Historien om Jørund Viktoria Alme har nylig vært sak både på VG+ og i TV 2s God morgen Norge. Hun har ikke bare skiftet kjønn fra mann til kvinne. Hun har også valgt å bli rullestolbruker – selv om hun har fullt fungerende bein.
Diagnosen Alme viser til, heter BIID (Body Integrity Identity Dysphoria). Dette kalles også transabled, som en slags tvilling til transbegrepet innen kjønn. At dette faktisk er en diagnose, er nå en ting. Likevel er det all grunn til å være kritiske til medias håndtering av saken. Min kritikk er først og fremst mot TV 2s håndtering, ikke Alme personlig.
Kan ikke sammenlignes med transkjønn
De fleste av oss med nedsatt funksjonsevne lever med utfordringer hver eneste dag grunnet mangler eller reduksjon av ulike funksjonsevner. De aller fleste av oss er ganske enige om at det er noe vi helst skulle vært foruten. Selv er jeg født med CP, jeg har taleutfordringer og synes det er forferdelig å høre meg selv på lydopptak blant annet. Likevel holder jeg taler og innlegg muntlig i det offentlige.
Jeg kan åpenbart ikke behandle vekk min funksjonsnedsetting. I møte med storsamfunnet hører man gjerne at «sånn er det, lev med det.» Mens vi som altså har faktiske permanente funksjonsnedsettelser ikke har noe valg om vi skal leve med det eller ikke, kan teoretisk sett personer uten en funksjonsnedsettelse gjøre seg funksjonsnedsatt. Enten som Alme gjør, ved å sette seg i en rullestol, eller som andre, ved å fjerne armer eller ben, eller til og med påfører øynene villet skade for å bli blind.
Dette er i motsetning til transkjønn, hvor et kjønnsskifte kan gå begge veier. Derfor har Alme og utlevelsen av BIID klare trekk av å herme etter funksjonshemmede som ikke kan gjøre noe med sin funksjonsnedsettelse.
Les også: Folk som Kanye West må konfronteres, ikke kanselleres
Hvorfor er det så problematisk?
Mange av oss lever med diagnoser og funksjonsnedsettelser som påvirker vår hverdag og våre muligheter i større grad enn det mange nok er klar over. Det er litt som en cupcake. Bunnen er selve funksjonsnedsettelsen og dens utfordringer. Oppå kommer en fet, deilig glasur av samfunnets diskriminering. Derfor har man som oftest ikke bare en funksjonsnedsettelse, men man blir også funksjonshemmet gjennom samfunnets håndtering.
Det er med andre ord nok å ta tak i om media vil sette søkelyset på dette. Likevel velger altså TV 2 å sette søkelys på en som ikke opplever dette, men frivillig setter seg i en rullestol. Historien presenteres som sterk og rørende, uten å sette noen spørsmål til dette. På den måten blir ethvert kritisk spørsmål stemplet som fordomsfullt ganske effektivt. I grunn er dette ganske «woke» gjort av TV 2. I et samfunn hvor det er reell mangelfull dekning og representasjon av funksjonshemmede i «mainstream» media, er dette ganske leit.
Det viser også at media prøver å skrive om sensasjonssaker for å få flere klikk, istedenfor å være en vaktbikkje som passer på grupper i samfunnet som lett faller utenfor i den offentlige debatten. BIID er en diagnose, men det betyr ikke at den skal leves ut. Det er ganske etisk betenkelig at man ikke skal bruke de evnene man har og i verste fall kvitte seg med eller nekte å bruke fullt fungerende kroppsdeler eller evner.
Vi som har funksjonsnedsettelser, blir ofte bedt om å gjøre det beste ut av funksjonsevnen vi har. Bør ikke det gjelde begge veier? Forskningen på BIID er ikke stor og er uklar i hva dette fenomenet egentlig er. Feltet er kontroversielt og betent. Da er det drøyt å se en ikke-funksjonshemmet (eller funksjonsfrisk om du vil) reporter intervjue en ikke-funksjonshemmet person om hvor vanskelig det er å nettopp ikke være funksjonshemmet. Denne saken handler ikke så mye om at Alme ønsker å sitte i en rullestol, men hvordan vi som samfunn angriper identitetspolitiske debatter. Og hvor vi setter grensen.
Måten media ga Alme et talerør på, øker ikke forståelsen for oss «vanlige» funksjonshemmede utenfor rampelyset. Den er heller med på å fetisjere funksjonsnedsettelser.
Les også: En som ikke er sykelig overvektig, i rollen som tjukkas? Sånt blir det bråk av
