La det være sagt med en gang: Dette gjelder ikke Giske-saken eller de to andre navngitte politikere som har trakassert kvinner. Den egentlige Metoo-kampanjen er noe helt annet, betydelig verre og større. Det startet mye tidligere enn varslersakene i partiene. I Norge er den blitt uvirkelig.
Kampanjen startet i USA i oktober 2017, med anklagene mot Harvey Weinstein. Med et konkret offer og en konkret overgriper. Senere vokste den i de samme miljøene, fortsatt uten anonymisering. Kvinne etter kvinne sto frem offentlig, og anklagde navngitte menn. 16. november 2017 ble det så i Aftenposten offentliggjort et opprop fra 487 norske kvinnelige skuespillere, der 40 overgrepssaker ble beskrevet.
Alle som er engasjert i Metoo, må lese disse historiene. De er forlengst glemt, druknet i høyprofilerte saker i mediene om politikere som har forbrutt seg.
Norge skiller seg ut
Hvor ble det av reaksjonene på disse avsløringene fra kulturlivet? Hvorfor er det taust? Beretningene er til dels groteske avsløringer av kåte og maktsyke menn i kulturlivet. I sitt innhold er de mye verre enn det som er avslørt i AP og andre partier. Felles for dem er at både den fornærmede og overgriperen er anonym.
«Han gjorde …» og «Han er en kjent…», er vanlige uttrykksformer. Hvem alle disse «han» er, har vi ennå ikke fått vite. Slik beskyttelse av overgripere fører til spekulasjoner, som tirrer offentligheten. Vi vet ikke hvorfor disse mennene ikke navngis. Redaksjonsmedlemmer vet hvem mange av dem er; det samme gjør hundrevis av kvinner og menn i kulturlivet. Vi blir bedt om å respektere at de fornærmede kvinnene velger å være anonyme, men årsakene til det er ikke oppgitt. Alle synes å være underforstått enige om at slik må det være i Norge.
I andre land er det full åpenhet. Verre er hvorfor navnet på overgriperen holdes hemmelig. Da faller jo hele Metoo-kampanjen sammen. Men ikke i andre land, der det fortsetter med anklager fra navngitte kvinner rettet mot navngitte menn i mediene og i kulturlivet. Dette kunne umulig vært en overskrift i norsk avis: «Skuespillerinne X anklager regissør Y for seksuell trakassering».
Alle menn på tiltalebenken
Dette sto skrevet i Aftenposten på tampen av 2017:
«10.desember 2017 sto 200 kvinnelige skuespillere på Nationaltheatrets hovedscene. Ikke et ord av det som ble formidlet var fiksjon. Det var rå og brutale sannheter om seksuell trakassering. Rakrygget og alvorlige kom de gående ut fra mørket og inn i scenelyset, til stående applaus. Der markerte de Metoo-kampanjen med å lese opp kollegers historier. Historiene som ble lest opp var tidvis av grov karakter. Det var ikke behov for stor dramaturgi. Skuespillerne gikk frem fem av gangen og stilte seg foran mikrofonene, bare én leste. Noen ganger sa ingen av dem noe, noen ganger var det en tom plass, og en gang var det en som gikk frem, men trakk seg.»
Alle historiene var anonyme, ingen navn ble nevnt. Alle menn i det norske kulturlivet var på tiltalebenken, og bare de som er skyldige, vet det selv. En surrealistisk forestilling på landets hovedscene. Hva har de oppnådd? Og har dette skadet det kunstneriske samarbeidet mellom kvinner og menn i kulturlivet senere? De vet jo navnene. Pressen har i de fem årene etter intervjuet anmeldt og laget artikler om saker i kulturlivet der en eller flere av disse mennene er med. Eller har de latt være å gjøre det av etiske grunner? Det vil vi aldri få vite.
Les også: NRK-journalist stiller til valg for MDG – mener jobbene kan kombineres
Frykt for PFU veier tyngre enn informasjonsplikten
Når norsk presse og anklagerne ikke vil gi oss navn – i motsetning til i andre land – så bør de heller la være å offentliggjøre disse sakene. I USA og England er ytringsfriheten sterkere enn hos oss, og der kan man gjengi anklager mot navngitte menn, som ikke er bevist eller ført for retten. I disse landene og i Sverige er kjente menn i kulturlivet og politikken blitt navngitt – først av kvinnene og så av pressen – og siden støtt ut i kulden. «Kulturprofilen» Jean-Claude Arnault er kanskje det mest profilerte eksempelet fra Sverige, journalisten og programlederen Karl Fredrik Virtanen er et annet.
Men i Norge er ikke et eneste navn blitt offentliggjort, med unntak av de få politikersakene. Det sies med en viss stolthet at varslerne har «stått frem». Men man kan ikke stå frem for offentligheten når man er anonym. Det er en selvmotsigelse. Å stå frem overfor arbeidsgiver er en selvfølge. Hvorfor ikke norske kvinner tør det som de gjør i andre land, er en gåte som trenger nærmere analyse.
Norge er blitt et puritansk samfunn, der overgripere ikke skal krenkes, og mediene utøver selvpålagt sensur. «Vi vil ikke bruke gapestokken», sies det. Både den krenkede og han som har krenket, skal beskyttes. Og kampanjen blir ødelagt av mistenkeliggjøring og anonymisering. Pressens frykt for å bli dømt i PFU betyr mer enn å oppfylle informasjonsplikten i disse alvorlige sakene.
Mye av det som ble fortalt i Aftenposten, er saker for politiet, men likevel holder man munn. Når pressen sier at de stoler på varsleren, men ikke vil oppgi navnet på overgriperen, betyr det at de ikke stoler på varsleren. En surrealistisk situasjon. De fleste sukket lettet ut etter at disse beretningen ble offentliggjort i Aftenposten i 2017, og trodde at heretter ville ingen menn i kulturlivet begå seksuell trakassering, av frykt for å bli avslørt. Nå har menn lært, og endret atferd. Begge deler er feil.
Hva disse anonyme varslene i kulturlivet har vist oss, er at menn der trygt kan fortsette med sin trakasserende oppførsel, fordi de vet at de ikke vil bli navngitt. Kvinnene vil det ikke, og pressen vil det ikke. Vi andre forblir pressens nyttige idioter.
Les også: Subjekt mener: Kritisk kulturjournalistikk gjør kulturlivet bedre
