Kulturrådet får mye kritikk i mediene for tiden. Den går hovedsakelig på hemmelighold av utvalgsmedlemmenes kvalitetsvurdering av kunstnerne som søker stipend og annen støtte. Det dreier seg altså om å skjule hvordan de kunstneriske fagfellene juryerer og begrunner sin fordeling. Å holde denne faglige vurderingen hemmelig oppleves nok for mange suspekt.
Det finnes ingen faglig gode grunner for en slik ordning. Kulturrådets egen begrunnelse ligner mer på bevisst tåkelegging enn faglig avklaring, men vi merker likevel lukten av makt og kunstpolitisk styring. Her er ikke bare hemmeligholdet et fagfiendtlig grep, dagens kunstneriske fagfellevurdering er også utgått på dato.
Les også: De deler ut over en milliard skattekroner årlig. Men greier bare å forsvare seg i lukkede rom
En konflikt med lange røtter
Prinsippet om kunstnerisk fagfellevurdering dukker først opp som en spe spire på 1880-tallet, da en del kunstnere kom i konflikt med datidens kunstforeninger. På den tiden var det ingen andre utstillingssteder her i landet enn de rundt 15 kunstforeninger som hovedsakelig lå i de store byene. De var private og drevet av det gode borgerskap, som finansierte driften gjennom donasjoner, salg av kunstverk og loddsalg. Hensikten var å vise borgerne høyverdige kunstverk, som foreningens styre valgte ut som best egnet for utstilling.
Konflikten mellom kunstnerne og kunstforeningen gikk ikke på hvem som hadde best vurderingskompetanse. Det ville være uhørt, for kunstforeningene var jo privateide. Striden gikk ut på at kunstforeningene prioriterte eldre og mer romantisk orienterte billedkunstnere, enn de yngre som malte naturalistisk og sosialrealistisk. Det var ikke stort de naturalistiske kunstnerne kunne gjøre med denne favoriseringen av de eldre og høyt estimerte kunstnerne, men det etterlot en indre kompetansestrid i kunstnerstanden som bare har forverret seg med årene.
Den gang var det ikke mange profesjonelle kunstnere, men i dag er det bortimot 30.000 av dem. Et enormt stort antall som uttrykksmessig spriker i alle retninger. Å snakke om fagfellekompetanse innenfor dette kaos av kunstneriske strategier er absurd.
Les også: Å ikke gi Morten Traavik støtte var en riktig vurdering
En mulig modell
I dag er snakk om kunstneriske kriterier meningsløst. De forsvant under den konseptuelle vendingen på 1980-tallet, sammen med verkbegrepet. Hva er det da som konstituerer fagfelleidentiteten? Den er en floskel og en tilsløring av at det finnes en felles faglig kompetanse som er brukbar i alle kunstneriske jurysammenhenger. Her er hemmelighold den eneste adekvate strategien for å oppretthold illusjonen om kunstkompetanse.
Det er likevel ingen grunn til å fjerne Kulturrådets faglige utvalg. Man må bare velge utvalgsmedlemmer som har en åpen og dokumentert kunstkompetanse. De bør ikke bare være av den kunstneriske sorten. Det finnes mange andre godt skolerte fagpersoner på det norske kunstfeltet: Kunsthistorikere, kuratorer, kunstkritikere, gallerister, museumsansatte, kunstfilosofer og kunstakademilærere. Antallet kunstfaglige personer kan utvides, men det bør også innhentes representanter fra skattebetalerne, eventuelt politikere.
For noen år tilbake ble jeg innvalgt som medlem til Oslo kommunes innkjøpskomité av billedkunst. Her var det bare to kunstnere, samt to politikere, to kunsthistorikere og en kunstkritiker – undertegnede. Sammensetningen var uhyre spennende og diskusjonen oss imellom når et mulig verk ble vurdert, var avklarende og inkluderende. Hver enkelt bidro med innspill i en atmosfære av åpenhet og respekt. Ved hvert møte kjøpte vi verk som alle sto inne for.
Denne innkjøpskomiteen besto ikke av fagfeller. Vi hadde en felles interesse for kunst og gjorde innkjøp ut fra en allmenn forpliktelse om å velge god kunst til kommunens boliger. Her trengte vi ikke hemmelighold, heller ikke et illusorisk fagfellesskap.
Det er på høy tid å fjerne kunstnerorganisasjonenes makt over Kulturrådets pengesekk, og bytte ut jurymedlemmene med ansvarlige og kunstinteresserte personer. Vi kan ikke fortsette med å sette bukken til å vokte havresekken. Den har ikke annet vett enn næringsvettet. Nå er det på tide at kunstnerne holder seg minst en armlengdes avstand fra politikken.
