerne fremstilles. Hvorvidt intensjonen er god spiller ingen rolle. Myndighetene har, bevisst eller ubevisst, fundamentalt omdefinert hva kjønn er. Direkte inspirert av kjønnsteori.
Ved å inkludere begrepene har myndighetene implisitt anerkjent at kjønnet er uavhengig av kroppen, og bestemmes av identitet, av den enkeltes subjektive oppfatning.
Kjønnsorganer er ikke bestemmende for hvilket kjønn man er, det er bestemt av en mental forestilling. Dette er en veldig sterk påstand, som er ettertrykkelig tilbakevist av all vitenskap og historie, og av den mest elementære sunne fornuft. Likevel er den inkorporert i lovverk og læreplan, uten nevneverdig motstand.
Kroppen trenger ikke henge sammen med kjønn
Kjønnsteorien er oppfordret og tilrettelagt i norsk skole, faktisk pålagt, av læreplanen.
Et kompetansemål i samfunnsfag for 2. trinn er å kunne «samtale om kjensler, kropp, kjønn og seksualitet». Samtaler om kjønn og seksualitet skal altså inn helt fra 7-års alder, et oppheng som er merkelig, for ikke å si creepy, og langt fra selvsagt. Det er derimot i overensstemmelse med en ideologisk overbevisning om at barn opplæres tidlig i seksuell og identitær undertrykkelse, og må derfor korrigeres av staten.
Et kompetansemål i naturfag, av alle ting, for 4. trinn er å kunne «samtale om likheter og ulikheter mellom kjønnene, om kjønnsidentitet og om menneskets reproduksjon».
I en lærebok i samfunnsfag for 5. trinn presenteres en ikke-binær person som forteller at «Da jeg ble født, gjetta legene på sykehuset på at jeg var jente (…) men da jeg gikk på videregående skole, måtte jeg fortelle dem at legene tok feil.»
Læreboken forteller at leger «gjetter» kjønn basert på kjønnsorganet. Gjettingen treffer for så vidt i omtrent 99.9 prosent av tilfellene – dog synker dette tallet i takt med kjønnsteoriens utbredelse – en treffsikkerhet som i seg selv avviser at det dreier seg om gjetting. Sannsynlighetsregning er visst lite prioritert i samfunnsfagene.
I samme bok er det skrevet at «hvordan kroppen din ser ut og hvilket kjønn man har, trenger ikke alltid henge sammen.» Det er mye som ikke henger sammen her. I cirka en million år har kroppens utseende vært identisk med kjønn, men nå skal vi forkaste den kunnskapen, basert i påstander fra en håndfull teoretikere i et marginalt akademisk felt.
Naturfag henger tydeligvis heller ikke alltid sammen med samfunnsfag. Men læreplan henger godt sammen med postmoderne kjønnsteori.
Si hallo til den kvinnelige penis
På organisasjonen Fris nettside, titulert «skeiv kunnskap» gis en pedagogisk og likefrem beskrivelse av hva den nye lære skal være. Teorien her legger grunnlaget for offentlig støttet kursing Fri tilbyr til alt fra barnehager til bedrifter.
Den er også langt på vei grunnlaget for Norges offisielle linje, som uttrykt i rammeplan for skole og barnehage, og i politikeres varme omfavnelse av den nye annerledesheten. For som vi alle vet, den minste innvending mot Fris lære er transfobisk, hatefullt og kan føre til død, og slikt kan ikke politikere ha på samvittigheten.
Innledningsvis i Fris innføringskurs blir vi fortalt at de «ønsker å vise at det ikke finnes én fasit på hva kjønn er og at det finnes uendelig mange muligheter når det kommer til kjønn. Du bestemmer selv hva kjønn skal bety og være i ditt liv.»
