Å forby konverteringsterapi, eller «homoterapi», er blitt et prestisjeprosjekt for likestillingsminsiter Anette Trettebergstuen og hennes regjering. Også Solberg-regjeringen la frem et forslag om forbud mot praksisen som går ut på å hjelpe mennesker å fornekte sine homofile følelser eller transidentitet.
Problemet som oppsto i fjor sommer, var at Lovavdelingen i Justisdepartementet sa at dette trolig er i strid med retten til respekt for privatliv og retten til religionsfrihet. Dermed ble forslaget stanset, til store protester fra blant andre Arbeiderpartiets homonettverk.
Nå møter partiet selv på problemer i sin iver etter å forby konverteringsterapi. Det er det gode grunner til.
Mer sjelesorg enn terapi
Det bør være unødvendig å understreke hvor forkastelig det er at mange homofile fortsatt støtes ut av familier og andre fellesskap fordi de ikke lever etter heteronormen. Hadde det vært et valg, ville de valgt den lette veien ut: blitt heterofile. Altså er det ikke vanskelig å skjønne motivasjonen bak ønsket om forbud.
Det er imidlertid ikke så enkelt. Fordi konverteringsterapi er ikke en behandling som tilbys i norsk helsevesen. I regjeringens høringsnotat kommer det frem at flere LHBT-organisasjoner bekrefter at fenomenet eksisterer i Norge, men at det er en marginalt fenomen begrenset til en religiøs kontekst og i nære relasjoner, en slags sjelesorg. Departementet kan heller ikke svare på hvor utbredt fenomenet er i Norge.
Minerva har også spurt Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen om de menneskerettslige aspektene ved lovforslaget. Ministeren sa da at Lovavdelingen «velsignet» hennes forslag. «Det lover jeg», understrekte hun. Da avisen spurte Lovavdelingen, ville imidlertid ikke de bekrefte uttalelsen.
Dette er underlig. Kan det hende at Trettebergstuen har tatt seg vann over hodet?
Gode grunner til at loven ble avvist
Det finnes nemlig gode grunner til at et slikt forbud ble stanset av juristene som skal holde politikerne i sjakk. På samme måte som staten ikke har noe med hva voksne gjør på soverommet, har den ikke noe med hva som skjer i skrifteboksen. Dersom en kristen eller muslim føler på seksuelle følelser vedkommende ikke ønsker, må de få lov til å ta opp dette med en religiøs veileder. Uansett hvor lite man liker dette fenomenet, er det et farlig skritt for en stat å skulle forby innholdet i en samtale mellom to voksne mennesker. Å regulere slikt vil både begrense ytringsfriheten og religionsfriheten.
Et ironisk poeng er også at Anette Trettebergstuen i 2017 ga ut boken «Homo: for deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo – eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker.» Fungerer konverteringsterapi kun én vei, eller burde likestillingsministerens egen bok, som markedsføres til de som «har lyst til å bli homo», forbys dersom loven hennes vedtas?
Selvsagt ikke, og tittelen er nok ment delvis humoristisk. Likevel bekrefter den skjevheten i regjeringens syn på ulike tilnærminger til kjønn og legning. Og dette kommer tydeligere til uttrykk når det blir snakk om kjønnsidentitet.
Forbud må begrunnes bedre
På tre år, fra 2015 til 2018, var det mer enn en dobling av barn og unge i Norge og Sverige som ønsker såkalt «kjønnsbekreftende» behandling. Det samme skjer i en rekke land. Sverige og England har strammet kraftig inn på antallet barn som gis behandling, mens vi i Norge har gått motsatt vei ved å gjøre hormonbehandling lettere tilgjengelig for barn.
Er det konverteringsterapi å ikke ukritisk bekrefte kjønnsidentiteten til barn og unge som forteller om usikkerhet rundt denne til helsepersonell? Det bør det ikke være, men forbudet mot konverteringsterapi åpner opp for en slik forståelse.
Og dette har allerede fått konsekvenser i andre land. Canadiske Dr. Kenneth Zucker, som var regnet som en verdensledende ekspert på feltet, mistet i 2015 jobben fordi han ikke alltid henviste barn og unge videre til såkalt kjønnsbekreftende behandling. Dette kan det være gode grunner til, all den tid svært mange finner seg til rette i sitt biologisk kjønn når de vokser opp, ofte nettopp som homofile.
Det er altså flere gode grunner til å skrote dette lovforslaget. Så kan vi alle fordømme den konverteringsterapien både høyre- og venstresiden på Stortinget vil til livs. Aviser, politikere og privatpersoner bør kritisere dem som ikke aksepterer homofile og transpersoner.
Men skal det vedtas et forbud, må man ha utredet mulige negative konsekvenser og det må være mulig å håndheve forsvarlig og effektivt. Dette er ikke oppfylt når det gjelder forbudet mot konverteringsterapi.
Les også: Subjekt mener: Kritisk kulturjournalistikk gjør kulturlivet bedre
