Da jeg høsten 2021 ble invitert på nye Deichman Bjørvika for å debattere rusreform, var det meste som før sett bort i fra arkitekturen.
Rollene var satt på forhånd, da jeg ble plassert ved siden av Helge Waal, psykiater ved UiOs Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf) og Ole Røgeberg fra Frisch-senteret, med journalist Anne Rokkan ved roret som ordstyrer. Ja, du kan si vi var typecastet som i en av de ensemble-komediene med Linn Skåber og Atle Antonsen som ruller ut på norske kinoer cirka annenhver jul.
Waal – den konservative dinosaur som skulle forsvare et ruspolitisk regime på hell, Røgeberg, den avmålte økonomen som skulle fortelle oss hvorfor den rådende politikken ikke lønner seg, og meg – den litt artige rusavhengige. Artig fordi jeg både har medietrening og en skarp tunge, som skulle fortelle hvorfor det er synd på oss narkomane. Mens debattleder Rokkan på forhånd var opptatt av at Waal og jeg ikke skulle ryke i tottene på hverandre, utspilte det seg i kulissene et ørlite kammerspill som kan fungere som kontekst for mitt urolige hjertesukk.
Helge Waal og jeg deler nemlig mer enn rusfeltet som kamparena og adresse i Husebygrenda på 80-tallet. Som to av relativt få i Norge er vi nemlig lidenskapelig opptatt av Helge Waals mor, Nic Waal ,og miljøet rundt de såkalte «kulturradikale» på 30-tallet. «Litt synd å møtes i denne konteksten nok en gang», enes vi om i en vennlig mail-passiar etter endt debatt. «Neste gang håper jeg vi kan diskutere noe mer interessant».
Og slik avtalte vi kaffe, som vi har gjort alle de tre gangene vi har møttes til dyst. For å snakke om Nic og hennes urolige hjerte (som også er tittelen på hans biografi om henne), om de mørke 30-årene og kanskje litt om Reichs forsøk på å forene Freuds ideer med Marx sine. Utover å være opptatt og opplest på ruspolitiske emner som følge av min personlige reise og etterhvert mitt politiske engasjement, er jeg nemlig opptatt og til dels godt opplest på en rekke andre ting: Marx, Freud, Voltaire og Rousseau, Stalins Sovjet og Maos Kina, Romerriket, spillteori, amerikansk politikk, vedisk filosofi, Schopenhauer, buddhisme, gaming-kultur og så videre.
«Men du er annerledes» får jeg ofte høre som svar på mine hjertesukk. Jeg går kanskje og «tøffer meg med mine tykke Stalin-bøker», som jeg en gang fikk høre av en aldrende miljøterapaut, men jeg er overhodet ikke i denne kontekst alene om å ha interesser utover sprøyter, røykefolie og Lar-forskrifter.
Det finnes en hel verden utenfor Petters uteliggere. Joda, disse typene finnes, absolutt, og det er ikke uten grunn at jeg til stadighet påpeker viktigheten av å fokusere på at det – i motsetning til hva mange tenker – er én vei inn i rusavhengighet som peker seg ut på dystert vis: den som går via barndoms-traumer og inn i et voksenliv fylt med rus, kriminalitet og vold.
Men også blant disse er graden av homogenitet ettertrykkelig overdrevet, og til dels understreket av flere tiår med narkomane i offentligheten, som Jarle fra «Åpen post», Sigve Endresens fra «Store gutter gråter ikke» og Christopher Nielsens trøtte typer. Jeg kan nevne et utall brukere av problematiske doser illegal rus jeg er på fornavn med, som sysler med og funderer på de underligste ting. Alt fra robotteknologi via kuratorvirksomhet til sosiologiske studier og embete i høyesterett.
Så hvorfor finnes står fortsatt dette stereotypiske bildet av de rusavhengige fortsatt så sterkt i kulturen?
Popkulturkarakterer på drugs
At de mørkeste sjelene synger de lyseste sanger, er en velkjent trope fra popkulturell analyse. Og at dette mørket i våre kjæreste idoler innen pop, rock og hiphop ofte handler om rusbruk, er ingen statshemmelighet.
Janis Joplin, Jimi Hendrix og Jim Morrison snortet og sprøytet seg til døde. Keith Richards coinet det nå velkjente begrepet «cowboyfrokost» – heroin og kokain, også kjent som «speedball». Wu Tangs Clans Ol’ Dirty Bastard snøvlet sine siste linjer mens han overdoset på tramadol, Eminem poppet piller i alle regnbuens farger og house-legenden Eric Morillo gikk bort nylig etter en påstått dødelig miks av ketamin, MDMA og kokain.
Her i Norge har vi selvsagt, dypt tragisk, nå nylig Hank von Helvete (1964-2021) og hans «(anti)helt» Jokke (1964-2000) – alltid med kjøleskapet fullt av øl og årene fulle av dop. Men det er noe som skurrer ved dette bildet. I likhet med hvordan en del av disse ikonene blir fremstilt i media, kontra hvordan de blir omtalt av de som kjente dem. Jokkes bror, Christopher Nielsen – selv om han også erkjenner at det var et slit med en narkoman bror – har i årevis forsøkt uten nevneverdig hell å nyansere sin brors popkulturelle ettermæle.