Uendelig mange er veldig mye, og indikerer at hver og én har sitt eget kjønn. Dette følger også fra en subjektiv definisjon. Selvbestemmelsen av kjønnets betydning og væren er ikke bare en voldsom oppgave for hver enkelt, ikke minst barn, men også en ekstremt radikal omgjøring av kjønnets fundament.
Blant Fris mer iøynefallende deklarasjoner finnes denne: «At en penis er noe mannlig er ikke naturgitt – hva vi legger i «mannlighet» er et kulturelt fenomen og ikke et biologisk et. En penis kan være kvinnelig og en vulva kan være mannlig. Som et eksempel har transmenn mannskropper fordi de er menn, uavhengig av hvordan kjønnsorganene til enkeltpersoner ser ut.»
Bare så du vet det.
Transmenn er transmenn
Her begynner nok tankemuskelen til Ola og Kari å få seg en ordentlig strekk. En kvinnelig penis vekker underlige assosiasjoner for de fleste, kanskje både vemmelse og latter, foruten å være en selvmotsigelse i opprør mot språk og forstand. Men her er det presentert som et faktum. Og hvis Fri får viljen sin igjen, skal eventyret om pappas potensielle vulva fortrylle helt ned på barnehagenivå.
Det er veldig mye man kan krangle på ved Fris løse påstander om kulturell mannlighet, damepenis og mannskroppene til damer som føler seg som menn. Hvor skal man i det hele tatt begynne?
Aspekter av mannlighet kan sies å være et kulturelt fenomen, men at det er totalt adskilt fra det naturgitte, er mildt sagt kreativt. Noe inni kroppen har nok bidratt til at flere fedre har kjempet og flere mødre har grett.
Slagordet «transmenn er menn» er etterhvert velkjent, og fremstilles som om det er en slags tautologi, noe det vitterlig ikke er, åpenlyst avslørt ved kategorienes forskjellighet. Transmenn er transmenn. Dét er en tautologi.
Få har vanskeligheter med å «tolerere» at biologiske kvinner føler seg som menn, eller identifiserer med tradisjonelt mannlige kjønnsroller, og kler seg og ter seg mannlig. Like få har problemer med å kalle en transperson ved sitt valgte navn, og med pronomen som tilsvarer valgt kjønn, innenfor den binære han/hun. Noe helt annet er å kreve at selve definisjonen på kjønn skal oppløses for å etterkomme et mikroskopisk mindretalls selvopplevelse.
Hvor finner de ballene?
Påstander som «transmenn er menn» leveres som en ordre, og er et krav om å gjøre subjektiv identifikasjon til fundamentet for kjønn. Metoden er ikke argumentasjon, men trusler, ganske enkelt fordi argumentene kan umulig vinne fram.
Alle Fris stadfestelser er rene teoretiske spekulasjoner, totalt frakoblet natur, vitenskap, historie og samfunnets normer, men de fremstilles som utvetydig sannhet. Den nye kunnskapen leveres med fjærlett selvfølgelighet, uten nevneverdig diskusjon. Sånn er det, er liksom undertonen. Og sånn har det jammen blitt.
Noe av det mest fascinerende med kjønnsteoretikerne – og alle de postmoderne fantastene – er den suverent malplasserte selvtilliten, hvordan de bare turer frem med de villeste utsagn og forventer at alle skal bøye seg for deres klarsyn. Ikke bare det, men de har fanden meg klart å presse alt dette inn i lovverket. Where do they get the balls, som det heter på godt norsk.
Loven om tredje kjønn er under utarbeidelse, som vil åpne for at hver og én kan velge å offisielt identifisere som hverken mann eller kvinne, og få denne selvidentifiseringen bekreftet av myndighetene. Personer med penis eller vagina kan bli et hverken/eller, noe ubestemmelig, frigjort fra språkets og tilværelsens iboende begrensninger. Ikke på ordentlig, selvfølgelig, men på papiret.
Si hva du vil om venstreradikale aktivister, men de har ambisjoner og gjennomføringsevne. Å få noe så outrert etablert i kjernen av makten er en bragd. Der har vi andre mye å lære.
