Da Christian Krohg ble født i 1852, gikk det kuer og beitet der Nasjonalmuseet ligger nå.
Det var under 40 år siden åpningen av det første norske universitet. Norge var i union med Sverige, tvangsgitt bort etter 434 år under dansk overherredømme.
Norge var på mange måter et kulturelt u-land. De lovpålagte stadsmusikant-embetene, som forbød norske musikere å spille musikk i bryllup og ved høytider, og der bøndene fikk store bøter hvis man valgte norsk folkemusikk fremfor den kongelige danske militære stadsmusikken, hadde blitt avviklet bare elleve år før Kroghs fødsel.
Christian Krohg malte en fattigdom vi ikke kan forestille oss i dag. Mye på grunn av at norske natur-ressurser som sølv, gull, fiske og landbruk enten var grovt beskattet eller direkte fordelt blant kongelige i Stockholm og København gjennom hundrevis av år.
Christian Krohg kjempet mot fattigdom, for sosiale reformer, frihet og likhet.
Nå sitter det en svensk-dansk ledelse hos det norske Nasjonalmuseet og hevder at et maleri som viser maritim utforskning og oppdagelse, malt av en frihetskjempende humanist, er i realiteten «en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde.»
Les også: Nasjonalmuseets direktør: – Vi driver ikke med kansellering
Romantikkens sterke posisjon
Bare to år etter at Krohg hadde malt «Leiv Eriksson oppdager Amerika» (1893), truet avdelingsdirektør Stina Högkvist sitt fødeland Sverige med militær invasjon av Norge hvis vi satt opp eget konsulatvesen i utlandet.
Med hvilken berettigelse snakker Högkvist om at en nordmann i 1893 malte kolonialistisk kunst?
Årsaken til at romantikken har festet seg så sterkt i den norske bevisstheten, vil jeg hevde handler om at man etter 434 år under Danmark fikk behov for å søke tilbake til den i stor grad forsvunnede norske kulturarven som uten universitet, økonomi og etablerte institusjoner enten hadde eller var i ferd med å gå tapt.
Hvis utvikling med å stue vekk historiske bilder som med mye vond vilje, og på tvers av malerens livsgjerning, skal tolkes i negativ retning fortsetter, så vil båndene med fortiden, som møysommelig er bygget opp i en liten og sårbar kultur, kunne synke tilbake i historiens mørke og det er ingen tjent med.
Når avdelingsdirektør Högkvist etter massiv motstand nå legger seg flat, så kan det tyde på en elendig forståelse av hvordan et norsk publikum leser Krohgs bilde opp mot hennes marginale, men i økende grad mektige måte å lese historien på.
Les også: Subjekt mener: Usaklig kritikk av Nasjonalmuseets samlingsdirektør
