Samme dag som dette skrives, har jeg tilfeldigvis lest to artikler som, på en litt merkelig måte, sto godt til hverandre.
Den ene artikkelen, et essay, sto i Weekendavisen denne uken og var skrevet at Anna Libak. Hun skriver om de mange undersøkelsene fra flere land i Vesten som viser at unge mennesker mistrives. De har det ikke bra, og rapporterer om en form for psykisk uhelse.
Libak peker på at det er liten uenighet om at undersøkelsene faktisk viser dette, men at det er stor uenighet om hva årsaken til mistrivselen er. «På venstrefløyen», skriver hun, «er man tilbøyelig til å tro at det skyldes ytre press på de unge. De kan ikke leve opp til samfunnets standarder for suksess. Her skal karakterer erstattes med tilbakemeldinger og enklere tilgang til gratis psykologhjelp.»
På høyrefløyen, derimot «er det ikke «ytre press», men «fraværet av klare krav og forventninger til de unge som forklarer elendigheten. De unge får beskjed om at de må føle etter og gjøre det de har lyst til, og det stresser dem. Det er altså ikke samfunnets normer, men snarere nedbrytningen av dem som utgjør forskjellen.»
Høyresideforklaringen minner litt om et mye lest og delt innlegg som sto i Aftenposten forleden, der en lektor skrev at vi trenger mer av Kompani Lauritzen i norsk skole: «Vi trenger «mindre av medisinen «puter under armene» og mer av medisinen «dette klarer du – selv om det er slitsomt og kjedelig».»
Lektoren mener at «den krenkede eleven» – den eleven som ikke tåler noe og hele tiden må degges for – får for stor betydning, og at det er behov for å gi tydeligere beskjed om uønsket adferd og å få læreren tilbake som autoritet i klasserommet.
Han eller hun var, ironisk nok, anonym. Det hadde hen neppe behøvd å være, hvis hen mente at norske elever er sårbare og må beskyttes mot for mange krav til disiplin og innsats.
Høyresideforklaringen etterlater en eim at Jordan Peterson, men også av Alex Vandopslagh eller «Daddy Vandopslagh» som han også kalles. Han er leder for det danske partiet Liberal Alliance og har gjort stor suksess på TikTok, blant annet ved å si til unge at «du kan godt!», hvis du vil. Liberal Alliance er nå Danmarks største parti blant unge velgere.
Og det er her vi vender tilbake til Anna Libak.
Hun mener nemlig at det finnes en tredje forklaring på at unge mennesker sier at de mistrives. Hun mener at sårbarhet har blitt den nye normen: Alle, uansett hvor vellykkede de er, er nå travelt opptatt med å vise at de egentlig er sårbare. Det er nesten ikke mulig å slå på NRK nyheter en morgen eller lese aviser uten å bli kjent med nye grupper som er spesielt sårbare.
Les også: Gina (21) sendte inn en kritikk av NRK. Svaret fra rikskringkasteren overrasker
Sårbare studenter
Spøkefullt sagt er det bare hvite, middelaldrende menn fra Oslo vest som ikke passerer som sårbare. Og det er jo litt rart. Man skulle jo tro at de er spesielt sårbare, hvis de er de eneste som ikke blir betraktet som sårbare?
Nåvel.
Jeg leste altså denne – gode, etter min mening – artikkelen av Anna Libak, hvoretter jeg fordypet meg i et intervju med Oline Sæther, som er leder for Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, i Morgenbladet.
Og man må i hvert fall kunne si at hun bekrefter det som de mange undersøkelsene viser: Unge mennesker, i dette tilfellet studenter, har det ikke godt i Norge.
De er frustrerte over forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (SP), som visstnok viser så liten respekt for studentene at han bør stenges ute fra universitetet. Studentene har dessuten svak psykisk helse og dårlige levekår, og de jobber i snitt hele 12 timer i uken ved siden av studiene. Eller for å sitere Sæther mer direkte:
«Det å ha en trygg økonomisk situasjon har utrolig mye å si for hvordan du har det som menneske. Det tar enorme krefter å bekymre seg over, og kan påvirke nattesøvnen. Hvis du i tillegg skal jobbe, tar det tid bort fra å kunne være med venner og familie – eller slappe av – som er viktig for god psykisk helse.»
Oline Sæther har mye rett i dette. Det er, som det sto på Jonas Gahr Støres russekort, bedre å være rik og frisk enn syk og fattig. Men betyr det at man er sårbar eller spesielt utsatt, hvis man er student i Norge?
Noen er selvsagt det – av ulike grunner. Men studenter flest i Norge er ikke sårbare. De er i virkeligheten blant de aller heldigste og mest privilegerte menneskene i verden.
De nyter resultatene av en form for omvendt fordelingspolitikk, der de som har minst, subsidierer de som har mest. Og de får mer enn studenter i praktisk talt alle andre land.
Når de likevel er så krenket og sårbare at de nedlegger besøksforbud for en statsråd og fremstiller seg selv som så stakkarslige som Oline Sæther gjør, ja, da viser de bare at Anna Libak antagelig har et poeng:
Sårbarhet har blitt den nye normen, også for de mest privilegerte.
Les også: Reagerer på Tusvik og Tønne: – Bruker sin posisjon og makt til å ta hevn