Kjønnsteori kom inn bakveien
Debatten om kjønnet er nå avsluttet i henhold til myndighetene, som har implementert premissene og begrepene til postmoderne kjønnsteori. Problemet er at det har aldri vært noen debatt.
Kjønnsteori kom inn bakveien, etter vellykket politisk påvirkning fra lobbygrupper. Denne anonyme påvirkningen er en eksplisitt strategi, og sannsynligvis benyttet fordi de innser at befolkningen ikke er helt klare for mannlig vagina og uendelig kjønnsmangfold.
IGLYO er en internasjonal studentorganisasjon for LGBTQI, hvis selvdefinerte mål er å produsere aktivister og øke synligheten av identitetsmangfold. Ifølge en rapport de laget om kjønnsmangfoldets juridiske tilstand i Europa, er Norge et foregangsland, med noen av de mest radikale lovene i verden.
Oppskriften på suksessen beskrives blant annet med at organisasjoner har gått direkte til ungdomspolitikere, som igjen har påvirket sine moderpartier. Ved å bli presentert innad i partiet, i stedet for fra ekstern organisasjon, fikk saken økt legitimitet. Én metode var å bringe opp temaet kjønnsanerkjennelse (gender recognition) i alle sammenhenger, også på møter hvor det ikke hadde noen relevans – «to ensure the issue was at the forefront of everyone’s minds».
Vi kan se for oss møter om norsk energiforsyning som stadig blir avbrutt av maniske ungdomspolitikere som insisterer at kjønnsidentitet må undervises på skolen. I stedet for å be ungene tie stille, har de voksne gitt etter, for de har ingen stødige oppfatninger om noe som helst. Etter litt mas fra aktivister var de villige til å avskaffe menneskets mest innlysende og grunnleggende distinksjon.
Å fundamentalt forandre hvordan folk tenker
Forståelsen for transpersoner virker å bunne i fortellingen at det er medfødt, derav populære fraser som «født i feil kropp». At denne medfødte egenskapen ikke er fundert i noen form for kjent biologi eller genetikk, blir kanskje forsiktig tilsidesatt, men sympatien ligger i at dette er en tilstand som den enkelte ufrivillig er havnet i.
Dette er derimot ikke forutsetningen som Fri eller skeiv teori opererer med. Som det formanes i Fris kurs: det finnes «uendelig mange muligheter» av kjønn, og «du bestemmer selv» hva det skal bety. Det er den radikale friheten som er idealet her, og ingen skal begrenses av undertrykkelsen i språk, natur og samfunnets normer. Å fjerne seg fra normene blir oppfordret og fremsatt som nettopp en ny norm.
Avstanden fra det å akseptere et unntak til å gjøre unntaket normativt kan være kortere enn man tror. Enda kortere er avstanden fra normoppløsning til autoritær diktering av de nye pålagte normene.
Kjønnsteori er ikke bare en uskyldig og medfølende aksept for de som er født annerledes, men en teori med en eksplisitt politisk, filosofisk og revolusjonær agenda: Å forandre samfunnet, å fundamentalt forandre hvordan folk tenker, å frigjøre dem fra naturens, biologiens og tradisjonens fengsel, og med det oppløse definisjonen av kjønn. Dette er hva ledende politikere slapp inn i skolen.
Eksistensielt dilemma av episk proporsjon
Dette prosjektet oppnår stadig mer suksess, gjenspeilet i den dramatiske økningen blant særlig tenåringsjenter som identifiserer som trans eller ikke-binær. Nesten ingen av disse hadde kjønnsdysfori fra barndommen, men utviklet det i tenårene. For nå kan alle tenåringer som føler seg merkelig og utenfor, spekulere i at det er kjønnet deres som er feil.
