I etterkant av at diverse medier avpubliserte saker om kvinnen som hevdet at hun ble skutt under barskytingen i Oslo i sommer, men som faktisk ikke var det, har jeg fundert på et spørsmål: Er løgn utbredt i aktivisme og fremmet som et legitimt virkemiddel?
Andrew Tate var en konge av å skape oppmerksomhet, med hans vulgære språk og sinnsyke fortellinger. Mens Tate er ute etter penger og «bitches», som han selv sier, er unge og engasjerte aktivister ofte ute etter å endre verden på positivt vis. Det kan se ut som overdrivelser også har fått fotfeste i ungdomspolitikken.
Under skoledebattene før stortingsvalget i 2021 anklaget AUF den tidligere regjeringen for å støtte homoterapi, at de synes det var greit at ungdom sendes ut av landet for å utsettes for homoterapi. Var det sant eller usant? Det er umulig å si. Men en overdrivelse kan man nok trygt si at det er.
På den ene siden ønsker ungdomspolitikere å bli behandlet med voksne av sine eldre kollegaer, men samtidig benytter de barnslige virkemidler som overdrivelser og sang i møte med jevnaldrende under skoledebatter.
Hvem kan være det beste offeret?
Aktivismefeltet kan nærmest se ut som et kappløp om å beholde posisjonen som den mest utsatte offergruppen. Hvorfor? På grunn av alle gevinstene som følger: Oppmerksomhet, sympati, økonomisk- og politisk støtte.
Det virker som om vi belønner de gruppene som påstår at de har det verst. Med dette gir vi føringer for at det er gjennom slik at oppførsel man får gjennomslag. Den som skriker høyest, er den som bør bli hørt.
Men i en trafikkulykke er det ofte ikke den med lungekapasiteten til å rope etter hjelp som har størst behov for snarlig hjelp. Det er de som befinner seg i stillhet, med blokkerte luftveier, som vi bør gi livreddende hjelp først.
Instagramkontoer som «Rasisme i Norge» lever på at det finnes rasisme, mens visse skeive utesteder vil portrettere seg selv som ofre for «heterosafarier». Jeg sier ikke at disse aktørene bedriver løgn, men at det nå graves etter enhver smule med grums for å holde den høye posisjonen i offer-hierarkiet.
Ødelagt tillit
Det hele topper seg med Salams tidligere nestleder som hevdet å være skutt. At en privatperson kommer med uriktige opplysninger, er en ting. Men at disse benyttes for å få økonomisk støtte til sin aktivistiske organisasjon, er noe helt annet. Hendelsen ble nemlig brukt som argument for statsstøtte da Salam mistet denne som øremerket post på statsbudsjettet.
Denne saken svekker tilliten til hele den skeive aktivistbevegelsen, med sine mange genuine aktører, og til aktivisme generelt. Aktivisme innenfor områder som rasisme og LHBT benytter seg ofte av anekdoter for å fremme sine saker, og det har de all rett til. Men nå som en sak med enorm offentlig oppmerksomhet er blitt presentert som falsk, risikerer vi at ekte historier også blir betvilt.
I hjemmet lærer de fleste å ikke lyve. Men i aktivismen og ungdomspolitikken blir vi ikke påminnet om dette. Vi risikerer å danne en generasjon med politiske engasjerte som tror at målet helliger midlene, og at løgn og overdrivelse er legitime virkemidler.