«Isle of Dogs» er detaljrik fra de firebeintes perspektiv.
Historiens 68. Berlinale – Berlins internasjonale filmfestival – nærmer seg veis ende. Den åpnet med Wes Andersons «Isle of Dogs», som ga festivalen et friskt og mildt sagt lekent startskudd.
Andersons niende spillefilm er blant hans mest idérike og snurrige filmer så langt i karrieren: Et hardkokt auteur-verk og en gavepakke til fansen.
I likhet med hans filmatisering av Roald Dahls elskede barnebok «Den fantastiske Mikkel Rev», er «Isle of Dogs» en stop motion-animasjon.
Filmen foregår i den fiktive byen Megasaki City i Japan, og et utbrudd av en hundeepidemi gjør at den korrupte borgemesteren Kobayashi bestemmer seg for at at samtlige av menneskets beste venn skal sendes i eksil på en søppelfylling på en liten og øde øy utenfor Megasaki City.
Den første hunden til å sendes til øya er Spots, vakthunden til Kobayashis tolv år gamle adoptivsønn, Atari. Dette faller i dårlig gjord hos Atari, som setter ut på reise for å finne sin trofaste vakthund.
Ute på søppelfyllinga møter han en flokk hunder bestående utelukkende av alfahanner: King, Duke, Rex, Boss og Chief.
Andersons detaljrike form tar en enda mer detaljrik form
Det Japan vi møter i Isle of Dogs er støpt i Andersons form, noe som passer utmerket. Det møysommelige, detaljorienterte og kjølige ved den japanske kulturen matcher utrykket til den amerikanske regissøren som hånd i hanske og blir et humoristisk trekk ved filmen.
For selv om Anderson er kjent for sin besettelse av detaljer – gjerne ved å beskrive karakterer gjennom objekter eller lignende – så er «Isle of Dogs» hans så langt mest detaljrike film.
Tekstplakater, lopper i pelsen, bildekomposisjoner, den ofte lakoniske dialogen, intertekstuelle referanser, objekter og så videre. Isle of Dogs kan nærmest beskrives som ornamentikk.
Fra de firebeintes perspektiv
Et snedig grep er at filmen fortelles nærmest utelukkende fra de firebeintes perspektiv, og med mindre man kan flytende japansk, er det hundene som gjør seg forstått, ettersom de snakker på engelsk.
Et grep som forsterker til at vi opplever filmen fra hundenes perspektiv er de er betydelig mer uttrykksfulle, har mer mimikk og kroppsspråk enn menneskene.
«Isle of Dogs» har et massivt karaktergalleri, og i likhet med regissørens tidligere filmer, står det ikke på kjente fjes på rollelisten: Bryan Cranston, Edward Norton, Scarlett Johansson, Bill Murray, Greta Gerwig, Liev Schreiber, Jeff Goldblum og Bob Balaban er blant navnene som pryder plakaten.
Det kunne raskt blitt i overkant, men karakterene sjongleres på et elegant vis.
For de som er begeistret for Andersons idiosynkratiske stil, så er «Isle of Dogs» en påkostet og herlig gavepakke. Etter første visning fremstår filmen som en hardkokt stiløvelse, og for de som ikke er begeistret, kan filmen antageligvis bli i meste laget.
Subjekt var tilstede under en samtale mellom Wes Anderson, Roman Coppola, Kunichi Nomura og Jason Schwartzman, og vil komme tilbake med en lengre rapport om denne på et senere tidspunkt.