Den samme refleksjonen og usikkerheten som skaper kjønnsdysforien, skal introduseres for alle barn, helt ned til første trinn. Nettopp «tryggheten», som angivelig er idealet, rives bort. Ikke engang kroppen er en ufravikelig realitet som kan ankre en usikker tilværelse. For å ivareta hypotetiske transbarn må den kroppslige virkeligheten avskrives.
Den veldig moderne og grenseløse aksepten for alt som er annerledes, har ført til at å stå fram som ikke-binær umiddelbart gjør deg til en som fortjener spesiell status og støtte. Du får en hel identitet servert i fanget, med en suveren offerrolle med på kjøpet. Et umiddelbart fristende insentiv, særlig for en gruppe som allerede er sårbar og fremmedgjort.
Jenter som føler seg guttete, og vice versa, kan nå plusse på sin utilpasshet med et eksistensielt dilemma av episk proporsjon, nemlig sjansen for å være i feil kropp. Å avvike fra normen åpner muligheten for å behøve fysiologisk metamorfose.
Aldri møtt noen som var kritisk til at kjønn er følelse
Sverige har nylig våknet opp til problemet med å la barns selvopplevelse være førende for hvorvidt de kan få kjønnsmanipulerende behandling, og i dag er det lagt lokk på praksisen. En helt ubegripelig treghet i oppfattelsen gjorde at dette tok over ti år å innse, først etter de særdeles forutsigbare historiene om ungdom som angret på den irreversible behandlingen de ble oppfordret til av helsepersonell, kom frem. Plutselig innså man at en 13-årings påstand om å være i feil kropp ikke nødvendigvis er sann.
Emelie Köhler er blant mange unge kvinner som angrer på sin kjønnsskiftebehandling, og har gjort såkalt detransisjon – skifte tilbake til eget kjønn. I dag driver hun nettsiden detransinfo.se, hvor mange tilsvarende historier kan leses. Hun uttalte dette til NRK:
«Jeg hadde fra dag én lært at alle blir født med et indre kjønn, og at det er knytta til «jeg-et» og står over biologien. Det ble nesten hamra inn som rein fakta i samfunnet. Jeg hadde trengt noen som var kritisk til hele konseptet. Som snakka om at man ikke trenger å føle seg som noe, for å få være det.»
Vi snakker her om en ungdom med store psykiske problemer knyttet til kropp og kjønn, som på veien mot testosteronbehandling og brystfjerning aldri møtte noen som var kritisk til konseptet om selvidentifisering av kjønn. Aldri.
Kjønnshormoner til barn
I vår ble det åpnet tilsynssak mot Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo, etter varsler fra Rikshospitalet og foreldrene til en tenåring, om HKS’ praksis rundt behandling av barn under 16 år med såkalt kjønnsinkongruens – uoverensstemmelse mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn.
HKS er blitt kjent for å ha lav terskel for å dele ut kjønnshormoner, og i den aktuelle tilsynssaken fikk en 15-åring utdelt hormoner uten at foreldrene ble informert. Etter en kort samtale på HKS vandret tenåringen ut med pillene, og ble «slått i bakken» av hvor enkelt det var.
HKS ble frikjent, fordi ifølge Statsforvalteren har de ikke brutt norsk lov. Blant annet fordi norske retningslinjer for behandling, som oppfordrer til en 16-års grense uten foreldresamtykke, ikke er juridisk bindende. HKS opererer etter en internasjonal standard kalt «Standards of Care for the health of Transsexual, Transgender and Gender-nonconforming people» (SOC), som er et gjennomgående ideologisk og kjønnsteoretisk dokument. Blant annet anser SOC de psykologiske problemene til transungdom som utløst av «stigma i samfunnet», noe som innebærer at hele samfunnets tankegang må forandres for å løse ungdommenes problemer rundt eget kjønn.