«Det var jo meningen at Jokke skulle være en karakter, en tegneseriefigur. Det var fiksjon, noe vi fant på. Men fansen tok det jo jævla bokstavelig. Det var liksom ikke meningen,» sa han på en Trygdekontoret-sending der jeg jobbet som researcher bak kamera. Smått absurd å høre den legendariske tegneserieskaperen omtale sin bror nærmest som en oppfunnet karakter i en av sine mange striper om outsidere, men jeg mistenker et dypere poeng.
I samme tv-program jobbet jeg også da «riksnarkoman» Ninni Stoltenberg opptrådte på skjermen for siste gang. Hun i rampelyset som en kjendis-misbruker, men nykter under innspilling, jeg bak kamera proppfull av subutex og ansett som et talent i bransjen. Rollene ble ganske fort snudd om på, men bare halvveis. Omtrent samtidig som hun døde, overtok jeg stafettpinnen, i det minste delvis, som «riksnarkoman» med mine mange artikler og debatter.
Fokuset på Ninnis fortid som nettopp et stort og kreativt talent i tv-bransjen glimrer imidlertid med sitt fravær i sladrespaltene. Hvorfor det?
Mennesker som kan «jobbe»
Det handler om å «menneskeliggjøre dem» er refrenget hos statskanalen og deres konkurrenter. Forsøkene har vært mange og velmente, men det nevnte refrenget blir trettende etterhvert, spesielt for oss som bruker disse stoffene. «Narkomane er ikke noe fali’…» er ofte budskapet, som en slags hybrid mellom Ludvig fra Flåklypa og en Wam og Vennerød-inspirert sketsj fra «Lille lørdag».
De er bare litt stakkarslige, uvitende, monotone og lite orientert om samfunnet rundt seg. De mangler selvinnsikt, men har ofte et bredt smil på lur. Bare se på Ninnis mann Karljon i gladsakene om hans brede glis i Her og Nå, se på Svein kjent fra 18-19 sesonger med Petter Nyquist, der han prøver ting han ikke kan sammen med folk som ikke kan noen ting. «Se se så blid han er, da!»
Det er forventet at vi ikke skal bryte loven, selv om vi kun utsetter oss selv for risiko. Men nesten like forventet er det at hvis og når vi kommer ut av «rushelvetet», skal vi selge kaffe eller blader, eller om ekstra heldige få jobb i bedrifter som Stormberg og First Choice-hotellene, sammen med andre bærere av lyter, være seg blinde eller utviklingshemmede (ikke et vondt ord om hverken blinde eller utviklingshemmede).
Det er på tide å komme seg videre fra disse stakkarsliggjørende forsøk på «menneskeliggjøring».
Les også: La oss ikke rasere offentligheten i jakt på kjeltringer som bruker feil ord
Nazistisk speed-bender
Også i litteratur og politikk er rusavhengighet en ganske velkjent nisje. Men fokuset er ofte på dem som mislykkes grunnet sin rusbruk. Forfatteren William Burroughs endte livet sittende på trammen på sitt avsidesliggende gårdsbruk mens han vekselsvis skjøt på jordrotter med rifle og skjøt opp årene med heroin – og til slutt sin egen kone i hodet. Det er mindre fokus på at «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» (1886) ble skrevet i rekordfart fordi Robert L. Stevenson snortet amfetamin gjennom 60.000 ord.
Det er gjort et stort nummer ut av at Djengis Khans sønnesønn Ögedai Khan ikke klarte å erobre det europeiske kontinent ganske enkelt fordi han var alkis, mindre er sagt om at den britiske toppolitikeren Anthony Eden, med speed-sprøytene sine alltid parat i kofferten, i 15 år holdt et annet rus(mis)brukende politisk geni, nemlig Winston Churchill i ørene, og dermed kanskje indirekte reddet nettopp dette kontintet, før egen livsstil og en viss Suez-kanal ødela både karriere og til slutt livet sjøl for Eden.
Og når vi er inne på de store krigene i forrige århundre: Hitler var kanskje ikke veldig blid og grei, slik som Karljon og Svein Uteligger, men han var unektelig et, om ikke strategisk, så i det minste, retorisk geni. Og narkoman. Som nesten la hele Europa for sine føtter.
Og hadde det ikke vært for metamfetamin-bruken blant tyske soldater på både øst- og vestfront hadde krigens uunngåelige utfall kanskje vært uungåelig på et mye tidligere tidspunkt. Skal vi tro historiker Norman Ohler som har viet en hel bok om rusbruken i det ellers utad rus-illiberale tredje riket, så var den oppsiktsvekkende Blitzkrieg-suksessen mye takket være stoffet som senere satte New Mexico på kartet i «Breaking Bad» (2008).
Han går faktisk så langt som å si at det var mer på grunn av manglende forsyning av speed til frontlinjen enn av Stalin og Zhukovs lynraske manøvreringer, at nazistene ble stoppet noen steinkast øst for Borodino. Tenk på det.
Så neste gang du ser en narkoman og irriterer deg over at vedkommende ikke bare fikser seg selv – vit dette: Du har sannsynligvis aldri overvunnet et hinder av denne størrelsesorden. Aldri. Og personen du forakter for sin svakhet, har ofte vokst opp i ødelagte hjem. Og selv om det langt fra er umulig, er det kanskje heller ikke så rart man fortsetter, når vi ser hva mange er i stand til å oppnå som rusavhengige.
Les også: Nevromangfold er det mangfoldet som faktisk betyr noe
