«Jeg kaller det kunst» viste alt fra monumentale installasjoner til mindre enkeltverk, i et vell av materialer og teknikker. Kurateringen var gjennomført for maksimal effekt, ikke kvalitet. «Jeg kaller det kunst» var en bevisst kaotisk affære, som Høstutstillingen på ecstasy. Det er ikke kvaliteten som sitter igjen, men bredden og overfloden.
Utstillingen lyktes med hovedsaklig to ting, som få andre får til. For det første klarte den å vise en reell bredde av det som rører seg ute i Kunst-Norge. Ikke alt var representert, men kuratorene hadde anstrengt seg for å vise kunst som vanligvis holdes utenfor det gode selskap. Med en slik bredde er det nødt til å gå utover utstillingens koherens, men det var verdt offeret.
For det andre lyktes «Jeg kaller det kunst» med noe helt enkelt, noe så banalt at det nærmest er et tabu: Å tiltrekke seg publikum. Dette var publikums første møte med lyshallen og det nye Nasjonalmuseet. Med tanke på besøkstallene var det også manges første møte med hva samtidskunst kan være. Med det som kriterie var utstillingen sjeldent vellykket.