Hvis lovens bokstav om kjønnsidentitet tas på alvor, blant annet uttrykt i den årvåkne paragraf 185, finnes det ingen lovlig måte å forsøke å få en ungdom som opplever kjønnsinkongruens, til å bli komfortabel med sitt medfødte kjønn. Den eneste farbare vei er aksept og anerkjennelse, fordi alternativet er trakassering, nemlig å stille spørsmålstegn ved selvopplevelsen. For når definisjonen på kjønn er subjektiv, er det ingen andre knagger å henge det på enn den enkeltes forestilling.
Med dette følger en kjemisk og etterhvert kirurgisk behandling, som forutsetter en tro på at teknologisk inngripen i kroppen faktisk kan omskape et kjønn til det andre.
Kjønnsteorien, og norsk lov, åpner for at en 6-årings selvidentifisering av kjønn skal tas på alvor, og de kan bytte juridisk kjønn med samtykke fra kun én forelder. Likeledes kan en 10-åring (puberteten kan begynne så tidlig som den alderen) begynne på pubertetsblokkere, iverksatt med et legemiddel som også brukes til kjemisk kastrering.
Tenåringsjenter over 16 år kan på eget initiativ få mastektomi og gis testosteron, og derved igangsette uforanderlige og ekstreme kroppslige endringer, med uante langtidseffekter. Dette gis av et offentlig helsevesen som benytter uttrykket «tildelt kjønn ved fødsel».
Men biologiens, kjemiens og kjønnsforskjellers realitet blir brått slående i jenters stemmeskifte, voksende kjeve, voksende klitoris og amputerte bryster. I gutters krympende testikler, brystutvikling, synkende libido og dalende ereksjon.
Skamløs misbruk av utdanning
La oss ta et sekund og huske at selv om begrepet kjønnsidentitet ikke skulle vært uløselig belemret med kjønnsteoriens metafysiske spekulasjoner om frakoblede sjeler i opposisjon til sitt kjødelige element, selv om det ikke var en politisk-ideologisk utbytting av enkeltmenneskers psykologiske og eksistensielle kriser, og selv om begrepet faktisk kunne brukes til en avmålt og reflektert diskusjon om den subjektive opplevelsen av kjønn og seksualitet, uansett alt det, så har den diskusjonen ingen verdens ting å gjøre i et klasserom fullt av prepubertale barn som har nøyaktig null forutsetninger for å forstå det.
De såkalt voksne som har kjempet dette frem, tror muligens at de beskytter en utsatt gruppe, men er heller ikke fremmede for hvordan det belyser deres egen høyverdighet. De kan krysse av et punkt i åpenhetens sjekkliste, og skryte av sin modernitet i egen vennekrets og på valgkampmøter. Bak all denne godheten er en fantastisk forfengelighet.
Lovgiverne sitter trygt på avstand, fortapt i sine abstrakte tanker uten forbindelse med virkeligheten de skal utprøves i. Ingen av dem skal verken hormonbehandles eller vokse opp med et krav om å skape sin egen kjønnsidentitet. Og ingen av dem kan ha ofret en tanke til alle de ungdommene som skulle skamferes av lovens kjempegode intensjoner.
Det er ingen skrupler mot å gjøre grunnskolen om til et utstillingsvindu for egne marginale politiske overbevisninger. Det er en skamløs misbruk av utdanning, en dypt uansvarlig og uforsvarlig eksperimentering med barns utvikling, og en fornedring av lærere som må følge opp de virkelighetsfjerne begrepene og tvinges til å etterstrebe helt urealistiske kompetansemål.
Det burde aldri begynt, og det bør stoppe umiddelbart. Forhåpentligvis vil lærere og foreldre begynne å innse at aktivister har manipulert læreplanen til å forvalte en virkelighetsfjern og destruktiv lære, og ta grep for å stanse det. Men foreldre som sådan har blitt en fiendegruppe for aktivister, noe jeg skal se på i neste spalte, samt gå løs på det filosofiske fundamentet til kjønnsteorien.
