Maleren Charles Ephraim Burchfield (1893 – 1967) vurderte opprinnelig en karriere innen litteratur, men henga seg raskt til den visuelle kunsten – især akvarell og tegning. I perioder slet amerikaneren økonomisk, og jobbet lenge med å designe ulike tapetmotiver for å få endene til å møtes.
På 30-tallet slo han han gjennom med utstilling på MoMa og en hyllest i Life Magazine. Han kunne deretter vie seg fullt og helt til maleriet.
Det kan vi alle være takknemlige for.
En visjonær
Burchfields motivkrets består i hovedsak av landskapsmaleri, samt skildringer av industrielle byscener. Byscenene er ofte mørke, kalde og en smule dystopiske. De kan på mange måter minne om bildene til Edward Hopper – selve bautaen innen amerikansk realisme, som skildret industriens og modernitetens frembrudd i ensomme, spøkelsesaktige atmosfærer. Det er kanskje ikke så rart: Burchfield og Hopper pleide nemlig et langt og nært vennskap.
Om vennen sa Hopper følgende: «Burchfields arbeider er definitivt fundert, ikke på kunst, men på livet, og det livet han kjenner og elsker mest.»